30. juni 1912 - Algoth Niska

Det er OL-tid, og jeg kunne tenke meg å supplere med noen minner fra OL i Stockholm 100 år tidligere. Dette blir jo på etterskudd, siden de svenske leikene gikk i ferietida, juli, vanligvis den eneste rimelig sikre sommermåneden her i nord. Men det får gå. Det første minnet er fra den 30. juni 1912:

Algoth Niska på eldre dager,
fra Wikimedia Commons

Algoth Niska sto klar. Det var ikke lange hviletida det finske OL-landslaget hadde hatt etter den harde førsterundekampen mot de italienske amatørene dagen før. Det lå an til å bli 30 grader i skyggen igjen, og kampen var framskutt til klokka 10. Det var bare et par-tre hundre tilskuere på Tranebergs Idrottsplats. Men ytre venstre Algoth Niska sto klar. På den andre sida av banen sto 11 russere. Tsarens menn. De skulle knuses. Vinneren av denne andrerundekampen ville få en plass i semifinalen. Det var viktig nok. Men i disse leikene var finnene tvungne til å konkurrere under det samme flagget som fienden på den andre sida. Det var ikke så mye som en flik av de finske fargene igjen. Synet av det russiske flagget på den finske masta fikk det til å bruse heftig i blodet til alle de elleve som sto klare der ute på den svenske grasmatta. Og finsk blod kan bruse heftig, det er en kjent sak, få ting bruser heftigere.

Den svenske dommeren Per Sjöblom blåste i fløyta, og de var i gang. Fra første spark var tempoet høyt, like høyt som dagen før. Men det var tydelig at russerne ikke hadde slike ferdigheter som de tekniske italienerne. Fotballen var ung i tsardømmet, og det russiske landslaget spilte her sin første kamp. Den var ung i storfyrstedømmet også, men finnene hadde tross alt spilt en treningskamp mot svenskene to dager før OL-turneringa, da målmannen Syrjäläinen måtte plukke 7 baller ut av buret, samt en vennskapskamp på hjemmebane mot svenskene året før. Algoth var ivrig og løp det han kunne når han hadde ballen eller utsikter til å få den. Og at finner kunne løpe var noe vi skulle få syn for i disse leikene. Men han var ikke fullt så ivrig som i går, da han hadde blitt blåst av for offside et dusin ganger. Kameratene hadde snakka med han om det. Heldigvis var ikke de russiske backene like disiplinerte som italienerne og Lev Favorskij i det russiske målet var under hardt press den første halvtimen. Skuddføttene til den morratrøtte finske rekka var riktignok litt dårlig innstilt, og skudda gikk litt i hytt og pine. Men i det 30. minutt passerte indre høyre Bror Wiman den gode russiske høyrebacken Pjotr Sokolov og sendte i vei et skudd som Favorskij bare halvklarerte. Senterløperen Nyyssönen var på plass og satte returen i nettet. Resten av omgangen fortsatte det finske presset. De finske kanonene var bedre innsikta nå, men Favorskij var god og omgangen ebba ut med en serie cornere som det ikke kom noe ut av.

I motsetning til resten av de sangglade søskna sine hadde ikke yngstemannen Algoth Niska satsa på ei musikalsk karriere. Det var ikke eventyrlig nok, syntes han. Da han flytta til Helsingsfors i 1903 som 15-åring sammen med familien etter farens død hadde han fått øya opp for fotballen. Det var et spill for karfolk, tenkte han, med fart, styrke, kjemping og litt taktikk, akkurat tingen for en guttesjel. I 20-årsalderen hadde han fått sin første hyre og drømte om å bli kaptein på eiga skute slik som faren. Men fotballen holdt han ved like og den finske uttakskomiteen foran OL kunne ikke komme utenom han.

Da den andre omgangen starta etter pausa virka det som det var blåst nytt liv i det russiske landslaget. De kom løpende i et avsindig tempo, og den ytre venstre Sergej Filippov la flere gode og intelligente pasninger som kunne fått alvorlige følger hvis lagkameratene hans hadde visst bedre å ta vare på dem. Backene Holopainen og Löfberg spilte godt og avverga det ene angrepet etter det andre, men nå blei finnene pressa tilbake, og endelig i det 72. minuttet fikk Valerij Butusov lirka ballen inn bak Syrjäläinen i et møljespill etter en corner.

Sola skinte ennå fra den skyfri stockholmshimmelen, men over hodet til Algoth Niska hang det ei mørk sky som skygga for den. Han spytta i nevene. Elleve finske spyttklyser blei gnidd ut av elleve par finske never. Tok man ikke grep nå, kunne dette ende i fordervelse. Fra avspark var spillet hardere og mer energisk. Det var flere avblåsninger. Og russerne var slitne etter den lange offensiven sin. De blei pressa tilbake, og den finske løperrekka kom til sjanser igjen. Sokolov og Favorskij måtte jobbe for å forsvare seg, og endelig i det 80. minutt klarte indre venstre Jarl «Lali» Öhman å drible seg gjennom det russiske forsvaret og score sikkert. Algoth ville kaste seg om halsen på han og det ville sikkert alle lagkameratene hans også. Men de gjorde det ikke, de bare ville det. De siste 10 minuttene av kampen hadde finnene kontroll, og var nærmere 3–1 enn russerne var utlikning. Men det kom ikke flere mål, og storfyrstedømmet var klart for semifinale mot England. Det ville nok bli ei anna historie.