5. august 1914 - Winston S. Churchill

Winston Spencer-Churchill
First Lord of the Admiralty
Bilde Q42037 fra samlingene
til Imperial War Museums
fra Wikimedia Commons

Han hadde blitt utnevnt som den yngste marineministeren i Storbritannia (eller førsteherre av admiralitetet som de kalte det) siden åttemenningen sin George Spencer, 2. jarl av Spencer, som fikk embetet i 1794, 36 år gammel. Han var tipptipptipptipptippoldebarn av John Churchill, lord Marlborough, mannen bak det ‘store’ i Storbritannia, og veldig bevisst på det. Og siden faren hans døde 45 år gammel, var han overbevist om at det hasta veldig med å utrette ting hvis han skulle få utretta noe som helst. Derfor blei han Winston Churchill.

Han hadde vokst opp i palasser, relativt godt verna mot livets kjas og jag, og så derfor ut som en forvokst guttunge i trynet. Likevel var nok de ansatte i admiralitetet svært forsiktige med å kalle han ‘babyface’ hvis det var den minste sjanse for at han kunne dukke opp uventa bak hjørnet av nærmeste korridor. Han hadde også fra et tidlig tidspunkt vært nøye med å øve seg grundig opp til å legge ansiktet i så alvorlige folder han kunne greie når han skulle fotograferes eller på andre måter framvises offentlig. Alle krigene han hadde kasta seg inn i fra tidlig i 20-åra var også god hjelp i dette henseendet. Krig er alvor. Krig er for menn. Han var en mann. Altså var krig for han.

Da Storbritannia ga Tyskland ultimatumet sitt klokka 19 tysk tid dagen før, 6 p.m. GMT, blei det avvist på flekken. Ambassadøren i Berlin ba om å få utlevert passa sine, dvs. å bryte den diplomatiske forbindelsen, og sendte et telegram om det inntrufne til London. Men telegrammet blei liggande usendt på telegrafkontoret. Derfor var krigstilstanden ikke et faktum før klokka 11 p.m. GMT, da svarfristen på ultimatumet gikk ut. Klokka 11.02 sendte Churchill et kort telegram til den kongelige marinen: «Begynn fiendtligheter mot Tyskland.» Statsminister Asquith og utenriksminister Grey satt dystre og ulykkelige på kontora sine. Marineministeren kjente blodet bruse i tinningene.

27 år gamle Lew Truby blunka mot sollyset da dørene smalt opp foran heisen som hadde brakt han opp fra det indre av den unge, friske planeten han bodde på. Men sammen med skinnet fra den unge, friske stjerna den kretsa rundt var det også et nytt ord som slo mot han: «call up». Han smakte på det. «Call up.» Han tenkte nærmere på det. Kunne det være verre enn å slite der nede og hogge ut køl for lusen lønn dag ut og dag inn? Han tenkte litt til. Å gjøre en innsats for fedrelandet som monna mer enn de usle mineralene han gravde ut. Å utøve heltebragder, være på spennende oppdrag bak fiendens linjer, kjempe som det sømmer seg en mann, dø med ære. Han tenkte enda litt til. Å falle i strid, det høres så ærefullt ut, men hva er det egentlig annet enn å ødelegge pene, velpleide uniformer og gjøre unge, friske, gode og flinke menn inni dem til blodige slakt? Ødelagt, ødelagt. «Call up.» Han slutta å tenke.

Kapitänleutnant Hellmuth von Mücke var blid. Han hadde tatt den første prisa si og var på vei ned i sørhavet med «Emden» for å jakte flere. Sist søndag hadde de fått det fatale telegrammet fra basen i Tsingtao der det sto at keiseren dagen før hadde mobilisert hele marinen og hæren. Etter russiske overskridelser av den tyske grensa befant riket seg i krig med Russland og Frankrike. Det de hadde venta på i årevis hadde altså skjedd. Uten krigserklæring hadde de fiendtlige hordene brutt seg inn i Tyskland. Krigen skulle ikke bli lett. I mange år hadde fienden rusta seg mot dem. Det gjaldt være eller ikke være for det tyske folket nå. Osv., osv.

De hadde satt kursen nordover i retning Vladivostok, og allerede neste morgen traff de på «Rjazan», en passasjerdamper fra den russiske sponsorflåten (Dobroflot) som prøvde å stikke unna til nøytralt japansk farvann, men noen varselskudd fikk stansa den. Kapteinen protesterte indignert, inntil kommandant von Müller meddelte han at Emdens forehavender ikke angikk han det minste og at videre obsternasighet kunne få alvorlige følger for han personlig. Etter det var det ikke mer å høre fra den russiske kapteinen. Prisa måtte blendes og det var lettere befalt enn utført. Om bord befant det seg tallrike kvinnelige passasjerer som var livredde for hva de germanske barbarene kunne få seg til å gjøre med dem. Men mesteparten var feite russiske jødinner, reflekterte von Mücke, så de var nok ikke i faresonen. I Tsingtao blei skipet undersøkt. Det var tyskbygd og ganske nytt, så de russiske undermenneskene hadde ikke fått ødelagt det fine tyske maskineriet ennå. Dermed kunne det bygges om og gjøre god tjeneste som tysk hjelpekrysser under navnet «Cormoran».

Det var med tungt hjerte at von Mücke måtte forlate det vakre, også tyskbygde Tsingtao. Været var rolig og klart og skipsorkesteret spilte «Die Wacht am Rhein». Hele besetninga var på dekk og sang med. Hurraene runga og det var stor krigsbegeistring liksom i hjemlandet. Tsingtao, østens krone, skinte gyllenrød i morgensola, og kapteinløytnanten trakk inn synet av de pene tyskbygde husa, kirketårnet med kors på toppen, de vakre kasernene, guvernørpalasset og badestranda mot bakgrunnen med de runde, brune åsene, et syn han kanskje aldri skulle se igjen. Vel ute i rom sjø hørte de nyheten om Englands krigserklæring. Ingen var overraska.