17. september 1911 - Amundsen og Johansen

For 100 år sida i dag var Amundsen og mann- og hundskapet hans vel tilbake i Framheim etter det første framstøtet mot sørpolen som blei avbrutt på grunn av sterk kulde. Flere av mennene hadde frostskader på hælene som måtte leges. Bikkjene klarte seg bedre, men noen av dem var også sårbeinte og blei etterlatt på tilbakeveien. De blei henta siden og de fleste hadde klart seg bra, mye på grunn av at de som ikke klarte seg bra var næringsrike. Livet som polarhund kunne nok være så ymse. http://www.nb.no/nbdigital/polarbilder/Amundsen/Sydpolen-Framheim/

Det hører med til fortellinga at Hjalmar Johansen skjelte ut Amundsen ved frokostbordet neste morgen. Det var Johansens ære at Prestrud kom tilbake i live. Dette første framstøtet var nok for uvørent. Det var viktig å utnytte den fordelen at man hadde med seg mer kuldevante dyr enn ponniene til Scott, og at man derfor kunne starte tidligere. Det fantes jo ikke kommunikasjon og man kunne ikke vite hva Scott foretok seg. Men det viste seg altså å være for tidlig. Og til slutt var det bare 4 dagers forsprang man fikk, hvis man regner motorsledene som starten til den britiske ekspedisjonen.

Det var heller ikke Amundsen som hadde plukka ut Johansen til sin egen ekspedisjon, det var Nansen som hadde stilt Fram til disposisjon på betingelsen at Johansen fikk være med. Derfor var vel ikke Amundsen fra begynnelsen så veldig imøtekommende overfor den erfarne polfareren, og når han nå ga seg til å opponere på den måten foran de andre ekspedisjonsdeltakerne, var isfronten total, og Amundsen var ikke den som tilga i en fei.