Li Yuanhong, den ufrivillige militærguvernøren i provinsen Hubei i den nye republikken Kina, hadde begynt å avfinne seg med revolusjonen nå for hundre år sida i dag. Det så ut til at den faktisk kunne seire denne gangen, og han tenkte at med den framskutte posisjonen han hadde blitt pådytta, kunne det sant å si være noe å hente. Men for alle tilfellers skyld hadde han i dag tatt initiativet til en aldri så liten seremoni. Han hadde fått bygd opp en brei plattform av jord like ved regjeringskontora i Wuchang, og det var satt opp et alter med en hellig ild og skaffa til veie røkelse, vin og en okse til offeret.
Gysende av ærefrykt skrei Li og offiserene hans verdig fram til alteret under den grå, udramatiske oktoberhimmelen. Ikke et øyeblikk i utakt falt de på kne og bøyde hodet så djupt at panna kom i berøring med jorda. Ikke bare én, men hele fire ganger, samtidig som en religiøs fagperson framsa denne bønnen: «Aller høyeste og helligste
Huangdi, du har sett hvordan dine kjære han-folk har blitt forfulgt og undertrykt av mansju-keiserne, og hvordan vi har reist oss mot dette blodige tyranniet. Derfor ber vi deg om å ta imot dette usle offeret og hvis det behager deg, bruke en liten brøkdel av di uendelige makt til å støtte den revolusjonære republikken i kampen mot dette onde og forfalne dynastiet. Måtte din vilje skje.»
Li reiste seg og lot fagpersonen forestå offeret. Røkelsen til Himmelen, vinen til Jorda og oksen til Huangdi, den gule keiseren. Det brente oksekjøttet ga fra seg en fæl stank, men røkelsen hjalp litt. Så ga han signal til soldatene, som presenterte geværene sine og ropte i uklanderlig takt: «
Wansui! Wansui! Wansui!»
Dermed var det gjort. Li og de andre offiserene og soldatene gikk hver til sitt med reine samvittigheter og fortrøstning til at de hadde gjort det de kunne for å lykkes med foretaket sitt.
Omtrent på samme tid, kanskje samme dag, satt en mann på et lummert hotellrom i Denver, Colorado og dechiffrerte et kodetelegram. I løpet av arbeidet forandra ansiktet hans seg bemerkelsesverdig. Det så ut til at den var i gang. En revolusjon som ikke ville knuses til støv slik som alle de oppstandene han hadde samla inn midler til sjøl, men den endelige, som ville velte dynastiet. Revolusjonen som skulle gi nasjonen demokrati, nasjonalisme og velferd slik han hadde drømt om og føre den inn i den moderne verden med moderne, vestlige samfunnsinstitusjoner, moderne, vestlig militærvesen, moderne, vestlig økonomi, moderne, vestlig industri, moderne, vestlig religion, moderne, vestlige klær og moderne, vestlige mustasjer. Mannen var dr. Sun Yat-sen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar