15. oktober 1911 - Luz Jiménez

Detalj fra Retrato de Luz Jiménez y
 Flores av Gonzalo Arguëllo Bringas,
fra www.arcadja.com

Luz gløtta på døra for 100 år sida i dag og lot den varme morgensola skinne inn i skjulestedet deres. Straks hagla det ei skur av protester, for man kunne ikke vite om rebellene ennå hadde rast fra seg. Den 14 år gamle kroppen hennes ville vært akkurat tingen for dem å forlyste seg med etter å ha nedkjempa garnisonen her i Milpa Alta, mer hensyn tok de ikke. Men hun ville ta risken. Hun ville se opprørslederen, den berømte general Emiliano Zapata. Kanskje ville de dra videre alt i dag. Men kanskje ikke. For rebellene hans trengte nok å hvile ut etter i går.

Zapata hadde hatt den blodtørstige Huerta i hæla på seg i ukevis nå, men jakta hadde ikke svekka han, tvert imot. Grusomhetene til Huerta fikk bøndene til å flokke seg om Zapata, og hæren hans hadde vokst dag for dag. Nå hadde han vendt nordover og inntatt Milpa Alta, bare 5 mil fra hovedstaden. Skulle tru hva interimregjeringa tenkte om det. Jo før det lot seg gjøre å sette en stopper for virksomheta til Huerta jo bedre. Revolusjonshelten Madero var soleklar vinner av presidentvalget for to uker sida, men han skulle ikke settes inn før den 1. desember, og i mellomtida kunne Huerta gjøre som han ville.

Luz smatt ut av døra og smelte den igjen. Hun pilte fra den ene skyggen til den andre, men heldigvis var det rolig nå, bare få var ute og det var mest lokale folk. Alle gikk i retning av torget og hun tok samme vei. Der var det sammenstimling. Hun gikk forsiktig nærmere. Mange opprørssoldater kretsa der, ammunisjonsbeltene hang i kryss over brystet. Men også mange lokale. Det var en mann midt i forsamlinga som talte. Det måtte være han! Zapata, de fattiges general. Mannen som ikke kjempa for egen ære og makt, men for folket! Sannelig var han flott med de lange bartene, den brune huda og øya som gløda av revolusjonær iver. Hun blei nesten svimmel og lurte på om beina ville bære henne.

Noyolo pahpaqui ihuan itech nin mahuiztica, sa han, og hun forsto hvert ord. Han snakka nahuatl, deres eget språk. Intoca netehuiloanime-tlatzintlaneca, ihuan nanmechtitlanilia ze pahpaquilizticatlapaloli. Slik fortsatte han, og Luz bevarte hele talen i minnet, sammen med den lune morgensola, luktene på markedsplassen og bildene av alle de hederlige, tapre mennene som kretsa der. De skulle hun bevare i hele det lange og mangslungne livet sitt.