Det vil si, det hadde han jo faktisk. Det var nettopp det han hadde. Men han tapte det jo med glans til denne blankøyde idealisten, Madero. Madero, av rimelig god ætt var han, men like fullt tillot han seg å spise ved samme bordet som disse rebellene. Det var så rart.
Zapata som hadde satt byen på ende de siste dagene. Han måtte pasifiseres, det måtte han, og nesten for enhver pris. Ja ikke riktig for enhver pris, men det var iallfall viktig. Landet måtte pasifiseres. Lov og orden måtte vekkes til liv igjen. Dette som skjedde var jo anarki. Bønder og lasaroner tok opp våpen og gjorde som de ville, det gikk ikke an.
Han tenkte med bekymring på hvordan ettertida ville bedømme interimpresidentskapet hans. Nå var det snart til ende. Ikke noe å gjøre med det. Full krise hadde det vært på regjeringsmøtet i dag. Han måtte hive tre ministre, blant annet Salas, krigsministeren. Det var synd, han var en kjekk mann og flink ved whistbordet. Hva skulle det nå være godt for? Det virka ikke som om noe de fant på kunne stanse denne Zapata uansett. Unntatt kanskje dette ene. Han sukka. De var nødt til å sette sin lit til at Madero kunne stagge opprøreren. Opprinnelig skulle han ikke ta over før den 1. desember, men det var da, det. Det gikk som det gikk. De ni ukene skulle vært rikelig, det hadde han trudd. Men akk. Nå hadde han bare 10 dager igjen å styre landet i. Og hvem visste hva som ville skje på dem? Nei, han trakk på skuldrene og tvinna nervøst på barten. Han hadde ikke hatt noe valg, tenkte han. Han hadde ikke hatt noe valg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar