9. oktober 1911 - Jack Lennon

Jack Lennon smelte igjen den tunge ytterdøra for 100 år sida i dag og kløyv ustøtt opp de bratte trappene. Oppe i leiligheten var ungene for lengst i seng, selvfølgelig. Det var langt over midnatt. Men Polly satt i en stol og leste. Hun reiste seg og kom mot han, rolig. Han la armen rundt livet hennes og ga henne et langt, ølduftende kyss. Gode Polly, vakre Polly McGuire. Polly som forsto. Han så inn i de kloke øya hennes.

Sjøl om inntekta fra jobben på rederikontoret ikke var noe å skryte av, ville den vært nok til å forsørge dem, det var klart, tross at de nå var fem. Men han kunne ikke gi opp musikken, han kunne ikke. Den og alle de beundrende blikka fra pubgjestene når han skifta fra fele til mandolin til blikkfløyte og trakterte dem alle like behendig. Alle var de like spandable også, og få halvlitere var det ikke han skylte ned i løpet av en slik kveld. Han var herda og tålte mye, var kjent for det. Hadde alltid vært kjent for det. Men hvorfor hadde han følt seg så slapp og matlei i det siste, og hva kom denne gulfargen i ansiktet av? Var han i ferd med å bli kineser?

Egentlig var døpenavnet hans John, men alle kalte han Jack, siden faren også het John. Musikken hadde han fra faren, som også underholdt på puber hjemme i County Fermanagh før han emigrerte til Amerika med kone og barn. Jack beherska tidlig alle de vanligste instrumenta og noen uvanlige, og turnerte med Andrew Robertsons Kentucky Minstrels på 90-tallet inntil han gifta seg og flytta hit til Liverpool. Dessverre døde kona hans i barsel og han sørga lenge over det, men så traff han den 20 år yngre Polly McGuire; vakre, kloke Polly. Tre unger hadde hun gitt han til nå, 2, 3 og 5 år gamle. Om det skulle komme flere, visste ikke han. Men det gjør vi.

Mother