Det var en tung, grå og tåkefull dag i Konstantinopel. I handa som storvesir Ibrahim Hakki Pasja strakk ut for 100 år sida i dag, blei det lagt et brev. Giacomo de Martino, mannen som la det der, hadde fått det fra regjeringa si hjemme i Roma, og det inneholdt en høflig anmodning om å oppgi Tripoli-territoriet innen 24 timer eller ta følgene. Siden mars hadde de italienske avisene hatt i gang en ivrig kampanje for å få regjeringa til å ta ut fingeren og sikre seg en bit av Afrika liksom alle andre land det var naturlig å sammenlikne seg med. Tripoli var det naturlige valget, siden det hadde blitt foreslått i 1878 da italienerne protesterte mot at britene og franskmennene tok seg til rette i Tunis og Kypros, og siden provinsen var rik, vennlig stemt mot italienerne og fiendtlig til tyrkerne og bare var forsvart av 4000 ottomanske soldater. Etter nøye vurdering og analyse av situasjonen bestemte endelig regjeringa seg for å protestere mot at de muslimske fanatikerne i Tripoli satte italienske liv i fare, og krevde herredømme over provinsen. Tyskerne, som slett ikke syntes det var så god idé å la italienerne få flere besittelser i Afrika, forsøkte et par dager å mekle, men forgjeves.
Ibrahim Hakki hilste den italienske sendemannen morskt, men høflig. Han trakk seg tilbake og snudde seg da de Martino var ute av syne. Brevet lå i de klamme hendene hans og svidde, som om det var ild i det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar