25. oktober 1911 - Carlo Caneva

General Carlo Caneva,
fra Wikimedia Commons

General Carlo Caneva løfta tropehjelmen for hundre år sida i dag og dro ermet over panna for å tørke av den verste svetten. Krig var noe dritt noen ganger, og represaliene de siste dagene etter det tyrkisk-arabiske angrepet da Sciara Sciat-oasen noen timer hadde vært på de innfødtes hender, var ikke noe gøy. Men antakelig var de nødvendige. Han hadde aldri hatt noen videre tru på strategien de hadde blitt meddelt fra høyeste hold, som baserte seg på at de lokale araberne ville slutte seg til dem og kaste ut tyrkerne hvis man behandla dem pent og respekterte religionen og skikkene og kvinnene deres. Sjøl hadde han mest tru på strategien til det store forbildet sitt, Giulio Cesare. Disse araberne forsto seg bare på styrke og makt. Strakk du ut ei vennlig hand, ville de bare hogge den av. Blikket hans streifa galgene der araberlika ennå dingla. Disse drittsekkene ville nok tenke seg om to ganger før de planla å skyte italienere i ryggen i framtida. Belønn lydighet og straff oppsetsighet hardt, det var oppskrifta.

Under angrepet på Tripoli for hundre år sida i forgårs hadde det lykkes tyrkerne å trenge gjennom i øst etter avledende skinnmanøvrer i sørvest. Italienerne var uforberedt på angrepet, men det var ikke lokalbefolkninga, for i morgentimene var det ikke en araber å se i gatene. Og forsvarerne av Sciara Sciat blei beskutt ikke bare utafra, men også av snikskyttere inne i byen. Gjenerobringa av oasen hadde også vært blodig. Kampen gikk fra hus til hus og bak hvert hjørne kunne det skjule seg en araber som kasta seg over deg med en dolk. Til slutt lå det igjen 378 italienske lik på slagmarka, og 4. og 5. kompani av det 84. regimentet var nesten utsletta. Alle disse myrderiene i etterkant hadde ikke Caneva gitt grønt lys for, men han hadde ikke gjort så mye for å stoppe dem heller. Han kunne forstå soldatene. Forræderiet sammen med klimaet og koleraen kunne få den mest sindige til å gå fra konseptene. Og en italiener var vel tross alt verdt ti arabere, sånn rundt regna.

Fra Paolo Maltese La Terra Promessa,
via www.kelebekler.com/occ/bucalo00.htm