9. juli 1912 - Vahram Papazyan

Denne nordiske sommeren var slett ikke så kjølig som han hadde frykta, Vahram Papazyan; dag etter dag hadde temperaturen vært mellom 25 og 30 grader og noen ganger bikka den over. Det var riktig behagelig i det ustanselige solskinnet, og genserne og snøstøvlene som han hadde pakka med seg hadde fått ligge på hotellrommet.

Denne dagen for 100 år sida, tirsdag den 9. juli, sto han på startstreken for 7. og siste semifinale på 1500 m. Inne ved lista sto svensken Ernst Wide, en blond kjempe som hadde nasjonsrekorden på 4.02,7, en av de største favorittene i heatet. Så kom Papazyan og deretter finnen Matti Harju. Papazyan så interessert på brystet til finnen der de blåhvite fargene lyste. Noe slikt flagg hang det ikke på stadionmastene, finnene konkurrerte under den russiske trikoloren. Russeren Jevgenij Petrov to plasser lengre borte, med amerikaneren Walter McClure mellom seg og finnen, så ikke på brystet til Harju, han så stivt framfor seg – men han kunne vel tenke sitt. McClure var en av 10 påmeldte amerikanere, landsmann av Abel Kiviat som hadde verdensrekorden med 3.55,8 og vant det 3. heatet med 4.04,4, dagens beste tid til nå. Det var styggfort, tenkte Papazyan. Ytterst sto engelskmannen Joe Cottrill, en av 9 påmeldte briter. Det var romslige nasjonskvoter i Stockholms-olympiaden.

7. semifinaleheat på 1500 m like etter start. Papazyan nr. 2 fra høyre.
Fra www.genocide-museum.am

Noe armensk flagg hang det heller ikke på stadionmastene. Papazyan og den andre representanten for Det ottomanske imperiet ved disse leikene, Mkrtich Mkryan, var begge armenere, men flagget som hang der var det rødhvite ottomanske. Det var også første gang imperiet sendte representanter til de olympiske leikene, rimeligvis, for inntil ungtyrkernes revolusjon i 1908 hadde det vært strengt forbudt å fly rundt halvnaken og drive sport i riket. Man kunne risikere at politiet troppa opp på arenaen og dro med seg de konkurrerende atletene, det hadde skjedd flere ganger.

Likevel var faktisk Vahram olympisk veteran, for i 1906, bare 18 år gammel, hadde han deltatt i jubileumsleikene i nabolandet Hellas på eget initiativ, uten at han hadde gjort noe større av seg. Men armenerne omfavna alt det moderne som var i tida, de oppfatta seg som en europeisk kulturnasjon og hadde praktisert sport ivrig fra sist på 1800-tallet. Etter revolusjonen hadde de danna 100 sportsklubber rundt omkring i landet, 40 av dem bare i Konstantinopel. Også Smyrna, Nikomedia, Karin, Marzvan, Samson, Adana, Van, Caesarea, Dortyol, Trapizon og Konya hadde driftige klubber. Fra 1911 arrangerte armenerne også sine egne årlige olympiske leiker i Konstantinopel. Andre nasjonaliteter i imperiet fikk være med, men de hadde ikke noen sjanse mot de mer drevne armenerne.

Nå vel, Vahram Papazyan følte seg ikke så overlegen her med folk som hadde pers ned mot 4 blank og til og med under. Sjøl hadde han aldri løpt under 4.40, og noen finaleplass var det ikke å drømme om, det viste erfaringene hans fra 800 m-forsøket tre dager før klart og tydelig. Og her var det bare de 2 beste som gikk videre til finalen. Men han hadde jo to bein og hjerte og lunger han akkurat som de andre, og han skulle nå prøve å henge med så langt det gikk an.

Revolusjonen hadde gitt armenerne nytt håp. Ungtyrkerne hadde virkelig gjort det lettere for alle de forskjellige nasjonalitetene i landet, og allerede i revolusjonsåret hadde armenerne sett sitt snitt til å arrangere en minnehøytidelighet etter sultanens armenermassakrer i 1894 og 1896. Papazyan sjøl hadde vært vært vitne til dem som liten gutt og var en av dem som deklamerte under høytideligheten. Faren Kamere hadde vært med på å bygge ut telegrafvesenet i imperiet og hadde midler slik at han kunne gi sønnen en europeisk utdannelse. Vahram hadde valgt teateret der han tidlig hadde vist evner, og der armenerne hadde årtusengamle tradisjoner. Han gikk først to år på gymnas i Venezia og så tre år på akademiet for de skjønne kunster i Milano, der han hadde blitt uteksaminert i fjor med gode karakterer. Fra 19-årsalderen i 1907 hadde han vært medlem av en trupp som reiste rundt og satte opp forestillinger, også i utlandet. De hadde vært i Paris, Athen og Baku foruten flere steder i Italia. Så hadde han fått engasjement på «Dramaten», det armenske teateret i Konstantinopel. Lovorda hadde hagla, og framtida så lys ut, mente han. Ikke bare for han sjøl, men for folket hans, som førte an på mange felt i det vaklende imperiet og drømte om frihet og sjølstendighet samtidig som de jubla i det stille for hvert slag de italienske styrkene ga det i den pågående krigen.

Startskuddet smalt og feltet satte i vei i høyt tempo. Engelskmannen Cottrill tok teten og dro ei 68-runde. Det var ikke så langt fra 400-persen til Vahram, som allerede pusta tungt i den svenske sommerheten, bakerst i feltet i kjølvannet til russeren Petrov. På andrerunda bare økte tempoet, og da engelskmannen passerte 800 m på 2.15, som var under persen til Vahram, brant det godt i lungene hans. Men nå var det også god strekk i feltet, og han klarte tross stadig tyngre bein å holde følge med russeren og finnen som kjempa om 4.-plassen i ei langside til og første del av den neste svingen. Men så ville bare ikke beina mer, lungene var som ei ildmørje og han måtte se konkurrentene gå fra seg meter for meter. Hvordan kunne de løpe fra han sånn? Han var ung, han var sterk, han var armener. Var disse europeerne og amerikaneren så mye bedre folk? En gang måtte han lære seg hva de gjorde som han ikke kunne, men ikke nå. Nå så han seg om etter en benk og vakla inn på indre bane, fant benken og seig ned på den blodspyttende og med fargerike stjerner flimrende for øya. Lettere omtåka konstaterte han at hjemmefavoritten Wide spurta forbi amerikaneren McClure og Cottrill i den siste svingen og løp inn til en klar heatseier mens amerikaneren slo engelskmannen i oppgjøret om den andre finaleplassen og finnen kjempa en innbitt og til slutt seierrik kamp mot russeren sin litt lengre bak.

Dermed var det olympiske eventyret til Vahram Papazyan over, og glad nok var han vel for det. Men det skulle komme flere eventyr.

Vahram Papazyan, fra Wikimedia Commons