For 100 år sida i dag hadde mye løv falt i Kristiania, og en kraftig bygd mann med velpleid bart gikk i tanker langs de glatte fortaua på hjemvei fra den nye jobben i Hans Erichsens sportsforretning. Snart ville vinteren komme, og alt tyda på at han ville få starte igjen som amatør. Han tenkte på de små sjeler som hadde stilt seg i veien for han den foregående sesongen og regisserte i tankene diverse måter å feie dem til side på, det fikk gå som det kunne. Han tenkte på Magnus Johansen, som hadde blitt klandra for at han tapte VM 1910 til tross for at Magnus hadde egne vinnersjanser å ta vare på, og som derfor hadde gått over til Kristiania Idrætsforening og nå sto fram som den klubbens forgrunnsfigur i kampen mot forbundsparagrafene. Var det han som hadde tipsa om disse pantsettingene? Han tenkte på klubbrivalen Henning Olsen, som satte jobben først, den store forfekteren av amatøridealet, som nå holdt kortdistanserekordene og høylydt mente at Burnov var den største skøyteløperen som hadde levd. Var det han?
Oscar hadde sitt å tenke på, men var det en ting han hadde lært av det han hadde sett og gjort disse siste åra, var det at det som sto seg best i det lange løp var å heve seg over disse små sjelenes krangel og skravl og la beina og skøytene snakke for seg. Det var mange som mente at Strunnikov nå hadde satt en ny standard for hurtigløpet. Men det var i hans fravær, og han mistenkte nok at med de mulighetene han hadde til å få fri for å trene og konkurrere i den nye jobben, kunne det hende han ville sette dem på andre tanker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar