13. oktober 1911 - Christopher

Det var en sjeldent vakker dag i Camp Evans nede på det antarktiske kontinentet. Vårsola skinte og det var bare noen få grader under -10. Etter de siste dagenes uvær var det en udelt nytelse for deltakerne på den britiske sørpolsekspedisjonen. Men ikke uten unntak.

Christopher var mektig irritert. Denne morgenen for 100 år sida i dag hadde de igjen vært gjennom det vanlige basketaket for å få på denne avskyelige innretningen. Han kunne ikke skjønne hvorfor de ustanselig var oppsatt på å plage han med dette og hvorfor de var så totalt immune mot alle innvendingene hans. De var noen urimelige dyr disse tobeinte. De forsto ingenting. Han ønska dem dit pepperen gror alle sammen, langt, langt herfra. I begynnelsen hadde han vært forsiktig når han satte seg til motverge. Han ville jo ikke skade noen. Men nå ga han pokker. Han gjorde alt han kunne for å unngå å få på seg denne dævelskapen, og det var ikke lite. Likevel hadde han tapt så å si hver gang. Det var bare ytterst sjelden at han lyktes med å få dem til å gi opp. Men disse få gangene sto som skinnende edelsteiner i minnet hans.

Nå gikk han da her med denne helvetesmaskinen gliende bak seg mens føreren hans gikk ved siden av og dro han i bisselet. Seletøyet gnog han i skuldrene og når som helst kunne han få den tunge sleden brasende inn i bakbeina. Hvorfor kunne de ikke forstå? Han kunne finne seg i å bli ridd eller leid eller stå i den trange stallen og hadde vist det, hadde lagt vekt på å vise det. Likevel skjønte de ikke. De var noen ubegripelig dumme dyr. At flokkameratene hans fant seg i å dra på sånne ting, kunne han forstå, de var jo ikke så store, sterke, stolte og vakre som han sjøl. Han ønska bare at det var mulig å bli kvitt denne faenskapen en gang for alle.

Der kom et av disse ekle små dyra med de skarpe tenna flyende. Han blei redd. Denne ville han ikke ha med å gjøre. Han gjorde et kast med hodet, og tauet han blei leid etter fløy ut av henda på føreren. Aha! Han var fri!

Straks satte han opp farta og la mannen bak seg med en gang. Rasende kasta og vrei han på seg for å bli kvitt sleden. Et par høyballer falt av. Det blei lettere å løpe. Men sleden hang fast.

Han fikk øye på et par andre med sleder og satte kursen mot dem. Gapende og sparkende støtte han først sammen med en ponni med slede, så en til. Men seletøyet var sterkt, og løsna ikke av støtet.

Nå kom det flere tobeinte til som la seg på sleden hans for å tynge den. Au, det var tungt. Fortvilt gjorde han noen flere rundkast og klarte å løsne en av dem, men de andre hang på og bremsa så godt de kunne. Det var tungt, og han blei sliten. Nå orka han ikke mer. Han måtte stoppe.

Han sto og peste. En av de tobeinte kom for å ta han i tauet som hang fra bisselet. Aldri! Han snappa etter den. Den trakk seg tilbake. Igjen forsøkte den tobeinte seg, men Christopher beit og sparka etter den. Så kom det flere til, og han måtte gi seg. Letta merka han at de spente fra sleden. Han blei leid inn i stallen og fulgte godvillig med. Så gikk det da ganske bra til slutt tross alt. Han knegga fornøyd.