torsdag 7. august 2014

7. august 1914

General Louis Bonneau, fra
www.military-photos.com
General Louis Bonneau, født i Wissembourg i Alsace i 1851, satt i Belfort og venta i nattemørket. Han hadde blitt uteksaminert fra det franske militærakademiet som 17-åring og deltok i den forrige krigen som ung løytnant, kjempa ved Borny og Saint Privat, blei såra ved Noisseville og satt som krigsfange i Metz. Ei ulykkelig tid. Men nå skulle skaden gjenopprettes, endelig, endelig. Joffre, hærens øverstkommanderende, hadde bestemt at det smarteste var å gjenerobre Alsace og Lorraine, som det nye tyske keiserriket hadde gjenerobra i 1871, mens tyskerne var opptatt med å kjempe seg vei gjennom Belgia, der slaget om Liège nettopp hadde begynt. Bonneau kunne jo ikke annet enn å samtykke hjertelig, liksom de fleste franskmenn. Han hadde råda til varsomhet, siden rapportene tyda på at det fortsatt var store tyske troppekonsentrasjoner i området til tross for de 34 divisjonene som var satt inn i nord. De hadde ikke blitt flytta østover som venta. Men Joffre ville slå til raskt. Derfor sto de nå her, for hundre år sida i dag, og venta på grålysninga.

Louis Bonneau tenkte på dagene som skulle komme. Troppenes blod, slit og oppofrelser. Hvilke mottrekk tyskerne ville pønske ut. De var nok forberedt de også. Planene for dette felttoget hadde vært klare i årevis på begge sider, kontinuerlig modifisert og flikka på. Det ville bli dager med blod, død og lemlestelser. Men forhåpentligvis ville de klare å lemleste flere tyskere enn tyskerne klarte å lemleste franskmenn. Og han så for seg innbyggernes jubel etter hvert som de befridde landsby etter landsby, by etter by. Blomsterkranser rundt soldatenes halser, åpne vinkjellere. Og jubelen hjemme etter hvert som nyhetene blei kjent. Folket ville forenes; liberale, radikale og sosialister ville gripe til gevær og kjempe side om side. Det var avgjørende for krigsmoralen. De siste sekundene før klokka 5 tikka ut, og general Louis Bonneau ga ordre til avmarsj.

tirsdag 5. august 2014

5. august 1914 - Winston S. Churchill

Winston Spencer-Churchill
First Lord of the Admiralty
Bilde Q42037 fra samlingene
til Imperial War Museums
fra Wikimedia Commons
Han hadde blitt utnevnt som den yngste marineministeren i Storbritannia (eller førsteherre av admiralitetet som de kalte det) siden åttemenningen sin George Spencer, 2. jarl av Spencer, som fikk embetet i 1794, 36 år gammel. Han var tipptipptipptipptippoldebarn av John Churchill, lord Marlborough, mannen bak det ‘store’ i Storbritannia, og veldig bevisst på det. Og siden faren hans døde 45 år gammel, var han overbevist om at det hasta veldig med å utrette ting hvis han skulle få utretta noe som helst. Derfor blei han Winston Churchill.

Han hadde vokst opp i palasser, relativt godt verna mot livets kjas og jag, og så derfor ut som en forvokst guttunge i trynet. Likevel var nok de ansatte i admiralitetet svært forsiktige med å kalle han ‘babyface’ hvis det var den minste sjanse for at han kunne dukke opp uventa bak hjørnet av nærmeste korridor. Han hadde også fra et tidlig tidspunkt vært nøye med å øve seg grundig opp til å legge ansiktet i så alvorlige folder han kunne greie når han skulle fotograferes eller på andre måter framvises offentlig. Alle krigene han hadde kasta seg inn i fra tidlig i 20-åra var også god hjelp i dette henseendet. Krig er alvor. Krig er for menn. Han var en mann. Altså var krig for han.

Da Storbritannia ga Tyskland ultimatumet sitt klokka 19 tysk tid dagen før, 6 p.m. GMT, blei det avvist på flekken. Ambassadøren i Berlin ba om å få utlevert passa sine, dvs. å bryte den diplomatiske forbindelsen, og sendte et telegram om det inntrufne til London. Men telegrammet blei liggande usendt på telegrafkontoret. Derfor var krigstilstanden ikke et faktum før klokka 11 p.m. GMT, da svarfristen på ultimatumet gikk ut. Klokka 11.02 sendte Churchill et kort telegram til den kongelige marinen: «Begynn fiendtligheter mot Tyskland.» Statsminister Asquith og utenriksminister Grey satt dystre og ulykkelige på kontora sine. Marineministeren kjente blodet bruse i tinningene.

27 år gamle Lew Truby blunka mot sollyset da dørene smalt opp foran heisen som hadde brakt han opp fra det indre av den unge, friske planeten han bodde på. Men sammen med skinnet fra den unge, friske stjerna den kretsa rundt var det også et nytt ord som slo mot han: «call up». Han smakte på det. «Call up.» Han tenkte nærmere på det. Kunne det være verre enn å slite der nede og hogge ut køl for lusen lønn dag ut og dag inn? Han tenkte litt til. Å gjøre en innsats for fedrelandet som monna mer enn de usle mineralene han gravde ut. Å utøve heltebragder, være på spennende oppdrag bak fiendens linjer, kjempe som det sømmer seg en mann, dø med ære. Han tenkte enda litt til. Å falle i strid, det høres så ærefullt ut, men hva er det egentlig annet enn å ødelegge pene, velpleide uniformer og gjøre unge, friske, gode og flinke menn inni dem til blodige slakt? Ødelagt, ødelagt. «Call up.» Han slutta å tenke.

Kapitänleutnant Hellmuth von Mücke var blid. Han hadde tatt den første prisa si og var på vei ned i sørhavet med «Emden» for å jakte flere. Sist søndag hadde de fått det fatale telegrammet fra basen i Tsingtao der det sto at keiseren dagen før hadde mobilisert hele marinen og hæren. Etter russiske overskridelser av den tyske grensa befant riket seg i krig med Russland og Frankrike. Det de hadde venta på i årevis hadde altså skjedd. Uten krigserklæring hadde de fiendtlige hordene brutt seg inn i Tyskland. Krigen skulle ikke bli lett. I mange år hadde fienden rusta seg mot dem. Det gjaldt være eller ikke være for det tyske folket nå. Osv., osv.

De hadde satt kursen nordover i retning Vladivostok, og allerede neste morgen traff de på «Rjazan», en passasjerdamper fra den russiske sponsorflåten (Dobroflot) som prøvde å stikke unna til nøytralt japansk farvann, men noen varselskudd fikk stansa den. Kapteinen protesterte indignert, inntil kommandant von Müller meddelte han at Emdens forehavender ikke angikk han det minste og at videre obsternasighet kunne få alvorlige følger for han personlig. Etter det var det ikke mer å høre fra den russiske kapteinen. Prisa måtte blendes og det var lettere befalt enn utført. Om bord befant det seg tallrike kvinnelige passasjerer som var livredde for hva de germanske barbarene kunne få seg til å gjøre med dem. Men mesteparten var feite russiske jødinner, reflekterte von Mücke, så de var nok ikke i faresonen. I Tsingtao blei skipet undersøkt. Det var tyskbygd og ganske nytt, så de russiske undermenneskene hadde ikke fått ødelagt det fine tyske maskineriet ennå. Dermed kunne det bygges om og gjøre god tjeneste som tysk hjelpekrysser under navnet «Cormoran».

Det var med tungt hjerte at von Mücke måtte forlate det vakre, også tyskbygde Tsingtao. Været var rolig og klart og skipsorkesteret spilte «Die Wacht am Rhein». Hele besetninga var på dekk og sang med. Hurraene runga og det var stor krigsbegeistring liksom i hjemlandet. Tsingtao, østens krone, skinte gyllenrød i morgensola, og kapteinløytnanten trakk inn synet av de pene tyskbygde husa, kirketårnet med kors på toppen, de vakre kasernene, guvernørpalasset og badestranda mot bakgrunnen med de runde, brune åsene, et syn han kanskje aldri skulle se igjen. Vel ute i rom sjø hørte de nyheten om Englands krigserklæring. Ingen var overraska.

mandag 4. august 2014

4. august 1914 - Edward Goschen

Edward Goschen
av Picasa, fra
Wikimedia Commons
Sir Edward Goschen hadde alltid vært glad i sport. I ungdommen hadde han utmerka seg i cricket og tennis (ikke sånn plentennis som plebeierne spilte altså, ordentlig tennis). I sine mer modne år hadde han egna seg til diplomatiets spill, som virkelig var en sport etter hans hjerte. I perioden 1900–05 hadde han vansmekta som ambassadør i København, der det ikke skjedde noen verdens ting. Så hadde han rykka opp til Wien, og i 1908 rykka han videre opp til ambassadørposten i det opprinnelige hjemlandet til faren sin, Wilhelm Heinrich Göschen, som var født i Leipzig, uten skygge av tvil den viktigste av alle stasjonene til det britiske verdensrikets utenrikstjeneste.

Og det hadde vært begivenhetsrike år, særlig den siste måneden hadde vært spennende og han hadde fått anledning til å utøve mye god diplomatisk sport. Dessverre tyda alt på at denne givende livsfasen nå gikk mot slutten. Tidlig på morgenen hadde Walter von Below-Saleske, den tyske ambassasøren i Brüssel pakka sakene sine og gjort seg klar til å reise hjem etter å ha meldt at tyske hærstyrker nå ville begi seg inn på belgisk territorium. Klokka 8 kom de første meldingene om operasjonene. Seks infantibrigader og tre kavaleridivisjoner var satt inn mot Liège-festningen. Klokka 8.45 kom den belgiske morgenavisa Le Soir ut med overskriftene «L'ALLEMAGNE VIOLE LA NEUTRALITÉ BELGE / L'ultimatum allemand – La Belgique se défendra par tous les moyens» Man ville forsvare seg med alle midler. 21 år gamle Antoine Adolphe Fonck dør som det første krigsofferet på vestfronten. Below-Saliske oppholder seg fortsatt i Brüssel, han har fått ordre om å tilby fred hvis Belgia lar tyske tropper passere gjennom Liège og unnlater å ødelegge jernbanene og bruene sine.

Klokka halv 10 får Goschen et telegram fra London der han blir instruert å be tyskerne om å forsikre at de ville respektere den belgiske nøytraliteten og trekke ultimatumet tilbake. Han trekker på skuldrene og bringer det til utenriksministeren, som avviser det og forteller at tyskerne allerede er inne i Belgia. Klokka 10 sender den tyske utenriksministeren et telegram til ambassaden i London med beskjed om å forsikre at Tyskland ikke vil annektere belgisk land og at grunnen til invasjonen er at Tyskland hadde pålitelige opplysninger om at Frankrike planla å angripe Tyskland gjennom Belgia, antakelig i forvissning om at mottakerne var for veloppdragne til å si «For noe sprøyt, du veit at det ikke er sant».

Kvart på 11 sender Edward Grey, den britiske utenriksministeren et telegram til ambassaden sin i Brüssel og ber dem anmode belgierne om å forsvare seg tappert og love britisk støtte og informere om at Storbritannia er klar til å gjøre felles sak med Frankrike og Russland i en allianse mot tysk aggresjon. Veien framover synes klar.

I den tyske riksdagen innrømmer lille Theobald at invasjonen av Belgia var et brudd på internasjonal lov, men framholder at Tyskland var i nød, og nøden kjenner ingen lover.

I Den engelske kanalen stimer et trampskip mot London. Ryktene går høyt blant passasjerene. En av dem er Mohandas K. Gandhi, som har gått lei av å forsvare indernes rettigheter i Sørafrika og er på vei hjem til India for å forsvare dem der på grunnlag av ikkevoldsstrategien han hadde utvikla på Tolstoj Farm. Han forhører seg hos telegrafisten og får bekreftelse på at Europa er i krig og at England sannsynligvis snart vil gå med. Tankefull setter han seg på klappstolen sin igjen. Jaså, så imperiene skal til å øde styrken sin på hverandre, nå. Det var interessant.

Klokka 15 får Goschen et nytt telegram fra London. Han leser det igjennom, og nikker. Ja, det var klarere språk. Han skulle informere utenriksministeren om at hvis ikke den keiserlige regjeringa innen midnatt kunne garantere at de ikke ville krenke belgisk territorium noe mer enn de allerede hadde gjort og at de ville stoppe framrykkinga, hadde han fått instruks om å be om å få utlevert de diplomatiske passa sine og informere den keiserlige regjeringa om at hans majestets regjering ville bli nødt til å ta alle mulige skritt for å beskytte Belgias nøytralitet og etterleve traktaten som Tyskland var like delaktig i som dem.

Klokka 19 slapp han inn til utenriksministeren, som avviste kravet blankt og framholdt at det var livsviktig for Tyskland å få has på franskmennene raskt før russerne rakk å pøse på med millionhærene sine. Om fem timer ville altså Storbritannia være i krig med Tyskland. Goschen ba som han hadde blitt instruert om å få utlevert passa sine, og altså gjøre seg klar for hjemreise. Han fikk en innskytelse om å stikke innom lille Theobald. De hadde jo hatt så mye sammen de siste åra.

Men besøket var ikke så veldig hyggelig. Kansleren var opprørt, krig med England var noe han for alt i verden ville ønska å unngå. Vel, for nesten alt i verden. Det var i denne tilstanden han slapp fra seg den uttalelsen sin om at han ikke kunne skjønne hvordan England kunne gå til krig for et stykke papir. Goschen bare smilte forekommende. Men han merka seg den uttalelsen. Diplomatiet var sannelig en fin sport.

søndag 3. august 2014

3. august 1914 - Julien Davignon

Julien Davignon
fra http://www.1914-1918.be
For viscomte Julien Davignon, den belgiske utenriksministeren, var det ikke noen nattesøvn å få for hundre år sida i dag. Klokka 19 dagen før hadde han fått besøk av den tyske ambassadøren Walter von Below-Saleske, som overrakte han et papir der det sto: «Det tyske keiserriket har fått sikre opplysninger om en snarlig fransk invasjon av Belgia og ser seg nødt til å be om fri passasje for troppene sine. Eventuelle skader vil bli erstatta. Det forventes et svar innen tolv timer.»
Han hadde svart: – Tyskland, som kaller seg våre venner, ber oss velge mellom livet og æren. Deres eksellense skal få svaret vårt i rette tid.

Han hadde vakla nedover trappa, noen skritt bak ambassadøren, bleik som et laken. Sønnen hans Henri, sekretær i departementet, holdt døra åpen for Below-Saleske. Tyskeren snudde seg og rakte ministeren handa. Han lot som han ikke så den.

Statsminister Charles de Broqueville blei tilkalt og studerte ultimatumet i taushet. Léon van der Elst, generalsekretær i departementet leste det også, og utbrøyt:
– Men herr minister, er alt klart?
– Ja, bortsett fra de store kanonene, svarte Davignon.
De hadde bestilt tungt artilleri fra Krupp, som ennå ikke var levert.
Kong Albert var helt rolig da han fikk lese ultimatumet. – C’est la guerre, sa han. «Dette betyr krig.»

Klokka halv to om natta fikk departementet igjen besøk av ambassadør von Below-Saleske, som var bekymra for at belgierne kunne komme til å rote til den pene og ordentlige tidsplanen for invasjon av Frankrike. Han følte seg ikke for god til å antyde at franskmennene allerede hadde krenka tysk territorium og at man derfor ikke kunne forvente at de respekterte det belgiske. Siden dette har slik oppførsel gått under betegnelsen ‘slesk’. En time seinere møttes den belgiske regjeringa og vedtok en uttalelse der det hette at Belgia var fast bestemt på å avvise ethvert angrep på rettighetene sine med alle midler de hadde til rådighet.

Davignon var utmatta og la seg nedpå for et par timers hvil. Da han sto opp igjen, var ansiktet skjevt og han hadde vansker med å snakke. Han overlot til den politiske sekretæren sin, baron Gaiffier, å overrekke det belgiske svaret på ultimatumet.

Klokka 11 møttes den britiske regjeringa igjen. Tre nye ministre hadde nå varsla sin avgang hvis det blei erklært krig: John Simon, regjeringsadvokaten for England og Wales, lord Beauchamp, førstekommisjonær for offentlige arbeider og bygninger, og statsrådspresidenten John Morley. På møtet kom de fram til en konklusjon, som Grey skulle legge fram for parlamentet i et møte klokka 14.45.

I parlamentet var det spent stemning. Det var 76 spørsmål på programmet, men bare 2 av dem blei behandla. En etter en blei spørrerne ropt opp og erklærte at han utsatte spørsmålet. Grey gikk opp på talerstolen klokka halv 4. Han begynte med å forklare bakgrunnen for krisa, at Frankrike hadde blitt blanda inn i en konflikt på Balkan fordi de var alliert med Russland. Storbritannia hadde en vennskapsavtale med Frankrike siden 1904 og hadde allerede lovt å forsvare franske interesser i Kanalen og Nordsjøen i samsvar med avtalen. Han fortalte at han hadde spurt både Frankrike og Tyskland om de ville respektere Londontraktaten av 1839, som garanterte Belgias nøytralitet og at Frankrike hadde svart ja mens Tyskland ikke hadde svart. Nå haddde tyskerne gitt Belgia et ultimatum, og Belgias uavhengighet hadde stor og livsviktig betydning for Storbritannia.

Han konkluderte slik: «Jeg er redd vi kommer til å lide fælt i denne krigen, enten vi er med i den eller ikke. Jeg antar det kan sies at vi kan vike nå, bygge opp styrken vår og uansett hva som skjer i løpet av denne krigen gripe inn mot slutten av den for å rette opp eventuelle feil som måtte ha oppstått og justere situasjonen slik vi mener den bør være. Men hvis vi i ei slik krise som dette løper fra de forpliktelsene som æren og interessene våre binder oss til når det gjelder den belgiske traktaten, tviler jeg på om en eventuell materiell styrke vi måtte inneha på slutten ville vært til noen særlig nytte for oss når vi hadde tapt så mye respekt, og jeg trur ikke at ei stormakt, enten den står utafor krigen eller ikke, vil være i stand til å utøve den materielle styrken sin på slutten av denne krigen.»

Applausen var stor. Noen liberale representanter og noen fra Arbeiderpartiet talte fortsatt mot intervensjon, men stemninga var snudd. Grey var ikke glad. Han visste hva han hadde brakt nasjonen ut i, og blei observert på kontoret sitt i dyster stemning.

Tyskerne var mer optimistiske. Baron Kuhlmann, rådgiver ved den tyske ambassaden i London, avga følgende erklæring: «Britisk nøytralitet vil på ingen måte være til skade for Frankrike. Tvert imot kan det sies at ved å holde seg nøytral vil Storbritannia kunne gi Frankrike eksakt like mye strategisk hjelp og en god del mer effektiv diplomatisk hjelp, siden det ifølge alle pålitelige opplysninger ikke er noen planer om å sende britiske tropper til kontinentet, og noen få britiske divisjoner neppe ville gjort noen forskjell i maktbalansen uansett når man tar i betraktning de enorme hærene som står overfor hverandre. Alt England kan gjøre for Frankrike er å beskytte nordsjøkysten mot invasjon og hindre at de nøytrale havnene i Belgia og Nederland blir brukt som baser for militær aggresjon mot Frankrike.»

Han fortsatte: «Tyskland vil være tilbøyelig til å love å ikke angripe Frankrike fra sjøen i nord eller gjøre noen militær bruk av den belgiske eller nederlandske kysten hvis det kommer fram at Storbritannia vil ta på seg dette tiltaket for øyeblikket. Altså kunne England uten å gå til krig gi Frankrike eksakt like mye hjelp som det kunne gi som deltaker i krigen. Når det blir snakk om å avslutte fiendtlighetene på et tidlig tidspunkt, er det innlysende at England i egenskap av ei nøytral makt som opprettholder en væpna nøytralitet, vil være et større diplomatisk aktivum for Frankrike enn hvis det sjøl er med i krigen.»

En faktor man måtte ta med i betraktningen når man dreiv med internasjonale relasjoner i 1914 var at diplomatene var tilbøyelige til å være bortskjemte adelsmenn som var dumme som stokker.

Klokka 18 spilte også tyskerne et verdifullt kort i hendene på franskmennene ved å overlevere krigserklæringen, under påskudd om at Frankrike hadde krenka Belgias og Tysklands grenser. Hadde Frankrike erklært krig, var også Italia forplikta til å delta som medlem av trippelalliansen. Da ville det også vært vanskelig å samle den franske nasjonen, som blant annet besto av 20 % sosialister med pasifistiske tilbøyeligheter, om oppgava.

Da lyktene blei tent i St. James’ Park den kvelden skal Grey ha uttalt at «Lampene slokkes over hele Europa. Vi får nok ikke se dem tent igjen i levetida vår.» Men han kunne ikke huske sjøl å ha uttalt det.

Om kvelden var det igjen patriotiske folkeforsamlinger foran Buckingham Palace, og kongen med familie måtte gjentatte ganger gå ut på balkongene og vifte med lommetørklær til de ignorante massene.

I Tangier satt en mann med mørkt ansikt og bladde opp de siste nyhetene fra Paris. Eks-sultan Abdelhafid av Marokko. Etter hvert som han leste, blei ansiktet hans mindre og mindre mørkt.

lørdag 2. august 2014

2. august 1914 - Karl Max von Lichnowsky

Fyrst Karl Max von Lichnowsky nippa til morgenkaffen som han hadde fått brakt inn på soverommet i den tyske ambassaden i London, og så ut av vinduet. Været hadde vært fint, men det var i ferd med å skye over. Slik så det ut også på den diplomatiske fronten. På frokostbordet hans lå telegrammet fra Berlin som rapporterte om telegrammet fra kong Georg V kvelden før. Det var ingen tid å miste. Han slukte kaffen og rundstykkene, kledde seg og tok strakeste veien til Downing Street. 

Fyrst Lichnowsky hadde hatt dette viktigste av alle ambassadørembeter siden 1912. Han var av en gammel bøhmisk adelsfamilie, født i Kreuzenort i Schlesien, eide enorme rikdommer i Schlesien og Østerrike, var medlem av det prøyssiske overhuset og hadde vært i utenrikstjenesten siden 1885 med et opphold 1904–1912. Han var anglofil og hadde arbeida hardt for å dyrke vennskapet mellom England og Tyskland de siste to embetsåra, han var høyt respektert og en mann man måtte lytte til. Trudde han. Men de siste krisedagene hadde det virka som om det ikke holdt stikk allikevel. Den 25. juli hadde han sendt et telegram med innstendig anmodning om å godta meklingsforslaget til Grey. To dager etter hadde han advart om at Tyskland aldri kunne vinne en kontinental krig. Den 28. formidla han et forslag fra kong Georg V om å holde et europeisk diplomatmøte for å hindre krig. Dagen etter telegraferte han fortvilt: «Hvis krigen bryter ut, vil det bli den største katastrofen verden har sett.» Ingenting nytta, det virka som om de hjemme var fast bestemt på å marsjere utfor stupet.

På telefonen med Grey dagen før hadde han fått nytt håp da han oppfatta det slik at britene ville garantere fransk nøytralitet så lenge tyskerne nøyde seg med å gå løs på russerne og lot Frankrike i fred. Men ut fra telegrammet han nettopp hadde fått, gikk det tydelig fram at denne nøytraliteten forutsatte fredsforhandlinger mellom Russland og Tyskland. Etter gårsdagens krigserklæring var jo den muligheten vekk. Det virka håpløst. Hva kunne han gjøre? Drosja satte han av foran statsministerboligen og galopperte videre. Han meldte seg. Asquith satt med frokosten, men slapp han inn. Han prøvde å samle tankene sine. Det var vanskelig.
– Vi kan da ikke gå til krig mot hverandre?
– Nei, det er utenkelig. Men det er opp til Tyskland nå. 
– Hvordan? Hvis dere går inn på Frankrikes side, blir det et blodbad uten sidestykke!
– Hvis dere lar Belgia i fred, behøver det ikke å skje noe. Og tyske flåteoperasjoner i kanalen vil bli tatt høyst uvennlig opp. Opinionen er allerede i ferd med å snu seg mot Tyskland.
– Det er umulig! Det er allerede i gang!
Margot, statsministerens kone, brøyt inn. – Willie er smart. Du må da kunne stagge han.
Lichnowsky rista på hodet. – Keiseren, utbrøyt han, – er ikke noe geni. Han er uinformert – impulsivgal
Han fekta med armene. – Han hører ikke på meg, trur ikke på et ord av det jeg sier – svarer ikke på telegrammer en gang!!

Ubekrefta rapporter kunne fortelle at russiske soldater hadde gått over den tyske grensa i Polen. Klokka 11 brøyt den britiske regjeringa søndagsfreden og holdt et møte. Det varte i to og en halv time og endte med at Grey fikk tillatelse til å forby tyske flåteoperasjoner i kanalen. John Burns, presidenten av handelskammeret, trua med å trekke seg og sa at det ville bli oppfatta som en uvennlig handling av tyskerne. Grey sa at hvis de ikke oppfylte forpliktelsene sine til et Frankrike i nød, ville han trekke seg som utenriksminister. Etter møtet leverte Burns avskjedssøknaden sin.

Lichnowsky i parken
fra Wikimedia Commons
Lichnowsky gikk en tur i den zoologiske hagen sammen med kona si Mechthilde for å roe seg ned og klare tankene. Der støtte de på Grey og Asquith med frue, som nettopp var ferdig med regjeringsmøtet. Mens løver og gorillaer brølte i bakgrunnen, utveksla de synspunkter om verdenssituasjonen. Fru Mechthild la ikke fingrene imellom: – At vi skulle komme til å bringe slik sorg over et slikt lykkelig, uskyldig folk! Jeg har alltid hata og forakta keiseren vår – har jeg ikke sagt det tusen ganger? De er villdyr, han og alle vennene hans.

Samtidig var marineminister Winston Churchill i møte med opposisjonslederen, tidligere statsminister Arthur Balfour, og kunne fortelle at halve det liberale kabinettet var rede til å trekke seg hvis England skulle komme til å erklære krig mot Tyskland. Balfour sa seg villig til å gå inn i ei koalisjonsregjering hvis det skulle bli aktuelt.

Klokka 14.20 fikk både den franske og den tyske ambassaden i London overlevert en notis om at tyske flåteoperasjoner mot franske mål i Kanalen eller franske skip i Nordsjøen ikke ville bli tillatt. 

Belgia hadde mobilisert allerede den 31., før både Tyskland og Frankrike. Kong Albert ville stasjonere troppene langs grensa mot Tyskland, men statsministeren, Charles de Broqueville, ville nødig provosere for mye, og valgte å forlegge dem spredt rundt i landet. Landet hadde nylig innført verneplikt, og kunne bare mønstre 6 infanteridivisjoner og en kavaleridivisjon. Men snart flokka tusener seg om vervekontorene. Klokka 15 kom den belgiske visekonsulen i Köln til Brüssel og fortalte at han hadde sett troppetog etter troppetog forlate stasjonen i Köln fra kl. 6 om morgenen med kurs for Belgia.

Den franske hærsjefen marskalk Joffre hadde fått ubekrefta meldinger om at tyskerne hadde kryssa grensa og forlangte at bestemmelsen om å trekke troppene 10 km tilbake fra grensa for å unngå provokasjoner skulle oppheves. Statsminister Viviani gikk med på det.

Tsaren hadde nå oppgitt alle tanker på fred. Han sendte et telegram til fetter George der det sto: «Jeg stoler på at landet ditt ikke vil vike tilbake for å støtte Frankrike og Russland i kamp for å opprettholde balansen i Europa. Måtte Gud velsigne og beskytte deg.» Klokka 15.30 gikk han til messe og sverga på å ikke slutte fred så lenge det sto en fiendesoldat på fedrelandets jord.

Klokka 16 samla 10000 fagforeningsmedlemmer seg på Trafalgar Square for å synge internasjonalen og demonstrere mot krig. Samtidig marsjerte en annen flokk til Buckingham Palace mens de sang nasjonalsangen. Kongen og dronninga vinka til dem fra balkongen.

Klokka 18.30 møttes den britiske regjeringa igjen og vedtok med knapt flertall å gå til aksjon hvis den belgiske nøytraliteten blei krenka i vesentlig grad.

Samtidig fikk den belgiske utenriksministeren Julien Davignon en ikke uventa gjest på døra. Den tyske ambasssadøren Walter von Below-Saleske, som ikke fant det under sin verdighet å overlevere et papir der det sto at Tyskland var i besittelse av bevis på at Frankrike hadde planer om å krenke belgisk territorium for å gå til angrep på Tyskland. For å forsvare seg måtte tyskerne derfor ha Belgias tillatelse til å gå inn på belgisk territorium for å avverge dette fiendtlige angrepet. Belgia hadde 12 timer på seg til å besvare denne henvendelsen. Den belgiske kongen og regjeringa møttes klokka 21 for å diskutere situasjonen. De kom raskt til enighet om at de måtte avvise ultimatumet og forsvare fedrelandets jord. De neste tre timene brukte de på å diskutere ordlyden i svaret.

fredag 1. august 2014

1. august 1914 - Edward Grey

«Edward Grey 1914» bilde av Bassano
 fra Wikimedia Commons
Sir Edward Grey var utenriksminister for verdens mektigste imperium, og kledde rolla fint, syntes han. Han hadde havna i embetet så å si ved en tilfeldighet. Som overklassegutt kom man jo lett til ting. Studiedagene på Balliol College i Oxford tilbrakte han med å nedlegge skjørt og spille tennis. Nei, ikke sånn plentennis som plebeierne dreiv med, ordentlig tennis. Han fant seg et enkelt fag, rettsvitenskap, og klarte med nød og neppe å skrape sammen en dårlig eksamen. Etterpå ville han gjerne ha noe å gjøre og spurte naboen sin, Lord Northbrook, som da (i 1884) var marineminister, om han kunne finne en ubetalt post der han kunne gjøre nytte for seg. Inntekt hadde han jo fra godset. Etter litt om og men fant han seg til rette som ubetalt privatsekretærassistent hos finansministeren, og fant ut at politikken kunne være et spill som kanskje kunne engasjere han.

Året etter trengte det liberale regjeringspartiet en kandidat i Berwick, og siden Grey så godt ut og kunne prate for seg, satte de han på det. Det gikk jo som en drøm, og bare 23 år gammel var han medlem av underhuset, med tilnavnet «baby of the house». Han forsvarte setet sitt ved valget i 1892 og fikk til sin overraskelse tilbud om å bli viseutenriksminister under Lord Rosebery. På det tidspunktet hadde han ennå ikke vist noen interesse for utenrikssaker eller hatt noen opplæring i utenrikspolitikk. Men det var tydelig at de mente han hadde evner. Likevel gikk det ikke så glatt i begynnelsen, og tabben hans i 1895 var kanskje ei indirekte foranledning til den liberale regjeringas fall.

Men åra i opposisjon gjorde han godt, og etter den liberale brakseieren i 1905 var han faktisk på tale som statsminister, bare 43 år gammel. Men han fikk nøye seg med utenriksposten, som han hadde holdt siden og der han hadde fått ganske frie hender og mer eller mindre aleine utforma den britiske utenrikspolitikken. Det var jo et ganske enkelt spill, egentlig. Forsvar britiske interesser overalt. Og finn mottiltak mot alle utenlandske forsøk på å underminere dem. Taktikken var ikke særlig forskjellig fra den i tennisen. Den ordentlige tennisen, altså. Lumske skruballer kunne komme fra de mest uventa retninger.

Forholdet til Tyskland hadde jo vokst i betydning ustanselig siden den gangen. Flåtekappløpet var et særdeles kostbart spill. Men man hadde ikke råd til å vike. Tyskerne hadde bygd seg opp med en forbløffende energi, de hadde skaffa seg en plass i sola som tilkom enhver større europeisk kulturnasjon. De ville sprenge grensene sine og bli ei verdensmakt, og de tålte ikke at noe eller noen la seg i veien for dem. Han hadde sjøl hatt jobben med å avverge noen av krisene det hadde gitt opphav tid. En ny europeisk krig hadde vært på alles lepper de siste åra, enhver makt med respekt for seg sjøl hadde utarbeida planer for den, men hvem var det som egentlig ønska den? Ententen, alliansen mellom britene, franskmennene og russerne, var Greys plan for å innsirkle tyskerne og opprettholde maktbalansen, et instrument for å avverge krig. Tyskerne kunne ikke gå løs på den ene uten å få alle mot seg. Samtidig hadde han jobba for å bedre forholdet til tyskerne, noe som de var mer enn villige til, mest i håp om å kunne splitte ententen kanskje, men allikevel. Å bedre forholdet til Tyskland hadde vært en gjennomgangsmelodi i de diplomatiske anstrengelsene til alle nabolanda. Så hvem var det som ville krig?

Tyskland var rede til den. Militærapparatet hadde forberedt seg siden 1871, og alle som var involvert i det var ivrige etter å starte den jo før jo heller. Politikerne var mer tilbakeholdne, de hadde flere hensyn å ta. Sosialistene. Håpet om å kunne splitte fienden og ta dem en om gangen. Tyskere flest? Noen var ivrige, men de fleste var alminnelige, hardt arbeidende mennesker, han hadde sjøl flere venner blant dem.

England var rede. Flåtekappløpet holdt marinen i høyeste trim, all ny teknologi blei implementert så snart som råd. Den stående hæren var ikke stor, men vel trent etter alle kolonikrigene, og det kunne trekkes ressurser fra hele imperiet. Men å gå løs på et sterkt Tyskland som var rede til krig, var noe annet enn å meie ned noen svartinger i et eller annet lite land langt borte. Alle i kabinettet var oppsatt på å unngå det, koste hva det ville, entente eller ikke.

Russerne var ikke rede. Men den russiske generalstaben lot til å ønske det allikevel. De ville for enhver pris stoppe østerrikernes forsøk på å knuse Serbia, og mobiliserte i håp om at det skulle skremme dem å få alle ententemaktene mot seg, og stolte også på hjelp fra alliansepartnerne dersom det skulle komme til det harde. Russerne var nødvendig for innsirklingspolitikken, men en ubehagelig alliansepartner å ha. De for fram med ubehøvla brutalitet på alle kanter, og kunne nå være i ferd med å trekke Europa inn i et armageddon som ikke hadde sett sin like. Det russiske folket var sauer som ikke hadde noe de skulle ha sagt. De kunne bare gjøre som de fikk ordre om, eller gjøre opprør, det var valget.

Frankrike var ikke rede. De hadde også en sterk sosialistisk opinion å ta hensyn til, men den hadde fått seg et skudd for baugen, bokstavelig talt. Blant folk flest var tyskerhatet utbredt, og de fleste militære var mer enn ivrige, om enn materiellet og logistikken hadde begynt å sakke litt akterut. Med ententen i ryggen stolte de på at de endelig kunne få revansj og at det ville bli mulig å ta igjen det forsømte når krigsmaskineriet først var i gang. Den politiske ledelsen var mer tilbakeholdne. De hadde oversikten, kjente planene og visste hvilke dimensjoner denne affæra kunne ta.

Østerrikerne var dumme og gærne, som alltid. Og italienerne? Vel, de hadde nettopp vært igjennom en kostbar krig med Tyrkia. Ingen av dem var egentlig faktorer å regne med.

Og nå virka det jo som om hele greia var i ferd med å gå helt skeis. Alle anstrengelsene hans for å få disse østerrikerne til å ta til vettet hadde vært forgjeves. De hadde åpenbart tyskernes velsignelse, og stolte på den. Desperat ringte han til den tyske ambassadøren klokka 11 og spurte om Tyskland kunne forsikre at de ville la Frankrike i fred hvis de holdt seg nøytrale i tilfelle krig med Russland. Det var å dolke russerne i ryggen, men det fikk ikke hjelpe. Kanskje de da ville besinne seg og demobilisere.

Men da måtte de jo også vite om det. Telegrammet fra ambassøren kom ikke fram til de rette instansene i Berlin før klokka fem om ettermiddagen. Det tyske ultimatumet til Russland om å demobilisere gikk ut kl. 12, ubesvart. Ultimatumet til Frankrike om å bryte alliansen med Russland eller forberede seg på et tysk angrep gikk ut klokka 13. To timer før hadde både den tyske og den russiske sendemannen etter tur vært hos den franske statsministeren René Viviani for å forhøre seg uten å få noen definitive svar. Marskalk Joffre, den franske hærsjefen, hadde også vært innom og forlangt mobilisering straks for ikke å tape verdifull tid, men også han måtte gå uten å få noe definitivt svar.

Samtidig holdt den britiske regjeringa et møte uten å komme til enighet om noen erklæring. Grey fortalte den franske ambassadøren Paul Cambon kl. 13.30 at han ikke kunne love noe. Cambon lurte på om Frankrike var i ferd med å bli forrådt.

Grey sendte et telegram til Berlin med et nytt forslag om forhandlinger mellom Russland og Østerrike og lovte at Britene ikke skulle foreta seg noe som kunne forverre situasjonen. Klokka 15.30 hadde han et møte med den tyske ambassadøren igjen.
«Max,» sa han, «dere og froskene kan vel bli enige om å stå mobilisert uten at dere nødvendigvis trenger å gå løs på hverandre?»
Ambassadøren stussa. Hadde det begynt å gå rundt for utenriksministeren? «Kanskje det,» svarte han.
Grey fortsatte: «Men det kan bli veldig vanskelig å stagge de engelske følelsene hvis noen av dere krenker den belgiske nøytraliteten.»

Klokka 16 ga Viviani ordre til full mobilisering, men president Poincaré understreka at det bare var gjort for sikkerhets skyld og at det ikke nødvendigvis ville føre til krig.

Klokka 17 gikk General Moltke, sjef for den tyske generalstaben, til keiseren med mobiliseringsordren og fikk den undertegna uten å spørre kansler Bethmann-Hollweg først.

Dette gikk til helvete, tenkte Grey. Han telegraferte ambassadøren sin i Paris med forslaget sitt om at de to landa kunne stå mobilisert uten å gå til direkte krig akkurat. Men ambassadøren svarte at avtalen mellom Frankrike og Russland neppe ga rom for inaktivitet i tilfelle angrep på den ene eller den andre parten.

Klokka 17.30 ankom telegrammet fra ambassøren i London. Keiser Wilhelm, som nettopp hadde holdt en fyrrig mobiliseringtale til folket, oppfatta den som et tilbud om fransk og engelsk nøytralitet. «Glimrende!» utbrøyt han. «Nå kan vi bare la hele hæren marsjere østover og ta russerne i en fei.»

Moltke beit tenna sammen. Å nei, skulle den fordømte pasifisten ødelegge hele opplegget? Planene var utarbeida i allerminste detalj og gikk ut på å angripe Frankrike først. Presis klokka 19 skulle de første troppetransportene rulle inn i Luxembourg. Men kansleren insisterte på å vurdere tilbudet til Grey og ga ordre til å stoppe invasjonen i vest. Bister tilbøy Moltke å formidle den. Bethmann-Hollweg hadde ikke noe imot det. Men på en eller annen måte klarte Moltke å somle slik at transporten kl. 19.00.00 rulla inn på den luxembourgske jernbanestasjonen i Ulflingen og tok kontroll der.

Klokka 19.30, samtidig som den tyske ambassadøren i St. Petersburg overleverte krigserklæringa, telegraferte den luxembourgske statsministeren Paul Eyschen til London, Paris og Brüssel for å informere om hendelsen og til Berlin for å protestere. I mellomtida hadde Wilhelm II telegrafert direkte til kong Georg V og informert han om at mobiliseringen ikke kunne stoppes, men at hvis Frankrike tilbøy nøytralitet og den britiske hæren og marinen garanterte den, skulle han sjølsagt ikke angripe landet og heller bruke styrkene til noe annet. Den tyske London-ambassadøren fikk ordre om å garantere at Tyskland ikke ville gå over den franske grensa før kl. 19 mandag den 3. august så lenge forhandlingene med britene pågikk.

Klokka 21 fikk Grey innkalling til Buckingham Palace, kongen lurte på om det hadde oppstått en misforståelse og forlangte ei forklaring. Grey var nok ikke høy i hatten. Etter at Grey hadde forklart seg, sendte kongen følgende telegram til Wilhelm, fetteren sin: «Som svar på telegrammet ditt må jeg si at det ser ut til å ha vært en misforståelse når det gjelder et forslag som Sir Edward Grey nevnte i en vennlig samtale med fyrst Lichnowsky i ettermiddag da de diskuterte hvordan det kunne være mulig å unngå faktisk kamp mellom den tyske og den franske hæren mens det ennå var en sjanse for overenskomst mellom Tyskland og Russland. Sir Edward Grey vil ha et møte med fyrst Lichnowsky i morgen tidlig for å finne ut om det foreligger en misforståelse.»

Kl. 22.30 var gatene i St. Petersburg og Paris oversvømt av folkemasser. Keiser Wilhelm sendte et nytt telegram til kollegaen og fetteren sin i St. Petersburg og sa at mobiliseringa bare hadde skjedd fordi russerne ikke hadde svart på ultimatumet og ba om at de måtte vente med å krysse grensa. Kanskje det kunne oppklares ennå.

Kl. 23 mottok Wilhelm telegrammet fra Georg. Han leste det nøye. Leste det en gang til. Så rakte han det til Moltke, og sa: «Nå har du fritt fram.»