onsdag 12. desember 2012

12. desember 1912 - Nefertiti (m.fl.)

For hundre år sida i dag satt den pasjonerte tennisspilleren og flypioneren Roland Garros og nippa til et rødvinsglass på en fortauskafé i Tunis eller et annet sted i gleden over å ha satt ny høyderekord dagen før med 5610 m i sin Blériot XI.

Blériot XI, fra Wikimedia commons.

Gandhi i Sørafrika,
fra Wikimedia commons.
Samtidig satt advokat Mohandas K. Gandhi og sludra over en kaffekopp med Hermann KallenbachTolstoj Farm ikke langt fra Johannesburg mens han prøvde å finne seg til rette i de nye klea han hadde fått fra India. De var ikke helt komfortable syntes han, det var vanskelig å få foldene til å ligge sånn noenlunde rett og greit, og det verste var denne greia på hodet. Men det skulle nok gå seg til. De var iallfall mer ledige og ikke så stramme som de europeiske klea han hadde brukt inntil slutten av forrige måned. Stridsbroren hans i borgerrettsbevegelsen, Gopal Krishna Gokhale, hadde lenge brukt den, og for nærmere to uker sida hadde de snakka om det i et møte, og Mohandas hadde bestemt seg for å gjøre det samme. Uvant og ubehagelig var det, men det var mer behagelig å se hvordan indere han møtte reagerte på det, og hvordan europeere han møtte reagerte på det, så det var ikke annet å gjøre. Det gikk seg nok til.

Jack og Lucille, fra http://minglecity.com/
Jack Johnson følte seg ikke ukomfortabel i det hele tatt. Han følte seg veldig komfortabel. Han var nemlig på bryllupsreise på 8. dagen, og koste seg verre sammen med sin kjære Lucille Cameron mens de kikka på Niagarafalla eller hva det nå var de kikka på. Jack Johnson var ikke hvem som helst Jack Johnson. Han var den Jack Johnson. Verdens tøffeste mann. Champion Fighter of the World og champion of his race. Han var beviset. Beviset på at den hvite mann ikke var bedre enn den svarte mann. Alle svarte menn i Amerika visste det og alle hvite menn i Amerika visste det. Og alle de svarte visste også hvordan de hvite viste at de visste det, de hadde vært verre enn noen gang siden Johnson erobra tittelen i romjula nede i Australia for 4 år sida. Men Jack Johnson var ikke redd for noen ting. De siste åra hadde han nedlagt det ene store hvite håpet etter det andre og avlagt beviset sitt gang på gang, mest ettertrykkelig da den store mesteren Jeffries måtte bite i graset på sjølveste nasjonaldagen 1910, i det som de kalte århundrets kamp. Nei, Jack Johnson var ikke redd for noe, han kunne ta i mot alt de slang i trynet på han. Og nå nøyde han seg ikke med å nedlegge den hvite mann heller, han kunne også nedlegge den hvite manns kvinner uten å bli klyngt opp i nærmeste lyktestolpe eller piska hudlaus. Beviset sto ved sida av han her i form av Lucille. Ikke av de dyreste, Lucille, men tøff, vill og deilig, mer en match for han, den tøffeste av alle, enn den forrige. Nei, han følte seg komfortabel med dette.

Hassan Riaz Pasha var ikke komfortabel. Han var ikke komfortabel med fredsavtalen med Italia, som innebar full innrømmelse av de italienske territoriale krava i Afrika, og han var ikke komfortabel med den nylig inngåtte våpenhvilen med Bulgaria, Serbia og Montenegro. Denne krigen hadde vært en katastrofe. På bare noen få uker hadde balkanligaen erobra nesten hele det europeiske territoriet til det slitne gamle imperiet, et helt annet tempo enn italienerne hadde holdt lenger sør. Men Adrianopel og Konstantinopel var ennå på Portens hender, og her i Skutari hadde de en festning som ikke skulle la seg erobre så lett. Det så verre ut med Janina lenger sør, grekerne hadde ikke gått inn på våpenhvilen på grunn av den og Janinas fall var nok ikke langt unna. Men som han hadde sagt i talen sin under forberedelsene til beleiringa, «Byen vil snart bli omringa, men denne byen vil ikke falle i hendene til montenegrinerne. Skutari er vår skjebne og grav, men ikke vår skam. I dag har vi fem tusen tropper, men over 20 tusen andre er å vei for å hjelpe oss. Fra i dag begynner en ujamn kamp, og ingen veit når den vil slutte.» Derfor hadde han beslutta å la våpenhvilen seile sin egen sjø. Porten talte med en røst, æren talte med en annen.

Ludwig Borchardt var mer enn komfortabel. Han var smørblid, ja, mer enn smørblid, for etter det makelause funnet han hadde gjort i Tell-el-Amarna for seks dager sida hadde han svevd i ei tåkesky av lykke i vissheta om at han mellom de to hendene sine hadde det vakreste kunstverket som var skapt av mennesker. Et ansikt vakrere enn det vakreste det er jordisk mulig å være i levende live. Den skjønne som har kommet. Han var ikke i tvil. «Hun må hjem med oss,» tenkte han. «Koste hva det vil.»

Nefertiti tenkte ingenting. Hun var av stein og hadde ikke noe hun skulle si. Blikket hennes var stivt og tomt og bare i mørke kvelder når Borchardt kom hjem til teltet etter en schnaps med gutta følte han seg observert. Det støvgamle minnet hennes romma usagte ting som aldri skulle røpes. Ukjent og usett hadde hun stått på hodet i Thutmoses nedlagte verksted mens århundrene rulla forbi med galere og galere gjerninger og hendelser, mens minnet om det vakre og sanne de hadde hatt vrengte og vrei på seg i stadig mer ukjennelige og motbydelige former, mens det vakre og sanne som kunne vært svant som drømmer under stadig tjukkere lag av støv. Likevel gjorde lyset som traff de døde steinpupillene hennes godt etter over tre tusenårs mørke og glemsel. Lyset som traff den fyldige munnen, de høye kinnbeina og den slanke halsen hennes, reflektertes fra dem og glei inn i pupillene til de glade arkeologene som var det eneste selskapet hun hadde ennå disse første få dagene, det gjorde dem godt. Lyset som ga håp. Ennå var ikke alt tapt.

Nefertiti, fra Wikimedia commons.

mandag 12. november 2012

12. november 1912 - Tryggve Gran

De hadde lagt ut på denne turen den 29. oktober, nesten eksakt et år etter mannen de skulle søke etter, Robert Falcon Scott og mennene hans. De var Edward Nelson, Tryggve Gran, Frederick Hooper, William Lashly, Tom Crean, Thomas Williamson og Charles "Silas" Wright med sju himalayamuldyr denne gangen til å dra sledene i stedet for ponnier. To dager etter satte ekspedisjonens leder, Edward L. Atkinson, av gårde med Apsley Cherry-Garrard og Dimitr Gerov og en bikkjeflokk. Det tok dem ikke mange dagene å komme i kapp.

Ingen av dem hadde en anelse om hva de ville komme til å finne. Men den gjengse teorien var at polpartiet hadde gått til grunne i sprekkene på Beardmorebreen. Alle visste at håpet om å finne dem i live hadde gått ut for flere måneder sida og det var bare i de mest feberaktige fantasiene sine at noen av dem hadde noe som helst håp om å finne noen i live. Likevel var resultatet nesten enstemmig da Atkinson midtvinters hadde forelagt mannskapet på overvintringsstasjonen to valgmuligheter. Victor Campbell og partiet hans var stranda midt mellom Cape Adare lengst nord på kontinentet og Cape Evans, ekspedisjonens hovedkvarter, der de hadde vært nødt til å overvintre i ishuler fordi Terra Nova, ekspedisjonsskipet, ikke hadde klart å plukke dem med seg som planlagt på grunn av pakkis. De kunne sårt trengt unnsetning. Ingen på Cape Evans ante jo hvordan det sto til med dem, men sjansen for at de var i live var jo mye større siden de var ved kysten og kunne fø seg på sel og pingviner. Likevel var altså stemmetallet så entydig for å søke etter Scott først. Mange mente at Campbell ville kunne være i stand til å komme seg hjem for egen maskin. Og det viste seg også å stemme, for den 7. november hadde han dukka opp med partiet sitt på Cape Evans etter å ha forlatt ishulene den 29. september, uten at Atkinson og de 9 mannskapene hans visste det, ennå.

En annen ting man var lykkelig uvitende om var hvordan det hadde gått med Amundsen. Men Teddy Evans, Lashly og Crean hadde jo forsert Beardmorebreen på nyåret og hadde ikke sett snurten av fyren, så de fleste mente det var godt håp om at han hadde blitt nødt til å snu eller hadde blitt utsatt for ett eller annet før han kom så langt. De kunne jo ikke ane at det fantes flere veier opp til polplatået, liksom Amundsen heller ikke kunne ane noe før han fant den. Amundsen hadde telegrafert triumfen sin ut over hele verda i mars, men ingen nyheter hadde muligheten til å nå Cape Evans før det kom unnsetning sjøveien en gang rundt nyttår.

Været hadde vært variabelt på den to uker lange turen sørover langs den gamle ekspedisjonsruta fra i fjor, men i for hundre år sida i dag var det vakkert, med sol fra blank himmel og ikke for surt, bare litt lav dis i horisonten. Tryggve Gran gleda seg slett ikke til å klatre i Beardmorebreen som de fleste var sikre på at de måtte før de kunne finne det de søkte etter. Ganske sikkert var det et par uker til å gå før de var framme ved foten av breen, og hvem visste hvor mange dager de måtte tilbringe i det ishelvetet. Og hva ville de finne der? For alt han visste kunne også levningene av landsmennene hans ligge der og vente på dem.

På forrige marsj hadde de passert One Ton Depot, som ikke viste noen tegn til forandring etter at Cherry-Garrard og Gerov forlot det i mars. Det var klart at Scott ikke hadde vært der. En ting til som var klart, eller som burde vært det, var hovedårsaken til at ekspedisjonen hadde slått feil. For provianten stinka av parafin som hadde lekt ut av kannene.

Denne marsjen, som begynte noen timer før midnatt for at dyra ikke skulle bli for sjenert av den høye sola, gikk mot sin slutt da Gran så at navigatoren, Silas Wright, skjente ut til høyre. Det var et øyeblikk som skulle sitte i minnet hans så lenge han levde. For Wright hadde observert noe. Det var en skavl, litt stor. På toppen av den stakk det en liten spiss, bare 15 cm høy. Og ut av en annen skavl like ved stakk det noe annet, som viste seg å være tre bambusstenger. Klokka var seks om morgenen.

Snart var teltet gravd fram, og Atkinson kommanderte alle til å gå inn og bevitne hvordan det lå an. Vakkert var det ikke. Scott lå i midten, med armen rundt Wilson, hans nærmeste venn og fortrolige. Huden var gul, ansiktet var fullt av frostskader. De to andre lå tett innpakka i soveposene sine mens han lå med den halvt åpen, som ville han skynde på det uunngåelige. Tre frosne lik som ikke kunne fortelle annet enn om ubegripelige lidelser. Men dagbøkene kunne fortelle. Og de kunne fortelle at de hadde vært oppe på polen. Men også at de ikke hadde vært der først. Det lå til og med et brev fra Amundsen til kong Haakon blant sakene de hadde med seg.

Så hadde det altså skjedd, tenkte Gran. Men den indre gleden over landsmannens seier holdt seg gjemt djupt inne i mageregionen hans og kunne ikke vinne over scenene han hadde foran seg nå og hva de innebar. Ikke føltes det som noen suksess at de hadde nådd målet sitt heller, enda det var før noen hadde tenkt, eller som noen lettelse at de skulle slippe å arbeide seg oppover Beardmorebreen. Det føltes bare som et skjebnetungt slag.

Alle dagbøker, dokumenter og annet som kunne være av interesse for etterslekta blei tatt ut. Sleden blei også gravd fram, med 15 kilo steinprøver som beviste at kontinentet hadde en frodig fortid. Gran tenkte at det kunne de nok spart seg, 18 km fra depotet som de var. Han var av den mer nøkterne sorten. Men Atkinson ville ha det med seg og lasta det over på deres egne sleder. Når Scott, Wilson og Bowers hadde fått drept seg i forsøket på å redde det hjem til England, skulle det sannelig ikke ligge igjen her.

Det blåste opp til en snøbyge (eller blizzard, som det heter på engelsk) da de klappa sammen teltet, gravde det ned under en haug snøblokker og reiste en snøvarde oppå. Sola skinte gjennom skyene i sør og malte landskapet i trolske farger. Gran ofra skiene sine til et kors som blei satt opp på varden og Atkinson leste for de døde, etter å ha lest opp Scotts «Message to the public» til de levende. Da de avslutta med salmen Onward Christian Soldiers, Scotts yndlingshymne, hadde det begynt å snø, og da det siste verset tonte ut med «going on before», lå det et pent hvitt dekke over den sørgelige scena. De ti mennene trakk på seg luene igjen, tørka noen tårer og gikk til ro i teltene før de skulle videre neste kveld, i et forsøk på å finne resten av polpartiet.

«There alone in their greatness they will lie without change or bodily decay,
with the most fitting tomb in the world above them» – Atkinson.
Fra Return to Antarctica av Adrian Raeside

tirsdag 9. oktober 2012

9. oktober 1912 - Polly McGuire


I en liten leilighet i 27 Copperfield Street, Toxteth Park, Liverpool,
gikk hun og stønna for 100 år sida i dag.

Polly McGuire, den vakre og gode. Polly som forsto.

Polly forsto at hun hadde mektige krefter i henda sine.
I Pollys hender kunne en nedkjørt liten leilighet bli rein, pen og koselig.
Et trassent, vrangt barn kunne bringes til å le med øyer som lyste av glede.
En ølstinkende ektemann som kom hjem seint på natta etter spillejobb på puben
kunne sendes på jobb som pen og velstelt kontorist dagen etter for å tjene penger til familiens livsopphold.

Ja, Polly hadde i sannhet mange mektige krefter.

Likevel gikk hun her og stønna.
Ikke bare fordi hun bar på noe tungt, et foster i sjuende måned.
Ikke bare fordi hun kunne ane hva alkoholen etter hvert ville gjøre med Jack, ektemannen hennes, mannen som ennå kunne klare å skaffe brød på bordet til seg sjøl, til Polly, til lille George på 7, Herbie på 5 og Syd på 4.
Ikke bare fordi hun var redd for at det ville gå med denne i sjuende som det gikk med lille Harry i fjor, som blei født, men levde bare noen uker.
Men mest fordi hun ikke kunne ane hva dette i sjuende som hun gikk og bar på ville gi til verden.

mandag 8. oktober 2012

8. oktober 1912 - Nikola I

Nikola I følte en sterk lengsel etter å sløve den skarpe sabelen sin på tyrkiske ribbein. Han hadde følt den lenge, og gjennom den lange krigen mellom italienerne og det ottomanske imperiet hadde den bare blitt sterkere. Montenegro, kongeriket hans, hadde han egenhendig leda til ei rekke militære seire over tyrkerne i åra fra 1862 til 1878, da det blei anerkjent av vestmaktene på Berlin-konferansen, og til sammenhengende framgang, vekst og velstand i fredsåra etterpå. Først som fyrste, men nå, etter kroninga i 1910, som konge over Montenegro. Han hadde gitt det en grunnlov, fri presse og kriminallovgivning som i vesten etter ønske av innbyggerne. Det var et lykkelig land, og veien til mer lykke lå slagen, gjennom det like slagne imperiet som forsvarte de vaklende grensene sine like i nabolaget. Nikola I hadde god lyst til å få dem på litt lengre avstand, og han følte at tida var inne.

Maktene hadde gjort svære anstrengelser for å stagge lengselen hans gjennom alle diplomatene sine. Krig var jo kostbart, både i penger og i død og sorg, og måtte helst unngås. Men særlig det østerriksk-ungarske keiserriket hadde også andre motiver for å mane til fred. De hadde slett ikke noe ønske om å få den tyrkiske grensa på større avstand. Tvert imot kunne de gjerne tenkt seg å ha den like i nabolaget, om enn helst så langt sør og øst som mulig. Men det hadde ikke utvikla seg helt slik som de hadde beregna nede på Balkan, og de hadde fått en hel serie små bufferstater mellom seg og tyrkerne. Det var slett ikke i deres interesse at noen av dem skulle vokse seg store og mektige på tyrkernes bekostning. Det var vanskelig nok å holde på de slovenske og kroatiske territoriene pluss de nylig annekterte Bosnia og Hercegovina om de ikke skulle få støtte fra et sterkt sjølstendig Serbia og et styrka Montenegro i tillegg.

Det var både med løfter og trusler at diplomatene hadde stagga de forskjellige balkanstatene der de satt og grådig observerte hvordan ottomanerne stadig blei svekka måned for måned i kamp med italienerne. Men det var tydeligere og tydeligere at både løftene og truslene begynte å bli utilstrekkelige etter hvert som utålmodigheten bredde seg i de forskjellige små kongerikene. Krigen hadde jo vært kostbar for Italia også, mer enn dobbelt så kostbar som beregna. Og det var ting som tyda på at de ikke var fullt så entusiastiske som før. Derfor var det viktig å smi mens jernet var varmt. Grekerne hadde mobilisert i over ei uke alt, og det hadde vært trefninger både på den montenegrinske og den bulgarske grensa. For Nikola I var tålmodet nå slutt. For hundre år sida i dag instruerte han ambassadøren sin i Konstantinopel til å overlevere sultanen brevet som starta den første balkankrigen.

lørdag 6. oktober 2012

6. oktober 1912 - Ester Ramirez Jerez

Ester Ramirez Jerez satt på et rom med tunge, triste møbler i León i Nicaragua for hundre år sida i dag og så ut på en tung, trist himmel mellom to tunge, triste gardiner. Alt var tungt og trist i dag. Ikke en gang de fire ungene hennes, Benjamin, Marco Aurelio, Victoria og Olga, var så livfulle og glade som de pleide. For ute i gatene marsjerte det rekker på rekker av soldater med stål i sko og hjelmer. Over dem vaia det et flagg fullt av stjerner og striper. Og i henda sine hadde hun et brev. I brevet sto det:

«Skjebnen ser ut til å ha inngått et komplott med Chamorro og de andre forræderne om å dra meg til et sikkert og grusomt endelikt sammen med de tapre mennene som ennå er med meg. Komplott og kapitulasjon er fremmedord for meg og patriotene som følger meg, fordi det vi forsvarer er Nicaraguas verdighet og sjølstendighet. Vi er republikken og vi vil forsvare friheten dens til siste åndedrag.»

Det var undertegna Benjamín Francisco Zeledón Rodríguez, faren til de fire små, og budet som kom med det hadde også meldt om hvordan han på sin 33-års bursdag to dager før hadde falt i kamp med regjeringstroppene.

På en hacienda i Niquinohomo-distriktet sør i landet var den 17 år gamle sønnen til hacienderoen et bekymra men passivt vitne til hendelsene. Foreløpig.

onsdag 29. august 2012

29. august 1912 - A. Hj.

Hvem var «A. Hj.»? En Hjelle, kanskje? En Hjelmeland? En Hjartholm? Eller kanskje en Hjorth? Det var kanskje grunner til at han ikke sto fram med fullt navn i Nordre Bergenhus Folkeblad for hundre år sida i dag. Avisenes debattspalter var datidas nettforum. Det hørte til unntaka at man sto fram med fullt navn, og i ly av anonymiteten hamra debattantene laus på hverandre med en hissighet som ikke står tilbake for våre dagers forumstroll. «A. Hj.» hørte kanskje til lokalmiljøet på Kinn, og sparte seg kanskje for noen ubehageligheter ved å publisere dette innlegget anonymt:

«Maalstræv paa Kinns kirkegaard

Ved restaureringen av Kinns kirke fandt man under kirkegulvet 37 lik. Disse blev tat ut og lagt i en fælles grav ved korets nordøstre hjørne. Paa denne grav skal reises en sten, som har faat følgende indskript:

Her ligg restane av dei liki – 37 i alt – som vart tekne ut under kyrkjegolvet daa kyrkja vart umvølt 1911.

Jeg vil da tillade mig at oversætte dette til riksmaal her i avisen. En saadan gravskrift bør være i en meget høitidelig stil, og ikke legges paa den mest vulgære dialektuttale. Stedets og anledningens høitidelighet tilsiger det:

Her ligger resterne av de 37 lik som blev fundet under kirkegulvet ved kirkens restaurering 1911.

Enhver oplyst mand og kvinde som ikke er blindet av fordom, opfordres til at sammenligne. Jeg skal tilføie at efter min mening passer ikke ordet umvølt om det arbeide som har været gjort med Kinns kirke. Eller kanske maalmændene ogsaa vil anvende det om Trondhjems domkirke?

A. Hj.»

Jeg har retta den første versjonen i samsvar med den teksten som ifølge denne artikkelen finnes på steinen.

mandag 27. august 2012

27. august 1912 - Tarzan

«Der var den, ja!»

Han reiv opp konvolutten og leste gjennom brevet som bekrefta at den var klar for publikasjon, for hundre år sida i dag. Ennå ville det nok gå et par uker før bladet var i salg, oktobernummeret av The All-Story, så det blei å gå i spenning ei stund til. Men han mente at han hadde gode sjanser til å gjøre det minst like bra som med Under the Moons of Mars. Han hadde mer erfaring nå, og visste mer hva leserne ville ha. Og var ikke redd for å nekte dem det heller. Hver smitt og smule skulle de få, det var rein porno. Han humra.

Han skjønte ikke hvorfor alle forfattere holdt tilbake så mye. Når man hadde lest en god roman, skulle det være som å våkne opp etter en deilig drøm, da hadde man fått valuta for utlegget sitt. Kipling var utvilsomt en flink mann, men for tilbakeholden. Han hadde hatt stor glede av boka hans. Men var sikker på at den kunne forbedres på visse punkter. Det hadde han nå tatt konsekvensen av. Og så fikk vi se hvordan det gikk.

Han regna med at han skulle få en pen liten inntekt av denne også, og mens den gikk i bladet ville han ha god tid til å pønske ut neste idé. Tru hva det skulle bli? Noe med fortidsuhyrer, kanskje? Eller tapte paradis i Asia? Det var nok å ta av.

Han stappa kontrakta i lomma, gikk inn og satte seg med formiddagsavisa.

Forsida av oktobernummeret til The All-Story 1912,
fra terrororstralis.com

søndag 26. august 2012

26. august 1912 - Johan Nygaard



«Ei noen levende sjel kom hjem som kunne sin landsmann fortelle hvor farlig det er å besøke dem som bor iblant Norges fjelle.»

Johan Nygaard, ordfører i Sel kommune, bretta sammen foredraget sitt og lo i det stille. Jo, det var sterke linjer. Den skulle vokte seg vel som tok veien over salten hav med ondt i sinne. Det var urolige tider og ingen visste hva som kunne skje. «All folkerett monne de krenke.» Men han var forberedt. Hele Gudbrandsdalens sterke bondeslekt var forberedt.

300-årsmarkeringa for slaget ved Kringen var over og folket pakka sammen og gikk hver til sitt. Men ordfører Johan Nygaard var ikke fornøyd. Taler, folkedrakter, deklamasjoner, hornmusikk, det var kjekt nok det. Men det var liksom noe som mangla. Prikken over i-en. Han gnei seg i skjegget. Og smilte. Han hadde fått en idé.
Denne ideen.
Sinclair-tartan, fra Wikimedia Commons

lørdag 25. august 2012

14. juli 1912 - Alppo Asikainen

«Kan jeg ikke slå deg, skal jeg iallfall skade deg!»

I det steikende solskinnet på Olympiastadion lå to kjemper. Og de lå. Og de lå.

I to uker hadde Sola gavmildt øst lys og varme over solskinnsolympiaden i den svenske hovedstaden. Leikene nærma seg nå slutten. Det var delt ut medaljer i flere dusin øvelser allerede, de gjeveste i massivt gull, og nå kjempa man om finaleplasser i mange andre.

Alfred Johan «Alppo» Asikainen var verdensmester. Han var det til og med i lett tungvekt fra mesterskapet i Helsingfors året før. Og når han nå stilte i mellomvekt, burde det være lett vei til gullet, hadde man nok tenkt. Vel, det begynte greit. Forrige lørdag, på første dag av bryteturneringa, møtte han engelskmannen Edgar Bacon og beseira han lett. Gresk-romersk bryting var egentlig et nordisk anliggende på denne tida, andre nasjoner hadde lite å stille opp. I andre runde to dager etter var det faktisk broren til Edgar Bacon som sto for tur, den mer kjente Stanley, gullvinneren i fribryting fra OL i London fire år før. Men det hjalp ikke, Asikainen hadde få problemer med å eliminere han. Portugiseren Victal i 3. runde var enda lettere, nærmest walk over. Først i fjerde runde på onsdag fikk han skikkelig motstand i svensken Mauritz Andersson, sølvvinneren fra 1908. Men Andersson var ikke helt den samme lenger, han hadde et tap fra før for finnen Fridolf Lundstein, og blei nå eliminert. Femterundekampen dagen etter var den hardeste Asikainen hadde hatt til nå. Claes Johansson var den nye svenske mesteren i mellomvekt og ett av de største gullhåpa til arrangørnasjonen ved disse leikene. Det endte med at ingen fikk poenggivende grep slik at de fikk registrert sine første tap begge to. Sjetterundekampen på fredagen hadde vært lettere, mot nederlenderen Jan Sint. En god mann, men ikke uslåelig. Og i går fikk han walk over da det bare var 5 igjen i 7. runde. Rein hvile.

Og den hvilen kunne bli god å ha, for på matta med seg i blått hadde han Martin Klein, som hadde vært den store overraskelsen i denne mellomvektsturneringa. Russeren var 27 år, men nybegynner i brytersammenheng. Han var ester av fødsel, hadde seilt til sjøs i flere år før han gikk i land i St. Petersburg i 1910 og gikk inn i idrettsklubben Sanitas der han viste en smidighet, teknikk og styrke etter all klatringa i riggen som på kort tid gjorde han til en bryter i verdensklasse. I denne turneringa hadde han slått to ungarere, en svenske og en tysker før finnen Emil Westerlund kjempa jevnt med han i 5. runde i en match som endte med tapspoeng for begge to, slik at Westerlund, som hadde tap mot svensken Alex Frank i andre rundte, gikk ut av turneringa. De to neste rundene måtte to nye finner, Karl Åberg og August Jokinen gi tapt for han slik at han fortsatt hadde sjansen til å vinne Russlands første gull i disse leikene, slik ekspertene også spådde nå. Det måtte ikke skje. «Helvettin paskamainen kusipää,» tenkte Alppo, «kan jeg ikke slå deg, skal jeg iallfall skade deg.»

Matchen begynte halv elleve for å unngå den verste ettermiddagsheten, og Alppo gikk til angrep fra start som et snerrende mannevondt dyr, men fikk snart merke at russeren var så behendig og rask som han hadde fått rykte for. Grep etter grep mislyktes og samtidig hadde motstanderen sine egne knep som han måtte være på vakt for. Seks kilo tyngre var finnen, og hele forskjellen var muskler, høyden var den samme på begge. Men russeren oppveide det med fart, teknikk og smidighet. De tilmålte 30 minuttene ebba ut uten at noen hadde fått noe poenggivende grep. Dermed blei bryterne sendt utpå igjen, for det måtte kåres en vinner her, som skulle møte hjemmefavoritten Johansson i morgendagens finale.

Og slik fortsatte det. Kjøtt og bein smalt mot kjøtt og bein, sola steika og svetten rant, kroppene blei sleipe, grepa glapp og søkende hender fikk ikke tak. Publikum på tribunene var fjetra av den jevne kampen, de hadde på følelsen at de var vitne til noe historisk. De skulle få rett.

Det de var vitne til var brytekunst på sitt ypperste. Begge motstanderne var konstant på vakt. Den andre måtte ikke få slippe til – en brøkdel av et sekunds uoppmerksomhet, og det ville være gjort. Krefter var i bevegelse, ikke bare fysiske krefter, veltrente muskler som trakk og spente, hjerter som pumpa livgivende energi til de aktive lemmene, men også mentale krefter. Vilje sto mot vilje, prinsipp mot prinsipp, bevisstheten lå på et høyere plan enn hos de søvnige, høflig applauderende tilskuerne på tribunene. Athene, Apollon og Poseidon, påkalt i åpningsseremonien, så ned på de kjempende fra himlene sine og lurte på hvem de skulle holde med. Dionysos tok en slurk fra amforaen sin og gløtta litt ned han også.

Alppo Asikainen følte han hadde et helt folk i ryggen der han lå i klamrende favntak med estisk-russiske Martin Klein under den brennende svenske olympiasola og kjempa om ære og medaljer. Han kjempa ikke bare for alle finner som levde og alle som hadde levd siden den mytiske Kalevala-tida, han kjempa også med dem. Styrken til alle som hadde levd og slitt for liv og slekt i djupe skoger og langs tusen innsjøbredder fløyt gjennom årene hans og dreiv han framover i angrep etter angrep samtidig som de ga han tankens kraft og rådsnarhet til å motstå alle mottrekk fra russens side. Russen, som ville utradere den finske nasjonen. Flagget var forbudt allerede, og det russiske språket skulle gradvis innarbeides. I snart hundre år hadde den unaturlige unionen vart, under varierende grad av undertrykking. Som eget storfyrstedømme hadde Finland hatt en viss sjølstendighet, egne lover og egen lovgivende forsamling. Men nå skulle dette avvikles og storfyrstedømmet skulle bli en mer integrert del av det russiske imperiet, som skulle omdannes til en moderne europeisk nasjonalstat med enhetlig språk og kultur. Det var planen.

Men det var ikke Alppo Asikainens plan, han hadde andre planer. Ethvert folk, stort og smått, hadde rett, visste han, og de små mer rett enn de store, som hadde mer blod på henda sine. «Söner av et folk som blött – Pojat, kansan urhokkaan...» sang det i det indre av han. Så han kjempa for sitt folk, russeren for sitt. Men hans folk var bedre, det hadde disse leikene vist. Fem gull hadde det blitt til nå, foruten fem sølv og fem bronse. Og de fem brytefinalene i morgen skulle gi flere; det var 7 finner blant de 15 som var involvert i medaljestriden. For ikke å nevne Kolehmainen og det finske terrenglaget – mandagen kunne nok gi litt av en gullhøst. Så ikke bare hadde finnene rett, de var også et bedre folk! Menneskemateriellet var bedre. Olympiaden viste det, her var alt klart og målbart. Til sammenlikning hadde russerne bare høsta et par små skyttermedaljer til nå. Klein var den store sjansen deres. Derfor var det ikke bare Alppos ansvar å ta vare på sine egne sjanser til gull, men også å stoppe russerens. Koste hva det ville. Men han var hard. Han var jo ikke ordentlig russer, han var ester, nesten et broderfolk. Det fikk ikke hjelpe. Kan jeg ikke slå deg, skal jeg iallfall skade deg.

Nok en halvtime gikk uten at det blei delt ut poeng, og enda en, uten at man var nærmere noen avgjørelse. Noen i publikum begynte å se på klokkene sine og ante at dette kunne ta tid. De skulle få rett. Middagssola steika og folk letta på bowler- og panamahattene sine for å tørke svette.

For hver nye runde gikk Alppo svettende og stønnende til angrep tru mot sin plikt og mot det brennende ønsket sitt om seier, ære, hevn og rettferdighet, men blei avvist gang på gang og måtte forsvare seg mot motangrep. Maratonløperne, som var dagens hovedattraksjon, begynte å komme inn, anført av to grønnkledde sørafrikanere, kondisjonsfenomener opptrent på de afrikanske høyslettene. Et fargerikt innslag som vakte stor forundring blant publikum. Det finske håpet her var brutt. Tatu Kolehmainen, den doble gullvinnerens bror, hadde vært helt i teten lenge, men varmen og det høye tempoet hadde blitt for mye for han. Vinnertida på 2.36 var langt under beste maratontid til da.

Brytekampen hadde også blitt litt av et maratonløp nå. I en 40 minutters tid blei de kjempende distrahert av klappsalvene for maratonløperne som kom inn på stadion. Så var det også over, og sleggekasterne gjorde seg klar til sin finale i den andre enden av stadion. Brytekunsten var ikke så mesterlig lenger. Slitne og grimete gikk de løs på hverandre i runde etter runde med klamme tak mens det amerikanske fenomenet McGraw hersa med den olympiske rekorden og noterte lengder på godt over 50 meter. Langstafettlaga stilte opp ute på løpebanen og gjennomførte først ett forsøksheat, så ett til og enda ett.

Sola hadde begynt å synke og brant ikke så hardt nå. Men den hadde gjort sitt. Huden var rød og flammete og gikk av i hvite, ru flak for hvert nye favntak. Små skrammer vokste og blei til ømme, blødende sår. Men det var likt for begge, og for hver gang han hadde det heite, sleipe kjøttet til russeren mellom henda sine visste Alppo at kreftene hans ebba ut, like mye som for han sjøl.

Friidrettøvelsene var over og tribunene begynte å tømmes. De få som blei igjen samla seg for det meste i den andre enden av banen der sleggekonkurransen var ferdig og sabelfekterne nå gjorde seg klar til lagkonkurransen sin. Ungarerne var store favoritter. Bare noen få tilskuere var igjen for å se om det skjedde noe på brytematta. Det gjorde det i mindre og mindre grad. Asikainen og Klein hadde holdt på nesten dobbelt så lenge som maratonløperne nå, med bare en 3–5 minutters pause hver halvtime for å få i seg litt væske og næring og dra over den ømme, såre huden med litt salve og balsam eller hva de ellers hadde tilgjengelig. Hver nye runde starta med et fortvilt famlende utbrudd av kjempende energi og vilje, men etter hvert blei det mye til å stå eller ligge og hvile på hverandre. Misunnelig gløtta Alppo bort på fekterne som spratt runt i de fjonge hvite draktene sine. Oppe i skyene var nok de greske gudene mest opptatt av å nippe nektar og nyte udødeligheten sin. De så ikke noen vits i å gripe inn på den ene eller den andre sida. Andre guder hadde tatt over der nede.

En ny halvtimes runde gikk ut, ei ny kort pause, så en ny runde igjen. Kroppen verka i alle ledd og muskler, hver solstråle svei i den ømme, rødsvidde huden. Fekterne gjorde seg ferdig med kvartfinalene sine og begynte på semifinalene. Ungarn og Bøhmen var ubeseira i hver sin gruppe og fikk med seg Østerrike og Nederland til morgendagens finale. Skyggene blei lengre, fekterne forlot banen og med dem publikum. Klokka nærma seg halv sju. Noe måtte gjøres for å få slutt på denne farsen, men hva? Dommerne bestemte seg for å nekte bryterne væske, så fikk man se hvem som holdt ut lengst.

Tre timer seinere var kroppen til Alppo, Suomis sønn, et hav av smerter, halsen var ruere enn det rueste sandpapir. Bare håpet holdt han oppe, håpet og plikta, samt vissheten om at det ikke sto bedre til med motstanderen. De to skjelvende kjøttklumpene på den stockholmske brytematta reiv og sleit i hverandre, fåfengt men innbitt, fortvilt. Ingen hadde en tanke om å gi seg. Ni minutter på ti hadde dommerne et møte. Sola hadde nettopp gått ned. Man kunne da vel ikke la dette holde på utover natta? Men det måtte jo bli en avgjørelse. Johansson kunne ikke akkurat møte begge i finalen. De beslutta å gi de utslitte bryterne 15 minutter til.

I ørska vakla de to kjempene mot hverandre igjen. Den korte hvilen hadde bygd opp et lite forråd av krefter, men det blei mest ukoordinert dasking, ikke særlig konstruktivt. Så kjente Alppo russerens armer rundt livet. Hvordan hadde det gått til? Han kjempa for å vri seg fri. Men føttene dingla i lufta, uten feste. Verden vippa rundt. Det var gjort. At det skulle være så hardt å treffe denne mjuke matta med ryggen først, ante han ikke. Flere forskjellige ånder fra den finske underverdenen blei påkalt. Men i det stille. Man hadde da oppdragelse. Og det var ikke noe mer de kunne utrette heller. Kampen var avgjort. Russeren hadde for tredje gang på rad slått sin finske motstander. Og var klar for finalen. Med mindre...

Og ganske riktig, neste morgen meldte Ljudvig Tsjaplinskij, formann for Sanitas-klubben at Klein var for ille tilredt til å stille i finalen. Tsarens olympiske representant Vladimir Vojeikov mente det motsatte, men klubbformannen fikk det siste ordet. Johansson fikk gullet på default, og russernes siste gullhåp var ute. Alppo Asikainen kunne smile tross nederlaget. Han hadde gjort plikta si.

Skal være Asikainen og Klein hvis Wikimedia Commons (som dette er fra) har rett.
Ser jo ut som et vinnerkast. Men det kan det da ikke være. Skyggene tyder på at sola er oppe.

torsdag 23. august 2012

9. juli 1912 - Vahram Papazyan

Denne nordiske sommeren var slett ikke så kjølig som han hadde frykta, Vahram Papazyan; dag etter dag hadde temperaturen vært mellom 25 og 30 grader og noen ganger bikka den over. Det var riktig behagelig i det ustanselige solskinnet, og genserne og snøstøvlene som han hadde pakka med seg hadde fått ligge på hotellrommet.

Denne dagen for 100 år sida, tirsdag den 9. juli, sto han på startstreken for 7. og siste semifinale på 1500 m. Inne ved lista sto svensken Ernst Wide, en blond kjempe som hadde nasjonsrekorden på 4.02,7, en av de største favorittene i heatet. Så kom Papazyan og deretter finnen Matti Harju. Papazyan så interessert på brystet til finnen der de blåhvite fargene lyste. Noe slikt flagg hang det ikke på stadionmastene, finnene konkurrerte under den russiske trikoloren. Russeren Jevgenij Petrov to plasser lengre borte, med amerikaneren Walter McClure mellom seg og finnen, så ikke på brystet til Harju, han så stivt framfor seg – men han kunne vel tenke sitt. McClure var en av 10 påmeldte amerikanere, landsmann av Abel Kiviat som hadde verdensrekorden med 3.55,8 og vant det 3. heatet med 4.04,4, dagens beste tid til nå. Det var styggfort, tenkte Papazyan. Ytterst sto engelskmannen Joe Cottrill, en av 9 påmeldte briter. Det var romslige nasjonskvoter i Stockholms-olympiaden.

7. semifinaleheat på 1500 m like etter start. Papazyan nr. 2 fra høyre.
Fra www.genocide-museum.am
Noe armensk flagg hang det heller ikke på stadionmastene. Papazyan og den andre representanten for Det ottomanske imperiet ved disse leikene, Mkrtich Mkryan, var begge armenere, men flagget som hang der var det rødhvite ottomanske. Det var også første gang imperiet sendte representanter til de olympiske leikene, rimeligvis, for inntil ungtyrkernes revolusjon i 1908 hadde det vært strengt forbudt å fly rundt halvnaken og drive sport i riket. Man kunne risikere at politiet troppa opp på arenaen og dro med seg de konkurrerende atletene, det hadde skjedd flere ganger.

Likevel var faktisk Vahram olympisk veteran, for i 1906, bare 18 år gammel, hadde han deltatt i jubileumsleikene i nabolandet Hellas på eget initiativ, uten at han hadde gjort noe større av seg. Men armenerne omfavna alt det moderne som var i tida, de oppfatta seg som en europeisk kulturnasjon og hadde praktisert sport ivrig fra sist på 1800-tallet. Etter revolusjonen hadde de danna 100 sportsklubber rundt omkring i landet, 40 av dem bare i Konstantinopel. Også Smyrna, Nikomedia, Karin, Marzvan, Samson, Adana, Van, Caesarea, Dortyol, Trapizon og Konya hadde driftige klubber. Fra 1911 arrangerte armenerne også sine egne årlige olympiske leiker i Konstantinopel. Andre nasjonaliteter i imperiet fikk være med, men de hadde ikke noen sjanse mot de mer drevne armenerne.

Nå vel, Vahram Papazyan følte seg ikke så overlegen her med folk som hadde pers ned mot 4 blank og til og med under. Sjøl hadde han aldri løpt under 4.40, og noen finaleplass var det ikke å drømme om, det viste erfaringene hans fra 800 m-forsøket tre dager før klart og tydelig. Og her var det bare de 2 beste som gikk videre til finalen. Men han hadde jo to bein og hjerte og lunger han akkurat som de andre, og han skulle nå prøve å henge med så langt det gikk an.

Revolusjonen hadde gitt armenerne nytt håp. Ungtyrkerne hadde virkelig gjort det lettere for alle de forskjellige nasjonalitetene i landet, og allerede i revolusjonsåret hadde armenerne sett sitt snitt til å arrangere en minnehøytidelighet etter sultanens armenermassakrer i 1894 og 1896. Papazyan sjøl hadde vært vært vitne til dem som liten gutt og var en av dem som deklamerte under høytideligheten. Faren Kamere hadde vært med på å bygge ut telegrafvesenet i imperiet og hadde midler slik at han kunne gi sønnen en europeisk utdannelse. Vahram hadde valgt teateret der han tidlig hadde vist evner, og der armenerne hadde årtusengamle tradisjoner. Han gikk først to år på gymnas i Venezia og så tre år på akademiet for de skjønne kunster i Milano, der han hadde blitt uteksaminert i fjor med gode karakterer. Fra 19-årsalderen i 1907 hadde han vært medlem av en trupp som reiste rundt og satte opp forestillinger, også i utlandet. De hadde vært i Paris, Athen og Baku foruten flere steder i Italia. Så hadde han fått engasjement på «Dramaten», det armenske teateret i Konstantinopel. Lovorda hadde hagla, og framtida så lys ut, mente han. Ikke bare for han sjøl, men for folket hans, som førte an på mange felt i det vaklende imperiet og drømte om frihet og sjølstendighet samtidig som de jubla i det stille for hvert slag de italienske styrkene ga det i den pågående krigen.

Startskuddet smalt og feltet satte i vei i høyt tempo. Engelskmannen Cottrill tok teten og dro ei 68-runde. Det var ikke så langt fra 400-persen til Vahram, som allerede pusta tungt i den svenske sommerheten, bakerst i feltet i kjølvannet til russeren Petrov. På andrerunda bare økte tempoet, og da engelskmannen passerte 800 m på 2.15, som var under persen til Vahram, brant det godt i lungene hans. Men nå var det også god strekk i feltet, og han klarte tross stadig tyngre bein å holde følge med russeren og finnen som kjempa om 4.-plassen i ei langside til og første del av den neste svingen. Men så ville bare ikke beina mer, lungene var som ei ildmørje og han måtte se konkurrentene gå fra seg meter for meter. Hvordan kunne de løpe fra han sånn? Han var ung, han var sterk, han var armener. Var disse europeerne og amerikaneren så mye bedre folk? En gang måtte han lære seg hva de gjorde som han ikke kunne, men ikke nå. Nå så han seg om etter en benk og vakla inn på indre bane, fant benken og seig ned på den blodspyttende og med fargerike stjerner flimrende for øya. Lettere omtåka konstaterte han at hjemmefavoritten Wide spurta forbi amerikaneren McClure og Cottrill i den siste svingen og løp inn til en klar heatseier mens amerikaneren slo engelskmannen i oppgjøret om den andre finaleplassen og finnen kjempa en innbitt og til slutt seierrik kamp mot russeren sin litt lengre bak.

Dermed var det olympiske eventyret til Vahram Papazyan over, og glad nok var han vel for det. Men det skulle komme flere eventyr.

Vahram Papazyan, fra Wikimedia Commons

søndag 5. august 2012

30. juni 1912 - Algoth Niska

Det er OL-tid, og jeg kunne tenke meg å supplere med noen minner fra OL i Stockholm 100 år tidligere. Dette blir jo på etterskudd, siden de svenske leikene gikk i ferietida, juli, vanligvis den eneste rimelig sikre sommermåneden her i nord. Men det får gå. Det første minnet er fra den 30. juni 1912:

Algoth Niska på eldre dager,
fra Wikimedia Commons
Algoth Niska sto klar. Det var ikke lange hviletida det finske OL-landslaget hadde hatt etter den harde førsterundekampen mot de italienske amatørene dagen før. Det lå an til å bli 30 grader i skyggen igjen, og kampen var framskutt til klokka 10. Det var bare et par-tre hundre tilskuere på Tranebergs Idrottsplats. Men ytre venstre Algoth Niska sto klar. På den andre sida av banen sto 11 russere. Tsarens menn. De skulle knuses. Vinneren av denne andrerundekampen ville få en plass i semifinalen. Det var viktig nok. Men i disse leikene var finnene tvungne til å konkurrere under det samme flagget som fienden på den andre sida. Det var ikke så mye som en flik av de finske fargene igjen. Synet av det russiske flagget på den finske masta fikk det til å bruse heftig i blodet til alle de elleve som sto klare der ute på den svenske grasmatta. Og finsk blod kan bruse heftig, det er en kjent sak, få ting bruser heftigere.

Den svenske dommeren Per Sjöblom blåste i fløyta, og de var i gang. Fra første spark var tempoet høyt, like høyt som dagen før. Men det var tydelig at russerne ikke hadde slike ferdigheter som de tekniske italienerne. Fotballen var ung i tsardømmet, og det russiske landslaget spilte her sin første kamp. Den var ung i storfyrstedømmet også, men finnene hadde tross alt spilt en treningskamp mot svenskene to dager før OL-turneringa, da målmannen Syrjäläinen måtte plukke 7 baller ut av buret, samt en vennskapskamp på hjemmebane mot svenskene året før. Algoth var ivrig og løp det han kunne når han hadde ballen eller utsikter til å få den. Og at finner kunne løpe var noe vi skulle få syn for i disse leikene. Men han var ikke fullt så ivrig som i går, da han hadde blitt blåst av for offside et dusin ganger. Kameratene hadde snakka med han om det. Heldigvis var ikke de russiske backene like disiplinerte som italienerne og Lev Favorskij i det russiske målet var under hardt press den første halvtimen. Skuddføttene til den morratrøtte finske rekka var riktignok litt dårlig innstilt, og skudda gikk litt i hytt og pine. Men i det 30. minutt passerte indre høyre Bror Wiman den gode russiske høyrebacken Pjotr Sokolov og sendte i vei et skudd som Favorskij bare halvklarerte. Senterløperen Nyyssönen var på plass og satte returen i nettet. Resten av omgangen fortsatte det finske presset. De finske kanonene var bedre innsikta nå, men Favorskij var god og omgangen ebba ut med en serie cornere som det ikke kom noe ut av.

I motsetning til resten av de sangglade søskna sine hadde ikke yngstemannen Algoth Niska satsa på ei musikalsk karriere. Det var ikke eventyrlig nok, syntes han. Da han flytta til Helsingsfors i 1903 som 15-åring sammen med familien etter farens død hadde han fått øya opp for fotballen. Det var et spill for karfolk, tenkte han, med fart, styrke, kjemping og litt taktikk, akkurat tingen for en guttesjel. I 20-årsalderen hadde han fått sin første hyre og drømte om å bli kaptein på eiga skute slik som faren. Men fotballen holdt han ved like og den finske uttakskomiteen foran OL kunne ikke komme utenom han.

Da den andre omgangen starta etter pausa virka det som det var blåst nytt liv i det russiske landslaget. De kom løpende i et avsindig tempo, og den ytre venstre Sergej Filippov la flere gode og intelligente pasninger som kunne fått alvorlige følger hvis lagkameratene hans hadde visst bedre å ta vare på dem. Backene Holopainen og Löfberg spilte godt og avverga det ene angrepet etter det andre, men nå blei finnene pressa tilbake, og endelig i det 72. minuttet fikk Valerij Butusov lirka ballen inn bak Syrjäläinen i et møljespill etter en corner.

Sola skinte ennå fra den skyfri stockholmshimmelen, men over hodet til Algoth Niska hang det ei mørk sky som skygga for den. Han spytta i nevene. Elleve finske spyttklyser blei gnidd ut av elleve par finske never. Tok man ikke grep nå, kunne dette ende i fordervelse. Fra avspark var spillet hardere og mer energisk. Det var flere avblåsninger. Og russerne var slitne etter den lange offensiven sin. De blei pressa tilbake, og den finske løperrekka kom til sjanser igjen. Sokolov og Favorskij måtte jobbe for å forsvare seg, og endelig i det 80. minutt klarte indre venstre Jarl «Lali» Öhman å drible seg gjennom det russiske forsvaret og score sikkert. Algoth ville kaste seg om halsen på han og det ville sikkert alle lagkameratene hans også. Men de gjorde det ikke, de bare ville det. De siste 10 minuttene av kampen hadde finnene kontroll, og var nærmere 3–1 enn russerne var utlikning. Men det kom ikke flere mål, og storfyrstedømmet var klart for semifinale mot England. Det ville nok bli ei anna historie.

lørdag 4. august 2012

27. august 1911 - Oscar Mathisen

I tidligere år hadde det vært en skikkelig sykkelbane i Kristiania med dosserte svinger ute ved Skøyen stasjon. Men den var nå nedlagt, og hvis man ville drive med banesykling, var man henvist til den flate grusbanen på Bislett, eller Lørdahls bane som syklistene kalte den. Falt man på en slik bane, kunne man bli merka for livet, bokstavelig talt.
For hundre år sida i dag blei det arrangert et blanda idrettsstevne på Bislett foran 2000 tilskuere. En av øvelsene var banesykling, og første distanse var 1 engelsk mil, som Oscar Mathisen vant på 2.44,6, 1/10 foran A.E. Hansen, som var 1/10 foran Herseth. På 10000 m var det mange i feltet. Det var ganske tett, og Oscar hang med i teten, men plutselig falt en av de forreste. Nestemann ramla over han, og mannen bak over han igjen. Før han visste ordet av det, lå Oscar sjøl midt i mølja. Han kara seg opp og fikk tak i sykkelen, som var hel. Men verre var det med mannen, som silblødde fra ei lang flenge i håndleddet. Det fikk ikke hjelpe, han kasta seg i setet og tråkka så blod og svette rant, og tok igjen den ene etter den andre til ustanselig jubel fra publikum. Til slutt var han i kapp med tetgruppa. Men opphentinga hadde kosta for mye og de spurta fra han. Han vant ikke slik det står i boka hans, men han var tett bak vinneren. Resultater: 1.A.E. Hansen 17.51,5 2.M. Herseth 17.51,6 3.S Johannessen 17.51,7 4.Oscar Mathisen 17.51,8. Johannessen fikk også førerpremien for 13 runders føring (av 20).
Som avslutning blei det arrangert et handikapløp over 2500 m med disse resultatene: 1. O Mathisen (scratch) 4.06,5 2. A E Hansen 4.08,1 (scratch) 3. M Herseth 4.08,5 (50 m) 4. Josef Bye 4.08,6
Samme dag holder keiser Wilhelm II en kjent tale der han erklærer at ingen kan nekte Tyskland sin velfortjente bit av kolonikaka – en «plass i sola». Samtidig avslører astronomen Percival Lovell at marsboerne er svært aktive for tida. De hadde på kort tid bygd nye kanaler på til sammen over 1500 kilometers lengde. Man må lure på hva de har for planer. Vil de snart komme på besøk?
Emiliano Zapata sender ut ei erklæring der han fordømmer den sittende regjeringa i Mexico. Interimpresidentens generaler Huerta og Figueroa arresterer og henretter zapatister der de rykker fram. Innenriksminister Granados erklærer Zapata fredløs.



28. august 1911 - Scott

For hundre år sida i dag blei Robert Falcon Scott gjenforent med Julick, en av de beste trekkhundene hans som hadde vært på vidvanke i den antarktiske vinteren i nesten en hel måned og overlevd på selkjøtt og det den kunne finne av næringsmidler. Feit var den ikke, men den hadde iallfall nylig fått magen god og full. Likevel var det ingen som antyda at det var feil å satse på ponnier til sørpolsferden.

29. august 1911 - Ishi

For 100 år sida i dag oppdaga en farmer i Oroville i California en indianer som gjemte seg i innhegningen hans. Han viste seg å være den siste gjenlevende frie indianeren i USA. Vi kjenner han bare som «Ishi», som betyr mann, fordi det var tabu å uttale sitt eget navn, og det var ingen gjenlevende som visste navnet hans.

30. august 1911 - Francisco Madero

For hundre år sida i dag blei Franscisco Madero offisielt nominert som presidentkandidat i Mexico. En nyhet han mottok med liten begeistring fordi det så ut som revolusjonskameraten Zapatas dager nå var talte tross alle forsøk Madero hadde gjort på å mekle mellom han og interimregjeringa.

31. august 1911 - Emiliano Zapata

For hundre år sida i dag: Zapatas oppholdssted Cuautla er omringa av regjeringstropper og regjeringsvennlige krigsherrer. Zapata bedyrer i et telegram til interimpresidenten at han ikke har noen opprørsplaner og bare har noen få livvakter til å forsvare seg. Presidenten får blod på tann, han beordrer full framrykking og hæren rykker inn i byen. Men Zapata er søkk vekke.

1. september 1911 - Amundsen

For 100 år sidan i dag målte dei 42 kuldegradar i Framheim nede på Antarktiskontinentet. Det var litt mildare enn dei siste dagane, men Amundsen mente at dei måtte sjå det an litt til før dei stakk av garde mot polen.

2. september 1911 - Victoriano Huerta

For 100 år sida i dag dreiv general Victoriano Huerta klappjakt på revolusjonslederen Emiliano Zapata. Han hadde fått frie hender til å bruke de midlene han fant for godt av interimpresidenten som diktatoren Diaz utnevnte da han gikk av etter nederlag i revolusjonskrigene. Men det sporet av blod, død og terror som Huerta la etter seg, skaffa Zapata mange nye venner.

fredag 3. august 2012

3. september 1911 - SMS Panther

SMS Panther, skuta som ga opphav til
begrepet kanonbåtdiplomati,
fra Wikimedia Commons
For 100 år sida i dag pågikk det intense forhandlinger om fordeling av Marokko-territoriet mellom Tyskland, Frankrike og Spania, og keiseren og rikskansleren dro til Kiel for å bese en flåteparade de tenkte ville være et godt argument under forhandlingene. Men da de forlot Berlin, var 200000 fredsdemonstranter i gatene for å vinke farvel til dem.

4. september 1911 - Armand Fallières

For 100 år sida i dag overvar Frankrikes president Armand Fallières en 50 skips flåteparade i Toulon. Marineminister Théophile Delcassé erklærte i en tale at landet aldri hadde hatt en sterkere flåte, at kruttmagasinene var fulle og at alle skip kunne mobiliseres på timen. Det er ikke rapportert om noen fredsdemonstranter.

5. september 1911 - Wilhelm II

For hundre år sida i dag foregikk den flåteparaden i Kiel som keiseren og rikskansleren forlot Berlin for å overvære to dager tidligere. Dagen før hadde franskmennene vist fram 50 skip i Toulon, tyskerne klarte ikke helt å doble, men 99 stålkledde skrog skulle være et godt argument for de pågående forhandlingene om oppstykking av Marokko-territoriet.

6. september 1911 - Amundsen

For 100 år sida i dag målte de 29 kuldegrader i Framheim nede på Antarktis med et friskt og mildt nordadrag, og det begynte å bli så behagelig at de kunne belage seg på å dra sørover. Scott var så opptatt med planlegging og forberedelser at han ikke rakk å skrive noe i dagboka si denne uka. Snart var kappløpet i gang.

7. september 1911 - Voisin I

For 100 år sida i dag sendte Portugals regjering 12000 soldater til nordgrensa for å hindre en monarkistisk invasjon. Flyrekongnosering viste at 5000 monarkister var oppmarsjert ved Orense, ivrige etter å velte det revolusjonære regimet. Kanskje den første militære bruk av fly noen sinne. (Flyet var muligens en Voisin, men det vites ikke.)

Voisin-Farman 1, fra Wikimedia Commons

8. september 1911 - Amundsen

For 100 år sida i går målte de bare 22 kuldegrader nede i Framheim, og Amundsen bestemte seg for å sette av gårde mot polen neste dag. 7 mann med hver sin slede og 86 hunder gjorde seg klare neste morgen, men det var et strev å organisere alle de kåte og lite turvante bikkjene. Halv to var det omsider klart på startplassen og det bar av sted. De slo leir samme kveld 19,4 km lengre sør.

9. september 1911 - Gustav Hamel

For 100 år sida i dag starta den første offisielle luftposttjenesten mellom Hendon flyplass i London og Windsor Castle, en strekning på snaue 40 km. Kong Georg V ga personlig tillatelse til å lande flyet i slottsparken. Dette var et eksperiment som skulle vare ei ukes tid, og blei mottatt med stor entusiasme. Flysport var moro og nytt og spennende, men farlig, og man regna med at den ville overskygges av neste motebølge.

10. september 1911 - Amundsen og Scott

For 100 år sida i dag var Amundsen om morgenen 44 km nærmere polen. Det var fortsatt gode forhold og de tilbakela 30 km den dagen. Bikkjene hadde begynt å komme i form og var veldig ivrige til å dra, men vanskelige å holde styr på til tross for at de nå hadde slakta den eneste brunstige tispa de hadde med og tre av valpene hennes, som hadde slitt seg og kom springende etter. Hos Scott var de stadig opptatt med planlegging og regna med å kunne starte i slutten av oktober, så det så ut til at Amundsen hadde fått et avgjørende forsprang.

11. september 1911 - Richard Walton Tully

For hundre år sida i dag blei Richard Walton Tullys musical «The Bird of Paradise» uroppført og introduserte samtidig Hawaii-musikken til resten av verda.

12. september 1911 - Amundsen

For 100 år sida i går våkna Amundsen og mannskapet hans til 55 graders kulde, 30 mer enn dagene før. Føret blei trått og tungt, men det var klart og stille, og marsjen gikk greit unna. Dagen etter var det 52 grader, men nå med en sur sørlig bris, og det var straks mye verre. Bikkjene lå og hutra gjennom natta, og kompassolja frøys. Amundsen bestemte seg for å kjøre ned til depotet på 80º, lesse av og så snu, det var for farlig å fortsette slik som det var nå.

13. september 1911 - Zaifeng, prins Chun

For 100 år sida i dag så prins Zaifeng grøssende ut over det ufattelig enorme riket han var satt til å administrere. Den konstitusjonelle niårsplanen mante til tålmod og respekt for dynastiet, men folket hadde ikke noen av delene. Erkefienden Yuan Shikai kunne han ikke røre, det var skammelig, og det foraktelige mylderet av han-kinesere var umulig å holde styr på. Nei, det var ikke greit. Han sukka tungt.

14. september 1911 - Pjotr Stolypin

For 100 år sida i dag satte statsminister Pjotr Stolypin seg godt til rette i Kiev-operaen for å nyte Rimskij-Korsakovs opera om tsar Saltan. Stolypin var tsardømmets håp, intelligent og effektiv. Revolusjonære attentatmenn blei håndtert kjapt og brutalt. Aristokratvennlige reformer i dumaen og zemstvoene sikra effektiv gjennomføring av regjeringas politikk. Men jordreformen var aristokratene mindre glade for. Og denne dagen møtte Stolypin sjøl sin skjebne i form av Dmitrij Bogrov og en pistol.

torsdag 2. august 2012

15. september 1911 - Kimi

For 100 år sida i dag lå ei 9 år gammal jente på et barnehjem i Azabu Juban og tenkte og drømte om Amerika, at hun skulle reise med en stor båt fra Yokohama til det rike, vidunderlige Amerika og få blå øyne liksom de misjonærene som hadde adoptert henne da hun var 3. Men denne drømmen blei det ikke noe av. Hun hadde kjempa med tuberkulose de siste månedene, og denne dagen for 100 år sida fikk tuberkulosen overtaket. Kimi var ikke mer. Men på en måte overlevde hun allikevel.

onsdag 1. august 2012

16. september 1911 - Edouard Nieuport

For 100 år sida i dag seilte Edouard Nieuport lykkelig over det franske bondelandet ved Charny i sin Nieuport II. Høydemåleren viste 800 m, og han ville foreta et stup for å imponere de militære oppkjøperne som observerte flukten der nede. Men det gikk galt. Da han flata ut, kasta et kraftig vindstøt flyet i bakken. Han var ikke fastspent og blei slått hardt mot den skarpe kanten av kartbordet. Bevisstløs blei han løfta ut av flyet og døde seinere av indre blødninger.

Nieuwport II, fra Wikimedia commons

17. september 1911 - Amundsen og Johansen

For 100 år sida i dag var Amundsen og mann- og hundskapet hans vel tilbake i Framheim etter det første framstøtet mot sørpolen som blei avbrutt på grunn av sterk kulde. Flere av mennene hadde frostskader på hælene som måtte leges. Bikkjene klarte seg bedre, men noen av dem var også sårbeinte og blei etterlatt på tilbakeveien. De blei henta siden og de fleste hadde klart seg bra, mye på grunn av at de som ikke klarte seg bra var næringsrike. Livet som polarhund kunne nok være så ymse. http://www.nb.no/nbdigital/polarbilder/Amundsen/Sydpolen-Framheim/

Det hører med til fortellinga at Hjalmar Johansen skjelte ut Amundsen ved frokostbordet neste morgen. Det var Johansens ære at Prestrud kom tilbake i live. Dette første framstøtet var nok for uvørent. Det var viktig å utnytte den fordelen at man hadde med seg mer kuldevante dyr enn ponniene til Scott, og at man derfor kunne starte tidligere. Det fantes jo ikke kommunikasjon og man kunne ikke vite hva Scott foretok seg. Men det viste seg altså å være for tidlig. Og til slutt var det bare 4 dagers forsprang man fikk, hvis man regner motorsledene som starten til den britiske ekspedisjonen.

Det var heller ikke Amundsen som hadde plukka ut Johansen til sin egen ekspedisjon, det var Nansen som hadde stilt Fram til disposisjon på betingelsen at Johansen fikk være med. Derfor var vel ikke Amundsen fra begynnelsen så veldig imøtekommende overfor den erfarne polfareren, og når han nå ga seg til å opponere på den måten foran de andre ekspedisjonsdeltakerne, var isfronten total, og Amundsen var ikke den som tilga i en fei.

18. september 1911 - Ishi

Legger inn de hundreårsminnene som bare fins på Facebook, der denne serien starta, og begynner med dette fra den 18. september 1911:

For 100 år sida i dag blei det rapportert at noen hadde sett ei indianerkvinne som man antok kunne være squawen til «Ishi», den antatt siste gjenlevende av Yahi-indianerne i California. Ishi blei tatt for tjuveri av en kalv noen uker tidligere, men noen antropologer ved universitetet i Berkeley fikk han ut av fengselet og lot han bo i den gamle jusbygningen på universitetet, der han grundig blei studert og etterforska. http://chroniclingamerica.loc.gov/lccn/sn88085187/1911-09-18/ed-1/seq-3/

mandag 18. juni 2012

19. juni 1912 - Jens Bjørnebo

Aftenposten for 100 år sida i dag:
«Kaptein Jens Bjørnebo er ansat som fører af Bernhard Hansens nye lastedamper Alfred Nobel, 9000 ton dw, nu under bygning i England.
Kaptein Bjørnebo har tidligere i en aarrække været 1ste officer i Red Star Line og er for tiden fører af en stor lastedamper under belgisk flag – SS Vrejhandel af Antwerpen.»

Ikke forfatteren dette, som blei født i 1920, men etter alt å dømme en onkel.

søndag 15. april 2012

15. april 1912 - Titanic

Legger inn statusoppdateringene mine på Facebook fra i natt her, med noen korreksjoner og tillegg:

03.39 norsk tid (men 23.39 lokal tid): Isfjell rett forut!

03.47: Passasjerene på første klasse henter gratis is til drinkene sine.

04.02: Fem rom forut tar inn vann. Det er også vann i et sjette, men det kan berges. Skipet er konstruert for å holde seg flytende med fire rom oversvømt. Det strømmer inn 7 tonn vann i sekundet. Pumpene kan klare et halvt tonn. Konstruktøren Thomas Andrews forklarer kaptein Edward J. Smith at skipet er fortapt.

04.06: Kaptein Edward J. Smith beordrer livbåtene klargjort, passasjerene opp på dekk og telegrafen til å sende nødsignaler.

04.15: «CQD MGY 41º46'N 50º14'W»

04.23: Mange vil ikke ut av de koselige varme lugarene sine. Det er kuldegrader ute. Noen spiller fotball med isbitene på dekk. Purser Herbert McElroy omringes av damer som vil ha han til å hente juvelene og verdisakene deres fra safen. Men han råder dem til å hente livbelter i stedet. Noen begynner å merke at dekket skråner litt.


04.25: Kapellmester Wallace Hartley og det åtte mann store orkesteret hans har innretta seg i salongen og begynner å spille muntre melodier for å berolige de engstelige passasjerene.

04.42: Andretelegrafist Birdie informerer kapteinen om tilbakemeldinger fra skip som har svart på nødmeldingene. De går sammen til telegrafrommet, der førstetelegrafist Phillips jobber for harde livet.
– Hvilket signal bruker du? spør kapteinen.
CQD.
– Kanskje vi skulle bruke det nye, enklere nødsignalet som er foreslått for den trådløse, foreslår Birdie.
– God idé.
Og Phillips begynner å sende SOS for første gang til sjøs.

04.45: – Kvinner og barn først!
Livbåt nr. 7 låres og de ombordværende begynner å ro vekk.
Skipet heller nærmere 5 grader forover nå, men ennå har ikke alvoret gått opp for mange.
– Skal det liksom være tryggere nede i den jolla der? sier mangemillionær John Jacob Astor IV.

05.05: RMS Carpathia stimer i full fart mot ulykkesstedet. De regner med å være framme ved 4-tida. Konstruktør Thomas Andrews regner ut at det blir nærmere 2 timer for seint. Men innen synsvidde ligger SS Californian, der telegrafisten slo av apparatet kl. 23.30 og gikk til sengs etter krangel med telegrafisten på Titanic. Avstanden er under 20 km. Andrestyrmann Harold Stone på Californian synes det er rart at skipet sender opp så mange raketter. Han rapporterer til kapteinen som ligger på navigasjonsrommet og benytter sjansen til å ta seg en sjelden hvil nå som skipet må ligge på grunn av isen. Jaså, de skyter opp raketter, ja ja. Takk for rapporten. Han legger seg til å sove igjen. Men Stone synes nå det er merkelig at de skulle ligge der og stadig skyte opp raketter hvis det ikke er noen grunn til det. Vel, vel.

05.15: Bare tre kjelerom er tørre nå, men mannskapet der jobber rutinemessig med å holde dampen oppe for å skaffe kraft til det elektriske anlegget. Maskinistene viser ingen tegn til å ville forlate postene sine og tar det som ei vanlig arbeidsøkt.

Seks av de 20 livbåtene er satt på sjøen, alle med passasjerer fra første klasse eller mannskaper. Bare tre av dem er mer enn halvfulle. Etter hvert begynner noen av tredjeklassespassasjerene å finne veien til båtdekket. Det store skipet er litt av en labyrint.

05.28: – Kvinner og barn først!
Femtestyrmann Harold Godfrey Lowe synes det er noe mistenkelig med ei av damene i livbåt nr. 14. Det er noe underlig maskulint med framtoningen under skjørtene. Aha! Han trekker fram revolveren.
– Ut!
Den unge mannen bønnfaller om nåde. Lowe skifter taktikk. Han ber mannen om å oppføre seg som en gentleman foran damene. Og han adlyder. Men den unge italieneren som sitter med senka hode et annet sted i båten, omgitt av duftende kvinnekropper på alle kanter, ytrer ikke et ord.

Samtidig åpnes brønndekket der de fleste tredjeklassespassasjerene har oppholdt seg, og kvinner og barn inviteres med opp til båtdekket.

05.33: 16 år gamle Karen Marie Abelseth får beskjed om å bli med til båtene, men vil ikke gå fra Olaus, Peter og Sigurd, som hun har vært sammen med siden de seilte fra Ålesund.
Sigurd Moen trøster: – Berre ver ved godt mot. Det går nok bra.

05.38: Karen Marie står og venter ved livbåt 16 mens Lowe har store problemer med nr. 14. En av taljeløperne henger seg opp og båten blir hengende på skrå. En matros i akterenden tar fram en kniv og skjærer av tauet. Båten treffer vannet med et kraftig plask, men kantrer ikke.

Så er det Karen Maries tur. Hun er livredd, og er sistemann om bord i båten før den låres. Heldigvis går det mye glattere.

05.55: Telegrafisten sender: «Maskinrommet fullt opp til kjelene». Det er den siste forståelige meldinga, siden strømforsyninga etter dette begynner å svikte.

Baugen står nå under vann, og til og med John Jacob Astor IV begynner å mistenke at det kan være lurt å bevege seg mot livbåtene. Sammen med den unge Madeleine og den trofaste airedaleterrieren Kitty møter han opp ved livbåt 4, der andrestyrmann Charles Lightoller har kommandoen. Han slipper Madeleine om bord, og John spør om han kan være med, siden den unge kona hans er ventendes. Men Lightoller er blant de kompromissløse, og ber han vente til alle kvinner er redda. Astor sier bare kort farvel til Madeleine og spør om nummeret på båten. Så stiller han seg til å vente. Kitty sitter ved føttene hans.

06.07: Kaptein Smith kikker inn til telegrafrommet like bak brua og sier takk for innsatsen. – Dere har gjort plikta deres, gutter. Dere kan ikke utrette mer nå. Kom dere ut. Nå får enhver klare seg sjøl.

Kaptein E.J. Smith går til brua der han blir stående. Nede i røykerommet på første klasse sitter konstruktøren Thomas Andrews og damper på en sigar. Redningsvesten ligger på bordet foran han. Ingen spør om han ikke skal om bord i en av båtene.

Orkesteret har flytta seg fra hovedsalongen til foajeen på A-dekk og derfra til gymnastikksalen på båtdekket. Det siste alle i livbåtene og de som ennå var om bord hører til dem var (mest sannsynlig) den glade valsen Songe d'Automne.

Skorsteinene begynner nå å bikke faretruenede forover og propellene kommer til syne over den blikkstille havflata. Panikken begynner å bryte ut om bord. Det er ennå et par sammenleggbare livbåter igjen.



06.24: Etter å ha tatt farvel med jentene har sambygdingene fra Ørskog i Sunnmøre, Olaus Abelseth, Peter Sjøholt og Sigurd Moen, venta på båtdekket for å se om det var en mulighet for å redde seg. De siste minuttene har dekket begynt å skråne veldig. Den forreste skorsteinen velter og faller med et kjempeplask i sjøen. De kan ikke vente mer, og Olaus, som er den eneste svømmedyktige av dem, griper de to andre i armen og de kaster seg ut i det iskalde vannet.

Nå står skipet i 45 graders vinkel og orkesteret klarer ikke å holde balansen lenger. Musikken forstummer og det eneste som høres er skrekkslagne rop og brak av ting som glir nedover dekket og knuses om bord. Det elektriske lyset blinker og slokner, og stjernene som speiler seg i havblikket er alt som lyser opp den måneløse natta.

06.42: I båt 16 sitter Karen Marie Abelseth og ser det stolte skipet brekke i to på midten og raskt synke mens de hundrer som er igjen om bord enten hopper ned i det iskalde vannet eller går til grunne i de varme romma der de har oppholdt seg i håp om at mannskapet skulle klare å reparere skadene. Hun er så skjelven at hun må holde seg fast i ei dame ved sida av seg, ellers er hun redd for at hun skal dette ut av båten. Skrika fra folk som lå i vannet i varierende grad av fortvilelse skulle henge fast i minnet hennes resten av livet.

Olaus Abelseth kommer borti ei livbåttalje når han hopper ut og blir hengende fast. Han må slippe kameratene for å vikle seg ut. Han kaver seg fri og ser etter dem, men de er borte og han ser dem aldri igjen. Han får nok med å kjempe for sitt eget liv nå. Det er tett av folk i vannet. De klamrer seg fast til vrakgods og alt annet som flyter. En svær og tung mannsperson henger seg rundt halsen til Olaus så han knapt får puste. Han skriker til mannen at han skal slippe, men han klamrer seg fast. Dønningen fra skipet som går ned løsner grepet så Olaus kan svømme videre. Snart er det en annen som holder seg fast i føttene hans, men han klarer å vri seg fri.

Etter 20 minutter når han fram til klappbåt A, som bare delvis er klargjort. Den er halvfull av vann.
– Ikke slipp han om bord, han kommer til å senke oss, er det noen som mumler.
Men de gjør ikke motstand når han klatrer over ripa, utkjørt. Dønningene driver båten raskt ut av rekkevidde for de druknende.

07.00: Mange av livbåtene er halvfulle, og om bord diskuteres det om de skal snu og ta opp flere. De fleste kommer til at det er for farlig, de vil bli dratt ned av de druknende. Men Harold Lowe tar initiativ på egen hånd og overfører de 55 han har i båten sin til tre andre. Ingen av damene har lyst til å klatre over til en annen båt i mørket og kulda, mens italieneren antakelig er glad til. Klokka 3 (altså lokal tid) kan Lowe og de 7 andre roerne sette kursen mot havaristedet igjen. Men nå har de fortvilte ropa stilna for det meste. De ror etter de ropa de kan høre, men det er vanskelig å styre etter lyden blant alt vrakgodset, og de klarer bare å plukke opp fire stykker, den ene så forkommen at han stryker med kort etter.

07:35: I klappbåt A der Olaus Abelseth har redda seg om bord, er de opprinnelig 30 mann. Men båten tar stadig inn iskaldt vann og den ene etter den andre av passasjerene bukker under for kulda. Carpathia ankommer endelig den telegraferte posisjonen klokka 3:35 (lokal tid), men bruker litt tid på å leite opp livbåtene og begynner ikke å ta opp overlevende før 35 minutter etterpå. Når de endelig finner klappbåten til Olaus ved 7-tida, altså 3 timer etter, er han en av de få overlevende der. Tjue minutters svømmetur i isvann i tillegg til fire og en halv time sittende i en båt som var halvt nedsenka i det samme isvannet – det må ha vært godt stoff i Olaus Abelseth. Men også han hadde fått seg minner som skulle plage han resten av livet.
Isfjell rett forut! Hundre år sida i dette sekund.

mandag 9. april 2012

9. april 1912 - David Blair

For hundre år sidan i dag gjekk David Blair ned gangbrua frå Titanic med ein vadsekk over skulderen, fly forbanna. Skipet skulle segle ut på den første turen sin i morgon, og han skulle ikkje vera med! Fordømt! Han hadde mønstra på som andrestyrmann i Belfast og vore med på testane. Men i siste augeblink hadde rederiet sett seg føre at dei trengte erfaringa til Henry Wilde, overstyrmann på systerskipet Olympic, som låg i dokk for reparasjonar. Dermed overtok han som overstyrmann mens den opprinnelege, William Murdoch, rykka ned til førstestyrmann og Charles Lightoller, den opprinnelege førstestyrmannen måtte overta Blair sin plass som andrestyrmann.

Dei flinke gutane i rederiet hadde så sett det som utilbørleg å la Blair, som hadde segla med White Star i mange år, rykkje heilt ned til tredjestyrmann, så dei hadde lovt han hyre på ein annen båt i staden. Harumph! Visste dei ikkje at han gladeleg skulle segla som tredjestyrmann på dette vidunderlege tekniske meisterverket? Han hadde tilbrakt 3 timar med å vise kona og systera rundt, tidlegare på dagen. Teknikarane var enno i full sving med å leggje dei siste teppa i dei praktfulle salane. Ergerleg trampa han dei siste trinna og satte foten på landjorda att.

Samstundes satt John Jacob Astor IV og den siste erobringa hans, den 18 år gamle og smellvakre Madeleine, på ein kafé i Paris. Ikkje ein fortauskafé, for det var grått og surt og kaldt ute, dei var i utkanten av ein kraftig storm som hadde blåst opp i Nordsjøen, men iallfall på ein kafé og naut eit par croissantar til kaffen. Dei hadde hatt ei vidunderleg bryllaupsreise i Egypt med pyramidar, sfinksar og det heile, og hadde så tilbrakt dei siste dagane her i det romantiske Paris, som riktignok hadde vore kaldare enn vanleg for årstida. Bare eit par dagar til no, så skulle dei til Cherbourg der dei skulle ta ein førsteklasses nybygd atlantarhavsdampar heim.

Han ergra seg litt, for han hadde fått eit telegram fra Tesla att, som ba om pengar. Han var ikkje sikker på om han trudde så veldig på det serbiske vidunderet lenger. Kanskje var desse turbinane ein smule effektivare enn dei vanlege. Men dei måtte da vera atskillig kostbarare å byggje. Ja ja, han fekk vel ta ein tur innom når dei var attende, så fekk vi sjå. Kanskje kunne dei saman skyte skovlturbinane eit skot for baugen. Ikkje godt å veta.

Atlantic Hotel i Southampton sat Karen Marie Abelseth og gledde og grua seg til morgondagen. Sekstenåringen hadde allereie ei lang reise bak seg, men ei enda lengre foran seg. Ho hadde segla frå Ålesund klokka 2 om ettermiddagen den 5. saman med dei fem andre emigrantane ho var i følge med på hurtigruteskipet Erling Jarl. På føremiddagen den 6. kom dei til Festningskaien i Bergen der dei kunne gå rett over på Irma, englandsbåten til Bergenske Dambskibsselskab, som brukte to dagar til Newcastle. Frå den streikeramma kolbyen tok dei så ekspressen til Southampton, på ein tredjeklasseskupé som hadde plass til alle seks. Sidan skulle ho vera med Olaus frå nabogården til Dakota der systera Anne Marie skulle hente ho til farmen sin i Inglewood, California, sidan ho trengde påliteleg arbeidshjelp.

På Atlantic Hotel var dei innkvartert saman med ein heil del andre emigrantar. Dei hadde lege over sidan i går kveld då dei kom med toget, og fått tid til å sjå seg om. På hamna låg skipet dei skulle med. For eit kjempeskip! Kvar av dei fire skorsteinane aleine var høgare enn noko byggverk ho hadde sett. Den svarte silhuetten i den grå, sure aprildagen såg reint trugande ut. Men det blei sagt at det var heilt trygt. Kunne ikkje synke. På grunn av streiken var det heller ikkje nokon annan leilegheit. Så det var kanskje like greitt.

David Blair var i ferd med å gå til sengs for dagen i huset sitt i Southampton då han kjende noko i lomma. Ein nøkkel. Opps, den høyrde visst heime i utkikkstårnet. Kunne dei få fatt i kikkerten når dei ikkje hadde den nøkkelen? Kikkerten som dei kunne sjå isfjell med på god avstand i stille, stjerneklare aprilnetter? Hm, kanskje han burde prøve å levere han før dei seilte ved middagstid neste morgon. Men var det så farleg, då? Dette skipet var jo så sikkert, så sikkert. Nei, dei kunne ha det så godt, tenkte han vel. God natt.