11. oktober 1911 - Annie Jump Cannon

Annie Jump Cannon gikk under en skyfri himmel. Det var også slike himler hun likte best, men helst når det var stjerner på dem. Det var det ikke nå, for sola hadde nettopp stått opp og demringsstrålene flimra skrått og rødgult ned mellom trær og bygninger hun passerte på vei til jobben sin, som var å sortere disse stjernene.

Hun var fornøyd, for hun hadde endelig muligheten til å utrette ting. Denne dagen for 100 år sida i dag skulle hun ta fatt på et større prosjekt, som etter alt å dømme ville ta flere år å fullføre. Her på Harvard-observatoriet hadde de samla spektroskopiske plater av ialt over 200 tusen stjerner som skulle spektralklassifiseres, og Annie var den eneste som var kvalifisert for å utføre dette klassifiseringsarbeidet.

Forbløffende mange kvinner har satt spor etter seg i den tidlige astronomiske spektroskopien, og det henger sammen med ideen som Harvard-observatoriets direktør Edward Charles Pickering fikk i 1881 da han var frustrert over hvor dårlig de mannlige assistentene hans var til å behandle de stadig større datamengdene observatoriet samla inn fra himmelsfærene, et arbeid som krevde disiplin, presisjon og evne til å holde ut stadige gjentakelser. Oppbrakt utbrøyt han «Hushjelpa kunne gjort det bedre!» Så fikk han ei djup, ettertenksom rynke i panna. Straks gikk han ned på kjøkkenet til Williamina Fleming, tok feiekosten ut av henda på henne og ga henne et tilbud han aldri siden skulle angre på.

«Pickerings harem» var tilnavnet på den etter hvert dusinstore gruppa av kvinnelige assistenter som vokste fram ved Harvard-observatoriet. Et mer offisielt navn var «Harvard computers». Men det var egentlig bare de som behandla data som var «computers», de som protokollerte dem var «recorders». De var flinke, flittige og framfor alt billige. Et slikt korps av mannlige assistenter ville raskt brukt opp de midla som enka etter Henry Draper hadde gitt til katalogiseringsarbeidet.

En av computerne var Annie Jump Cannon, som var nesten totalt døv etter en skarlagensfeber i barndommen. Men derfor hadde hjernen hennes også ekstra kapasitet til rådighet, og hun utvikla en fabelaktig visuell hukommelse som gjorde henne i stand til å klassifisere et stjernespektrum nøyaktig på sekunder. Siden 1901 hadde hun også sjøl, i samarbeid med Pickering, utvikla det klassifiseringssystemet som Fleming hadde satt opp med bokstavene fra A til Q videre til et system der hun skar ned bokstavene til O, B, A, F, G, K og M, men siden delte det i underklasser med tall fra 0 til 9, et system som fortsatt brukes i dag og kalles Harvard-systemet, men kanskje burde vært kalt Cannon-systemet.

Hun åpna døra til observatoriet, gikk inn og satte seg ved lysbordet der platene lå klare, ga klarsignalet til recorderen som skulle notere resultater, og gikk i gang med arbeidet som skulle gi oss Henry Draper-katalogen.