Abdessalam Bouminyar raska sammen utstyret sitt, tok farvel med kvinnene, barna og oldingene i familien og forlot teltene til qadhadhfa-stammen han tilhørte. Han og resten av de våpenføre mennene i stammen fulgte i hæla på tyrkerne som hadde tilkalt dem for å prøve å gjenerobre Khoms, som nå var på hedningenes hender. Abdelassam var ikke spesielt blid over å skulle adlyde disse tyrkerne, og sant å si hadde stammefrendene hans ikke smilt så helt lite over nyhetene de siste dagene om tapa som tyrkerne, som innbilte seg at de var noe så særs til karer, hadde lidd overfor disse kafirene fra det kalde nord. Men som den tyrkiske lederen også hadde nevnt da han kom til leiren, uten at det dermed skal antydes at han trengte å begrunne tilkallelsen på noen som helst måte, var det ikke sikkert at det var noe særlig bedre å bli liggende under hedningenes herredømme enn under tyrkernes. Og hvis noen innbilte seg at italienerne kom som befriere, hadde de værsågod å tru om igjen. Derfor fulgte Abdelassam og stammefrendene hans godvillig med, og var innstilt på å gjøre sitt beste for å fortrenge de utenlandske inntrengerne.
Dessverre for Abdelassam hadde han, hvis vi skal tru barnebarnet hans, bare to dager igjen å leve.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar