«Here i go! Here I go!»
Det var heit og tynn luft i Spokane, Washington denne seinsommerdagen for 100 år sida i dag, og Cromwell Dixon sleit med å få sin Curtiss modell D opp i den. 12000 spente tilskuere rundt festplassen venta seg et show de seint ville glemme, siden Dixon ikke bare var den dristigste av alle de dristige stuntpilotene som ga oppvisninger landet rundt, men også den yngste og et forbilde for alle oppvoksende guttevalper, yndere av risikosport slik guttevalper alltid har for vane.
«Here I go! Here I go!»
Cromwell Dixon var et mekanisk geni. Med mora som eneforsørger etter farens død i 2-årsalderen, var det snart han som tok seg av det tekniske i hjemmet, og evnene hans strakte seg fort utover det reint praktiske. Før han var 10 hadde han bygd en liten seilbåt, et kamera og en berg- og dalbane i bakgården, og 11 år gammel bygde han en motorsykkel. Men det som bokstavelig ga fantasien hans vinger var messeshowet han overvar samme året, i 1903, da det mest spektakulære nummeret var en mann som sykla i vei under en ballong høyt oppe i lufta. To år etter hadde han bygd sin egen versjon, et 10 meter langt styrbart luftskip med sykkelpedaler som drivkraft. Duken hadde mora vært behjelpelig med å sy. Fra 1907 skaffa han dem gode inntekter ved å vise seg fram på luftshow land og strand rundt. Fru Dixon var mer enn villig til å hjelpe, stolt over den flinke gutten sin og glad for inntektene.
«Here I go! Here I go!»
Mindre glad var hun for det ustanselige maset hans om å få komme opp i ei av disse forferdelige maskinene som støtt og stadig datt ned og krevde så mange unge, tapre liv. Men verre og verre blei maset, og siden Cromwell mente at maskinene stadig blei bedre og pilotene sjøl kunne gjøre mye for å unngå uhell, ga hun til slutt etter. Med det gode ryktet sitt fikk han snart kontrakt hos Curtiss-selskapet og blei sendt på 3-dagers flykurs der han fikk sertifikatet sitt den 6. august 1911 som den yngste piloten i verden på det tidspunktet.
«Here I go! Here I go!»
Med den nye modell D-maskina si lærte han seg superfort alle flykunstens triks og oppfant like fort sine egne, blant annet å fly under bruer og stupe i spiral flere hundre fot før han flata ut over hodet på tilskuerne, en manøver som fikk navnet «Dixon's corkscrew». Navnet hans fløy landet rundt, bildet hans kom i avisene og det kjekke utseendet og det livlige vesenet hans foruten evnene trakk tusener til flystevnene, som ga han ei kontraktfesta betaling på $125, mer enn mange tjente i året på den tida. I slutten av september klarte han også å få en kapitalist til å sette opp $10000 som premie for å krysse det amerikanske vannskillet, en prestasjon flere hadde prøvd på til da uten hell. Den 30. lå været til rette for forsøket. Han kryssa Rocky Mountains i Mullan-passet og innkasserte premien.
«Here I go! Here I go!»
De 12000 merka seg med tilfredshet at Curtiss-en hans omsider letta fra bakken. Letta var han sjøl også, han mente nok at han skulle beherske også dette luftrommet som alle andre. Men seinsommerheten hadde bygd opp en oppvind over noe svart brakkmark like nord for plassen. Han kom inn i den, blei løfta opp, bikka flyet for å svinge akkurat da han kom ut av den igjen, og maskina satte nesa rett ned. Fortvilt prøvde han å rette opp. «Fly! Fly!» ropte han til den. Men den lystra ikke, og bakken nærma seg bråfort.
Da visste han at det var timen. «Here I go! Here I go!» skreik han før han styrta i marka og blei knust av den tunge Curtiss-motoren bak setet. Mindre enn en time seinere blei han erklært død på det lokale sjukehuset.
Fru Dixon satt ved senga.
http://earlyaviators.com/edixon52.htm
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar