torsdag 7. august 2014

7. august 1914

General Louis Bonneau, fra
www.military-photos.com
General Louis Bonneau, født i Wissembourg i Alsace i 1851, satt i Belfort og venta i nattemørket. Han hadde blitt uteksaminert fra det franske militærakademiet som 17-åring og deltok i den forrige krigen som ung løytnant, kjempa ved Borny og Saint Privat, blei såra ved Noisseville og satt som krigsfange i Metz. Ei ulykkelig tid. Men nå skulle skaden gjenopprettes, endelig, endelig. Joffre, hærens øverstkommanderende, hadde bestemt at det smarteste var å gjenerobre Alsace og Lorraine, som det nye tyske keiserriket hadde gjenerobra i 1871, mens tyskerne var opptatt med å kjempe seg vei gjennom Belgia, der slaget om Liège nettopp hadde begynt. Bonneau kunne jo ikke annet enn å samtykke hjertelig, liksom de fleste franskmenn. Han hadde råda til varsomhet, siden rapportene tyda på at det fortsatt var store tyske troppekonsentrasjoner i området til tross for de 34 divisjonene som var satt inn i nord. De hadde ikke blitt flytta østover som venta. Men Joffre ville slå til raskt. Derfor sto de nå her, for hundre år sida i dag, og venta på grålysninga.

Louis Bonneau tenkte på dagene som skulle komme. Troppenes blod, slit og oppofrelser. Hvilke mottrekk tyskerne ville pønske ut. De var nok forberedt de også. Planene for dette felttoget hadde vært klare i årevis på begge sider, kontinuerlig modifisert og flikka på. Det ville bli dager med blod, død og lemlestelser. Men forhåpentligvis ville de klare å lemleste flere tyskere enn tyskerne klarte å lemleste franskmenn. Og han så for seg innbyggernes jubel etter hvert som de befridde landsby etter landsby, by etter by. Blomsterkranser rundt soldatenes halser, åpne vinkjellere. Og jubelen hjemme etter hvert som nyhetene blei kjent. Folket ville forenes; liberale, radikale og sosialister ville gripe til gevær og kjempe side om side. Det var avgjørende for krigsmoralen. De siste sekundene før klokka 5 tikka ut, og general Louis Bonneau ga ordre til avmarsj.

tirsdag 5. august 2014

5. august 1914 - Winston S. Churchill

Winston Spencer-Churchill
First Lord of the Admiralty
Bilde Q42037 fra samlingene
til Imperial War Museums
fra Wikimedia Commons
Han hadde blitt utnevnt som den yngste marineministeren i Storbritannia (eller førsteherre av admiralitetet som de kalte det) siden åttemenningen sin George Spencer, 2. jarl av Spencer, som fikk embetet i 1794, 36 år gammel. Han var tipptipptipptipptippoldebarn av John Churchill, lord Marlborough, mannen bak det ‘store’ i Storbritannia, og veldig bevisst på det. Og siden faren hans døde 45 år gammel, var han overbevist om at det hasta veldig med å utrette ting hvis han skulle få utretta noe som helst. Derfor blei han Winston Churchill.

Han hadde vokst opp i palasser, relativt godt verna mot livets kjas og jag, og så derfor ut som en forvokst guttunge i trynet. Likevel var nok de ansatte i admiralitetet svært forsiktige med å kalle han ‘babyface’ hvis det var den minste sjanse for at han kunne dukke opp uventa bak hjørnet av nærmeste korridor. Han hadde også fra et tidlig tidspunkt vært nøye med å øve seg grundig opp til å legge ansiktet i så alvorlige folder han kunne greie når han skulle fotograferes eller på andre måter framvises offentlig. Alle krigene han hadde kasta seg inn i fra tidlig i 20-åra var også god hjelp i dette henseendet. Krig er alvor. Krig er for menn. Han var en mann. Altså var krig for han.

Da Storbritannia ga Tyskland ultimatumet sitt klokka 19 tysk tid dagen før, 6 p.m. GMT, blei det avvist på flekken. Ambassadøren i Berlin ba om å få utlevert passa sine, dvs. å bryte den diplomatiske forbindelsen, og sendte et telegram om det inntrufne til London. Men telegrammet blei liggande usendt på telegrafkontoret. Derfor var krigstilstanden ikke et faktum før klokka 11 p.m. GMT, da svarfristen på ultimatumet gikk ut. Klokka 11.02 sendte Churchill et kort telegram til den kongelige marinen: «Begynn fiendtligheter mot Tyskland.» Statsminister Asquith og utenriksminister Grey satt dystre og ulykkelige på kontora sine. Marineministeren kjente blodet bruse i tinningene.

27 år gamle Lew Truby blunka mot sollyset da dørene smalt opp foran heisen som hadde brakt han opp fra det indre av den unge, friske planeten han bodde på. Men sammen med skinnet fra den unge, friske stjerna den kretsa rundt var det også et nytt ord som slo mot han: «call up». Han smakte på det. «Call up.» Han tenkte nærmere på det. Kunne det være verre enn å slite der nede og hogge ut køl for lusen lønn dag ut og dag inn? Han tenkte litt til. Å gjøre en innsats for fedrelandet som monna mer enn de usle mineralene han gravde ut. Å utøve heltebragder, være på spennende oppdrag bak fiendens linjer, kjempe som det sømmer seg en mann, dø med ære. Han tenkte enda litt til. Å falle i strid, det høres så ærefullt ut, men hva er det egentlig annet enn å ødelegge pene, velpleide uniformer og gjøre unge, friske, gode og flinke menn inni dem til blodige slakt? Ødelagt, ødelagt. «Call up.» Han slutta å tenke.

Kapitänleutnant Hellmuth von Mücke var blid. Han hadde tatt den første prisa si og var på vei ned i sørhavet med «Emden» for å jakte flere. Sist søndag hadde de fått det fatale telegrammet fra basen i Tsingtao der det sto at keiseren dagen før hadde mobilisert hele marinen og hæren. Etter russiske overskridelser av den tyske grensa befant riket seg i krig med Russland og Frankrike. Det de hadde venta på i årevis hadde altså skjedd. Uten krigserklæring hadde de fiendtlige hordene brutt seg inn i Tyskland. Krigen skulle ikke bli lett. I mange år hadde fienden rusta seg mot dem. Det gjaldt være eller ikke være for det tyske folket nå. Osv., osv.

De hadde satt kursen nordover i retning Vladivostok, og allerede neste morgen traff de på «Rjazan», en passasjerdamper fra den russiske sponsorflåten (Dobroflot) som prøvde å stikke unna til nøytralt japansk farvann, men noen varselskudd fikk stansa den. Kapteinen protesterte indignert, inntil kommandant von Müller meddelte han at Emdens forehavender ikke angikk han det minste og at videre obsternasighet kunne få alvorlige følger for han personlig. Etter det var det ikke mer å høre fra den russiske kapteinen. Prisa måtte blendes og det var lettere befalt enn utført. Om bord befant det seg tallrike kvinnelige passasjerer som var livredde for hva de germanske barbarene kunne få seg til å gjøre med dem. Men mesteparten var feite russiske jødinner, så de var nok ikke i faresonen. I Tsingtao blei skipet undersøkt. Det var tyskbygd og ganske nytt, så de russiske undermenneskene hadde ikke fått ødelagt det fine tyske maskineriet ennå. Dermed kunne det bygges om og gjøre god tjeneste som tysk hjelpekrysser under navnet «Cormoran».

Det var med tungt hjerte at von Mücke måtte forlate det vakre, også tyskbygde Tsingtao. Været var rolig og klart og skipsorkesteret spilte «Die Wacht am Rhein». Hele besetninga var på dekk og sang med. Hurraene runga og det var stor krigsbegeistring liksom i hjemlandet. Tsingtao, østens krone, skinte gyllenrød i morgensola, og kapteinløytnanten trakk inn synet av de pene tyskbygde husa, kirketårnet med kors på toppen, de vakre kasernene, guvernørpalasset og badestranda mot bakgrunnen med de runde, brune åsene, et syn han kanskje aldri skulle se igjen. Vel ute i rom sjø hørte de nyheten om Englands krigserklæring. Ingen var overraska.

mandag 4. august 2014

4. august 1914 - Edward Goschen

Edward Goschen
av Picasa, fra
Wikimedia Commons
Sir Edward Goschen hadde alltid vært glad i sport. I ungdommen hadde han utmerka seg i cricket og tennis (ikke sånn plentennis som plebeierne spilte altså, ordentlig tennis). I sine mer modne år hadde han egna seg til diplomatiets spill, som virkelig var en sport etter hans hjerte. I perioden 1900–05 hadde han vansmekta som ambassadør i København, der det ikke skjedde noen verdens ting. Så hadde han rykka opp til Wien, og i 1908 rykka han videre opp til ambassadørposten i det opprinnelige hjemlandet til faren sin, Wilhelm Heinrich Göschen, som var født i Leipzig, uten skygge av tvil den viktigste av alle stasjonene til det britiske verdensrikets utenrikstjeneste.

Og det hadde vært begivenhetsrike år, særlig den siste måneden hadde vært spennende og han hadde fått anledning til å utøve mye god diplomatisk sport. Dessverre tyda alt på at denne givende livsfasen nå gikk mot slutten. Tidlig på morgenen hadde Walter von Below-Saleske, den tyske ambassasøren i Brüssel pakka sakene sine og gjort seg klar til å reise hjem etter å ha meldt at tyske hærstyrker nå ville begi seg inn på belgisk territorium. Klokka 8 kom de første meldingene om operasjonene. Seks infantibrigader og tre kavaleridivisjoner var satt inn mot Liège-festningen. Klokka 8.45 kom den belgiske morgenavisa Le Soir ut med overskriftene «L'ALLEMAGNE VIOLE LA NEUTRALITÉ BELGE / L'ultimatum allemand – La Belgique se défendra par tous les moyens» Man ville forsvare seg med alle midler. 21 år gamle Antoine Adolphe Fonck dør som det første krigsofferet på vestfronten. Below-Saliske oppholder seg fortsatt i Brüssel, han har fått ordre om å tilby fred hvis Belgia lar tyske tropper passere gjennom Liège og unnlater å ødelegge jernbanene og bruene sine.

Klokka halv 10 får Goschen et telegram fra London der han blir instruert å be tyskerne om å forsikre at de ville respektere den belgiske nøytraliteten og trekke ultimatumet tilbake. Han trekker på skuldrene og bringer det til utenriksministeren, som avviser det og forteller at tyskerne allerede er inne i Belgia. Klokka 10 sender den tyske utenriksministeren et telegram til ambassaden i London med beskjed om å forsikre at Tyskland ikke vil annektere belgisk land og at grunnen til invasjonen er at Tyskland hadde pålitelige opplysninger om at Frankrike planla å angripe Tyskland gjennom Belgia, antakelig i forvissning om at mottakerne var for veloppdragne til å si «For noe sprøyt, du veit at det ikke er sant».

Kvart på 11 sender Edward Grey, den britiske utenriksministeren et telegram til ambassaden sin i Brüssel og ber dem anmode belgierne om å forsvare seg tappert og love britisk støtte og informere om at Storbritannia er klar til å gjøre felles sak med Frankrike og Russland i en allianse mot tysk aggresjon. Veien framover synes klar.

I den tyske riksdagen innrømmer lille Theobald at invasjonen av Belgia var et brudd på internasjonal lov, men framholder at Tyskland var i nød, og nøden kjenner ingen lover.

I Den engelske kanalen stimer et trampskip mot London. Ryktene går høyt blant passasjerene. En av dem er Mohandas K. Gandhi, som har gått lei av å forsvare indernes rettigheter i Sørafrika og er på vei hjem til India for å forsvare dem der på grunnlag av ikkevoldsstrategien han hadde utvikla på Tolstoj Farm. Han forhører seg hos telegrafisten og får bekreftelse på at Europa er i krig og at England sannsynligvis snart vil gå med. Tankefull setter han seg på klappstolen sin igjen. Jaså, så imperiene skal til å øde styrken sin på hverandre, nå. Det var interessant.

Klokka 15 får Goschen et nytt telegram fra London. Han leser det igjennom, og nikker. Ja, det var klarere språk. Han skulle informere utenriksministeren om at hvis ikke den keiserlige regjeringa innen midnatt kunne garantere at de ikke ville krenke belgisk territorium noe mer enn de allerede hadde gjort og at de ville stoppe framrykkinga, hadde han fått instruks om å be om å få utlevert de diplomatiske passa sine og informere den keiserlige regjeringa om at hans majestets regjering ville bli nødt til å ta alle mulige skritt for å beskytte Belgias nøytralitet og etterleve traktaten som Tyskland var like delaktig i som dem.

Klokka 19 slapp han inn til utenriksministeren, som avviste kravet blankt og framholdt at det var livsviktig for Tyskland å få has på franskmennene raskt før russerne rakk å pøse på med millionhærene sine. Om fem timer ville altså Storbritannia være i krig med Tyskland. Goschen ba som han hadde blitt instruert om å få utlevert passa sine, og altså gjøre seg klar for hjemreise. Han fikk en innskytelse om å stikke innom lille Theobald. De hadde jo hatt så mye sammen de siste åra.

Men besøket var ikke så veldig hyggelig. Kansleren var opprørt, krig med England var noe han for alt i verden ville ønska å unngå. Vel, for nesten alt i verden. Det var i denne tilstanden han slapp fra seg den uttalelsen sin om at han ikke kunne skjønne hvordan England kunne gå til krig for et stykke papir. Goschen bare smilte forekommende. Men han merka seg den uttalelsen. Diplomatiet var sannelig en fin sport.

søndag 3. august 2014

3. august 1914 - Julien Davignon

Julien Davignon
fra http://www.1914-1918.be
For viscomte Julien Davignon, den belgiske utenriksministeren, var det ikke noen nattesøvn å få for hundre år sida i dag. Klokka 19 dagen før hadde han fått besøk av den tyske ambassadøren Walter von Below-Saleske, som overrakte han et papir der det sto: «Det tyske keiserriket har fått sikre opplysninger om en snarlig fransk invasjon av Belgia og ser seg nødt til å be om fri passasje for troppene sine. Eventuelle skader vil bli erstatta. Det forventes et svar innen tolv timer.»
Han hadde svart: – Tyskland, som kaller seg våre venner, ber oss velge mellom livet og æren. Deres eksellense skal få svaret vårt i rette tid.

Han hadde vakla nedover trappa, noen skritt bak ambassadøren, bleik som et laken. Sønnen hans Henri, sekretær i departementet, holdt døra åpen for Below-Saleske. Tyskeren snudde seg og rakte ministeren handa. Han lot som han ikke så den.

Statsminister Charles de Broqueville blei tilkalt og studerte ultimatumet i taushet. Léon van der Elst, generalsekretær i departementet leste det også, og utbrøyt:
– Men herr minister, er alt klart?
– Ja, bortsett fra de store kanonene, svarte Davignon.
De hadde bestilt tungt artilleri fra Krupp, som ennå ikke var levert.
Kong Albert var helt rolig da han fikk lese ultimatumet. – C’est la guerre, sa han. «Dette betyr krig.»

Klokka halv to om natta fikk departementet igjen besøk av ambassadør von Below-Saleske, som var bekymra for at belgierne kunne komme til å rote til den pene og ordentlige tidsplanen for invasjon av Frankrike. Han følte seg ikke for god til å antyde at franskmennene allerede hadde krenka tysk territorium og at man derfor ikke kunne forvente at de respekterte det belgiske. Siden dette har slik oppførsel gått under betegnelsen ‘slesk’. En time seinere møttes den belgiske regjeringa og vedtok en uttalelse der det hette at Belgia var fast bestemt på å avvise ethvert angrep på rettighetene sine med alle midler de hadde til rådighet.

Davignon var utmatta og la seg nedpå for et par timers hvil. Da han sto opp igjen, var ansiktet skjevt og han hadde vansker med å snakke. Han overlot til den politiske sekretæren sin, baron Gaiffier, å overrekke det belgiske svaret på ultimatumet.

Klokka 11 møttes den britiske regjeringa igjen. Tre nye ministre hadde nå varsla sin avgang hvis det blei erklært krig: John Simon, regjeringsadvokaten for England og Wales, lord Beauchamp, førstekommisjonær for offentlige arbeider og bygninger, og statsrådspresidenten John Morley. På møtet kom de fram til en konklusjon, som Grey skulle legge fram for parlamentet i et møte klokka 14.45.

I parlamentet var det spent stemning. Det var 76 spørsmål på programmet, men bare 2 av dem blei behandla. En etter en blei spørrerne ropt opp og erklærte at han utsatte spørsmålet. Grey gikk opp på talerstolen klokka halv 4. Han begynte med å forklare bakgrunnen for krisa, at Frankrike hadde blitt blanda inn i en konflikt på Balkan fordi de var alliert med Russland. Storbritannia hadde en vennskapsavtale med Frankrike siden 1904 og hadde allerede lovt å forsvare franske interesser i Kanalen og Nordsjøen i samsvar med avtalen. Han fortalte at han hadde spurt både Frankrike og Tyskland om de ville respektere Londontraktaten av 1839, som garanterte Belgias nøytralitet og at Frankrike hadde svart ja mens Tyskland ikke hadde svart. Nå haddde tyskerne gitt Belgia et ultimatum, og Belgias uavhengighet hadde stor og livsviktig betydning for Storbritannia.

Han konkluderte slik: «Jeg er redd vi kommer til å lide fælt i denne krigen, enten vi er med i den eller ikke. Jeg antar det kan sies at vi kan vike nå, bygge opp styrken vår og uansett hva som skjer i løpet av denne krigen gripe inn mot slutten av den for å rette opp eventuelle feil som måtte ha oppstått og justere situasjonen slik vi mener den bør være. Men hvis vi i ei slik krise som dette løper fra de forpliktelsene som æren og interessene våre binder oss til når det gjelder den belgiske traktaten, tviler jeg på om en eventuell materiell styrke vi måtte inneha på slutten ville vært til noen særlig nytte for oss når vi hadde tapt så mye respekt, og jeg trur ikke at ei stormakt, enten den står utafor krigen eller ikke, vil være i stand til å utøve den materielle styrken sin på slutten av denne krigen.»

Applausen var stor. Noen liberale representanter og noen fra Arbeiderpartiet talte fortsatt mot intervensjon, men stemninga var snudd. Grey var ikke glad. Han visste hva han hadde brakt nasjonen ut i, og blei observert på kontoret sitt i dyster stemning.

Tyskerne var mer optimistiske. Baron Kuhlmann, rådgiver ved den tyske ambassaden i London, avga følgende erklæring: «Britisk nøytralitet vil på ingen måte være til skade for Frankrike. Tvert imot kan det sies at ved å holde seg nøytral vil Storbritannia kunne gi Frankrike eksakt like mye strategisk hjelp og en god del mer effektiv diplomatisk hjelp, siden det ifølge alle pålitelige opplysninger ikke er noen planer om å sende britiske tropper til kontinentet, og noen få britiske divisjoner neppe ville gjort noen forskjell i maktbalansen uansett når man tar i betraktning de enorme hærene som står overfor hverandre. Alt England kan gjøre for Frankrike er å beskytte nordsjøkysten mot invasjon og hindre at de nøytrale havnene i Belgia og Nederland blir brukt som baser for militær aggresjon mot Frankrike.»

Han fortsatte: «Tyskland vil være tilbøyelig til å love å ikke angripe Frankrike fra sjøen i nord eller gjøre noen militær bruk av den belgiske eller nederlandske kysten hvis det kommer fram at Storbritannia vil ta på seg dette tiltaket for øyeblikket. Altså kunne England uten å gå til krig gi Frankrike eksakt like mye hjelp som det kunne gi som deltaker i krigen. Når det blir snakk om å avslutte fiendtlighetene på et tidlig tidspunkt, er det innlysende at England i egenskap av ei nøytral makt som opprettholder en væpna nøytralitet, vil være et større diplomatisk aktivum for Frankrike enn hvis det sjøl er med i krigen.»

En faktor man måtte ta med i betraktningen når man dreiv med internasjonale relasjoner i 1914 var at diplomatene var tilbøyelige til å være bortskjemte adelsmenn som var dumme som stokker.

Klokka 18 spilte også tyskerne et verdifullt kort i hendene på franskmennene ved å overlevere krigserklæringen, under påskudd om at Frankrike hadde krenka Belgias og Tysklands grenser. Hadde Frankrike erklært krig, var også Italia forplikta til å delta som medlem av trippelalliansen. Da ville det også vært vanskelig å samle den franske nasjonen, som blant annet besto av 20 % sosialister med pasifistiske tilbøyeligheter, om oppgava.

Da lyktene blei tent i St. James’ Park den kvelden skal Grey ha uttalt at «Lampene slokkes over hele Europa. Vi får nok ikke se dem tent igjen i levetida vår.» Men han kunne ikke huske sjøl å ha uttalt det.

Om kvelden var det igjen patriotiske folkeforsamlinger foran Buckingham Palace, og kongen med familie måtte gjentatte ganger gå ut på balkongene og vifte med lommetørklær til de ignorante massene.

I Tangier satt en mann med mørkt ansikt og bladde opp de siste nyhetene fra Paris. Eks-sultan Abdelhafid av Marokko. Etter hvert som han leste, blei ansiktet hans mindre og mindre mørkt.

lørdag 2. august 2014

2. august 1914 - Karl Max von Lichnowsky

Fyrst Karl Max von Lichnowsky nippa til morgenkaffen som han hadde fått brakt inn på soverommet i den tyske ambassaden i London, og så ut av vinduet. Været hadde vært fint, men det var i ferd med å skye over. Slik så det ut også på den diplomatiske fronten. På frokostbordet hans lå telegrammet fra Berlin som rapporterte om telegrammet fra kong Georg V kvelden før. Det var ingen tid å miste. Han slukte kaffen og rundstykkene, kledde seg og tok strakeste veien til Downing Street. 

Fyrst Lichnowsky hadde hatt dette viktigste av alle ambassadørembeter siden 1912. Han var av en gammel bøhmisk adelsfamilie, født i Kreuzenort i Schlesien, eide enorme rikdommer i Schlesien og Østerrike, var medlem av det prøyssiske overhuset og hadde vært i utenrikstjenesten siden 1885 med et opphold 1904–1912. Han var anglofil og hadde arbeida hardt for å dyrke vennskapet mellom England og Tyskland de siste to embetsåra, han var høyt respektert og en mann man måtte lytte til. Trudde han. Men de siste krisedagene hadde det virka som om det ikke holdt stikk allikevel. Den 25. juli hadde han sendt et telegram med innstendig anmodning om å godta meklingsforslaget til Grey. To dager etter hadde han advart om at Tyskland aldri kunne vinne en kontinental krig. Den 28. formidla han et forslag fra kong Georg V om å holde et europeisk diplomatmøte for å hindre krig. Dagen etter telegraferte han fortvilt: «Hvis krigen bryter ut, vil det bli den største katastrofen verden har sett.» Ingenting nytta, det virka som om de hjemme var fast bestemt på å marsjere utfor stupet.

På telefonen med Grey dagen før hadde han fått nytt håp da han oppfatta det slik at britene ville garantere fransk nøytralitet så lenge tyskerne nøyde seg med å gå løs på russerne og lot Frankrike i fred. Men ut fra telegrammet han nettopp hadde fått, gikk det tydelig fram at denne nøytraliteten forutsatte fredsforhandlinger mellom Russland og Tyskland. Etter gårsdagens krigserklæring var jo den muligheten vekk. Det virka håpløst. Hva kunne han gjøre? Drosja satte han av foran statsministerboligen og galopperte videre. Han meldte seg. Asquith satt med frokosten, men slapp han inn. Han prøvde å samle tankene sine. Det var vanskelig.
– Vi kan da ikke gå til krig mot hverandre?
– Nei, det er utenkelig. Men det er opp til Tyskland nå. 
– Hvordan? Hvis dere går inn på Frankrikes side, blir det et blodbad uten sidestykke!
– Hvis dere lar Belgia i fred, behøver det ikke å skje noe. Og tyske flåteoperasjoner i kanalen vil bli tatt høyst uvennlig opp. Opinionen er allerede i ferd med å snu seg mot Tyskland.
– Det er umulig! Det er allerede i gang!
Margot, statsministerens kone, brøyt inn. – Willie er smart. Du må da kunne stagge han.
Lichnowsky rista på hodet. – Keiseren, utbrøyt han, – er ikke noe geni. Han er uinformert – impulsivgal
Han fekta med armene. – Han hører ikke på meg, trur ikke på et ord av det jeg sier – svarer ikke på telegrammer en gang!!

Ubekrefta rapporter kunne fortelle at russiske soldater hadde gått over den tyske grensa i Polen. Klokka 11 brøyt den britiske regjeringa søndagsfreden og holdt et møte. Det varte i to og en halv time og endte med at Grey fikk tillatelse til å forby tyske flåteoperasjoner i kanalen. John Burns, presidenten av handelskammeret, trua med å trekke seg og sa at det ville bli oppfatta som en uvennlig handling av tyskerne. Grey sa at hvis de ikke oppfylte forpliktelsene sine til et Frankrike i nød, ville han trekke seg som utenriksminister. Etter møtet leverte Burns avskjedssøknaden sin.

Lichnowsky i parken
fra Wikimedia Commons
Lichnowsky gikk en tur i den zoologiske hagen sammen med kona si Mechthilde for å roe seg ned og klare tankene. Der støtte de på Grey og Asquith med frue, som nettopp var ferdig med regjeringsmøtet. Mens løver og gorillaer brølte i bakgrunnen, utveksla de synspunkter om verdenssituasjonen. Fru Mechthild la ikke fingrene imellom: – At vi skulle komme til å bringe slik sorg over et slikt lykkelig, uskyldig folk! Jeg har alltid hata og forakta keiseren vår – har jeg ikke sagt det tusen ganger? De er villdyr, han og alle vennene hans.

Samtidig var marineminister Winston Churchill i møte med opposisjonslederen, tidligere statsminister Arthur Balfour, og kunne fortelle at halve det liberale kabinettet var rede til å trekke seg hvis England skulle komme til å erklære krig mot Tyskland. Balfour sa seg villig til å gå inn i ei koalisjonsregjering hvis det skulle bli aktuelt.

Klokka 14.20 fikk både den franske og den tyske ambassaden i London overlevert en notis om at tyske flåteoperasjoner mot franske mål i Kanalen eller franske skip i Nordsjøen ikke ville bli tillatt. 

Belgia hadde mobilisert allerede den 31., før både Tyskland og Frankrike. Kong Albert ville stasjonere troppene langs grensa mot Tyskland, men statsministeren, Charles de Broqueville, ville nødig provosere for mye, og valgte å forlegge dem spredt rundt i landet. Landet hadde nylig innført verneplikt, og kunne bare mønstre 6 infanteridivisjoner og en kavaleridivisjon. Men snart flokka tusener seg om vervekontorene. Klokka 15 kom den belgiske visekonsulen i Köln til Brüssel og fortalte at han hadde sett troppetog etter troppetog forlate stasjonen i Köln fra kl. 6 om morgenen med kurs for Belgia.

Den franske hærsjefen marskalk Joffre hadde fått ubekrefta meldinger om at tyskerne hadde kryssa grensa og forlangte at bestemmelsen om å trekke troppene 10 km tilbake fra grensa for å unngå provokasjoner skulle oppheves. Statsminister Viviani gikk med på det.

Tsaren hadde nå oppgitt alle tanker på fred. Han sendte et telegram til fetter George der det sto: «Jeg stoler på at landet ditt ikke vil vike tilbake for å støtte Frankrike og Russland i kamp for å opprettholde balansen i Europa. Måtte Gud velsigne og beskytte deg.» Klokka 15.30 gikk han til messe og sverga på å ikke slutte fred så lenge det sto en fiendesoldat på fedrelandets jord.

Klokka 16 samla 10000 fagforeningsmedlemmer seg på Trafalgar Square for å synge internasjonalen og demonstrere mot krig. Samtidig marsjerte en annen flokk til Buckingham Palace mens de sang nasjonalsangen. Kongen og dronninga vinka til dem fra balkongen.

Klokka 18.30 møttes den britiske regjeringa igjen og vedtok med knapt flertall å gå til aksjon hvis den belgiske nøytraliteten blei krenka i vesentlig grad.

Samtidig fikk den belgiske utenriksministeren Julien Davignon en ikke uventa gjest på døra. Den tyske ambasssadøren Walter von Below-Saleske, som ikke fant det under sin verdighet å overlevere et papir der det sto at Tyskland var i besittelse av bevis på at Frankrike hadde planer om å krenke belgisk territorium for å gå til angrep på Tyskland. For å forsvare seg måtte tyskerne derfor ha Belgias tillatelse til å gå inn på belgisk territorium for å avverge dette fiendtlige angrepet. Belgia hadde 12 timer på seg til å besvare denne henvendelsen. Den belgiske kongen og regjeringa møttes klokka 21 for å diskutere situasjonen. De kom raskt til enighet om at de måtte avvise ultimatumet og forsvare fedrelandets jord. De neste tre timene brukte de på å diskutere ordlyden i svaret.

fredag 1. august 2014

1. august 1914 - Edward Grey

«Edward Grey 1914» bilde av Bassano
 fra Wikimedia Commons
Sir Edward Grey var utenriksminister for verdens mektigste imperium, og kledde rolla fint, syntes han. Han hadde havna i embetet så å si ved en tilfeldighet. Som overklassegutt kom man jo lett til ting. Studiedagene på Balliol College i Oxford tilbrakte han med å nedlegge skjørt og spille tennis. Nei, ikke sånn plentennis som plebeierne dreiv med, ordentlig tennis. Han fant seg et enkelt fag, rettsvitenskap, og klarte med nød og neppe å skrape sammen en dårlig eksamen. Etterpå ville han gjerne ha noe å gjøre og spurte naboen sin, Lord Northbrook, som da (i 1884) var marineminister, om han kunne finne en ubetalt post der han kunne gjøre nytte for seg. Inntekt hadde han jo fra godset. Etter litt om og men fant han seg til rette som ubetalt privatsekretærassistent hos finansministeren, og fant ut at politikken kunne være et spill som kanskje kunne engasjere han.

Året etter trengte det liberale regjeringspartiet en kandidat i Berwick, og siden Grey så godt ut og kunne prate for seg, satte de han på det. Det gikk jo som en drøm, og bare 23 år gammel var han medlem av underhuset, med tilnavnet «baby of the house». Han forsvarte setet sitt ved valget i 1892 og fikk til sin overraskelse tilbud om å bli viseutenriksminister under Lord Rosebery. På det tidspunktet hadde han ennå ikke vist noen interesse for utenrikssaker eller hatt noen opplæring i utenrikspolitikk. Men det var tydelig at de mente han hadde evner. Likevel gikk det ikke så glatt i begynnelsen, og tabben hans i 1895 var kanskje ei indirekte foranledning til den liberale regjeringas fall.

Men åra i opposisjon gjorde han godt, og etter den liberale brakseieren i 1905 var han faktisk på tale som statsminister, bare 43 år gammel. Men han fikk nøye seg med utenriksposten, som han hadde holdt siden og der han hadde fått ganske frie hender og mer eller mindre aleine utforma den britiske utenrikspolitikken. Det var jo et ganske enkelt spill, egentlig. Forsvar britiske interesser overalt. Og finn mottiltak mot alle utenlandske forsøk på å underminere dem. Taktikken var ikke særlig forskjellig fra den i tennisen. Den ordentlige tennisen, altså. Lumske skruballer kunne komme fra de mest uventa retninger.

Forholdet til Tyskland hadde jo vokst i betydning ustanselig siden den gangen. Flåtekappløpet var et særdeles kostbart spill. Men man hadde ikke råd til å vike. Tyskerne hadde bygd seg opp med en forbløffende energi, de hadde skaffa seg en plass i sola som tilkom enhver større europeisk kulturnasjon. De ville sprenge grensene sine og bli ei verdensmakt, og de tålte ikke at noe eller noen la seg i veien for dem. Han hadde sjøl hatt jobben med å avverge noen av krisene det hadde gitt opphav tid. En ny europeisk krig hadde vært på alles lepper de siste åra, enhver makt med respekt for seg sjøl hadde utarbeida planer for den, men hvem var det som egentlig ønska den? Ententen, alliansen mellom britene, franskmennene og russerne, var Greys plan for å innsirkle tyskerne og opprettholde maktbalansen, et instrument for å avverge krig. Tyskerne kunne ikke gå løs på den ene uten å få alle mot seg. Samtidig hadde han jobba for å bedre forholdet til tyskerne, noe som de var mer enn villige til, mest i håp om å kunne splitte ententen kanskje, men allikevel. Å bedre forholdet til Tyskland hadde vært en gjennomgangsmelodi i de diplomatiske anstrengelsene til alle nabolanda. Så hvem var det som ville krig?

Tyskland var rede til den. Militærapparatet hadde forberedt seg siden 1871, og alle som var involvert i det var ivrige etter å starte den jo før jo heller. Politikerne var mer tilbakeholdne, de hadde flere hensyn å ta. Sosialistene. Håpet om å kunne splitte fienden og ta dem en om gangen. Tyskere flest? Noen var ivrige, men de fleste var alminnelige, hardt arbeidende mennesker, han hadde sjøl flere venner blant dem.

England var rede. Flåtekappløpet holdt marinen i høyeste trim, all ny teknologi blei implementert så snart som råd. Den stående hæren var ikke stor, men vel trent etter alle kolonikrigene, og det kunne trekkes ressurser fra hele imperiet. Men å gå løs på et sterkt Tyskland som var rede til krig, var noe annet enn å meie ned noen svartinger i et eller annet lite land langt borte. Alle i kabinettet var oppsatt på å unngå det, koste hva det ville, entente eller ikke.

Russerne var ikke rede. Men den russiske generalstaben lot til å ønske det allikevel. De ville for enhver pris stoppe østerrikernes forsøk på å knuse Serbia, og mobiliserte i håp om at det skulle skremme dem å få alle ententemaktene mot seg, og stolte også på hjelp fra alliansepartnerne dersom det skulle komme til det harde. Russerne var nødvendig for innsirklingspolitikken, men en ubehagelig alliansepartner å ha. De for fram med ubehøvla brutalitet på alle kanter, og kunne nå være i ferd med å trekke Europa inn i et armageddon som ikke hadde sett sin like. Det russiske folket var sauer som ikke hadde noe de skulle ha sagt. De kunne bare gjøre som de fikk ordre om, eller gjøre opprør, det var valget.

Frankrike var ikke rede. De hadde også en sterk sosialistisk opinion å ta hensyn til, men den hadde fått seg et skudd for baugen, bokstavelig talt. Blant folk flest var tyskerhatet utbredt, og de fleste militære var mer enn ivrige, om enn materiellet og logistikken hadde begynt å sakke litt akterut. Med ententen i ryggen stolte de på at de endelig kunne få revansj og at det ville bli mulig å ta igjen det forsømte når krigsmaskineriet først var i gang. Den politiske ledelsen var mer tilbakeholdne. De hadde oversikten, kjente planene og visste hvilke dimensjoner denne affæra kunne ta.

Østerrikerne var dumme og gærne, som alltid. Og italienerne? Vel, de hadde nettopp vært igjennom en kostbar krig med Tyrkia. Ingen av dem var egentlig faktorer å regne med.

Og nå virka det jo som om hele greia var i ferd med å gå helt skeis. Alle anstrengelsene hans for å få disse østerrikerne til å ta til vettet hadde vært forgjeves. De hadde åpenbart tyskernes velsignelse, og stolte på den. Desperat ringte han til den tyske ambassadøren klokka 11 og spurte om Tyskland kunne forsikre at de ville la Frankrike i fred hvis de holdt seg nøytrale i tilfelle krig med Russland. Det var å dolke russerne i ryggen, men det fikk ikke hjelpe. Kanskje de da ville besinne seg og demobilisere.

Men da måtte de jo også vite om det. Telegrammet fra ambassøren kom ikke fram til de rette instansene i Berlin før klokka fem om ettermiddagen. Det tyske ultimatumet til Russland om å demobilisere gikk ut kl. 12, ubesvart. Ultimatumet til Frankrike om å bryte alliansen med Russland eller forberede seg på et tysk angrep gikk ut klokka 13. To timer før hadde både den tyske og den russiske sendemannen etter tur vært hos den franske statsministeren René Viviani for å forhøre seg uten å få noen definitive svar. Marskalk Joffre, den franske hærsjefen, hadde også vært innom og forlangt mobilisering straks for ikke å tape verdifull tid, men også han måtte gå uten å få noe definitivt svar.

Samtidig holdt den britiske regjeringa et møte uten å komme til enighet om noen erklæring. Grey fortalte den franske ambassadøren Paul Cambon kl. 13.30 at han ikke kunne love noe. Cambon lurte på om Frankrike var i ferd med å bli forrådt.

Grey sendte et telegram til Berlin med et nytt forslag om forhandlinger mellom Russland og Østerrike og lovte at Britene ikke skulle foreta seg noe som kunne forverre situasjonen. Klokka 15.30 hadde han et møte med den tyske ambassadøren igjen.
«Max,» sa han, «dere og froskene kan vel bli enige om å stå mobilisert uten at dere nødvendigvis trenger å gå løs på hverandre?»
Ambassadøren stussa. Hadde det begynt å gå rundt for utenriksministeren? «Kanskje det,» svarte han.
Grey fortsatte: «Men det kan bli veldig vanskelig å stagge de engelske følelsene hvis noen av dere krenker den belgiske nøytraliteten.»

Klokka 16 ga Viviani ordre til full mobilisering, men president Poincaré understreka at det bare var gjort for sikkerhets skyld og at det ikke nødvendigvis ville føre til krig.

Klokka 17 gikk General Moltke, sjef for den tyske generalstaben, til keiseren med mobiliseringsordren og fikk den undertegna uten å spørre kansler Bethmann-Hollweg først.

Dette gikk til helvete, tenkte Grey. Han telegraferte ambassadøren sin i Paris med forslaget sitt om at de to landa kunne stå mobilisert uten å gå til direkte krig akkurat. Men ambassadøren svarte at avtalen mellom Frankrike og Russland neppe ga rom for inaktivitet i tilfelle angrep på den ene eller den andre parten.

Klokka 17.30 ankom telegrammet fra ambassøren i London. Keiser Wilhelm, som nettopp hadde holdt en fyrrig mobiliseringtale til folket, oppfatta den som et tilbud om fransk og engelsk nøytralitet. «Glimrende!» utbrøyt han. «Nå kan vi bare la hele hæren marsjere østover og ta russerne i en fei.»

Moltke beit tenna sammen. Å nei, skulle den fordømte pasifisten ødelegge hele opplegget? Planene var utarbeida i allerminste detalj og gikk ut på å angripe Frankrike først. Presis klokka 19 skulle de første troppetransportene rulle inn i Luxembourg. Men kansleren insisterte på å vurdere tilbudet til Grey og ga ordre til å stoppe invasjonen i vest. Bister tilbøy Moltke å formidle den. Bethmann-Hollweg hadde ikke noe imot det. Men på en eller annen måte klarte Moltke å somle slik at transporten kl. 19.00.00 rulla inn på den luxembourgske jernbanestasjonen i Ulflingen og tok kontroll der.

Klokka 19.30, samtidig som den tyske ambassadøren i St. Petersburg overleverte krigserklæringa, telegraferte den luxembourgske statsministeren Paul Eyschen til London, Paris og Brüssel for å informere om hendelsen og til Berlin for å protestere. I mellomtida hadde Wilhelm II telegrafert direkte til kong Georg V og informert han om at mobiliseringen ikke kunne stoppes, men at hvis Frankrike tilbøy nøytralitet og den britiske hæren og marinen garanterte den, skulle han sjølsagt ikke angripe landet og heller bruke styrkene til noe annet. Den tyske London-ambassadøren fikk ordre om å garantere at Tyskland ikke ville gå over den franske grensa før kl. 19 mandag den 3. august så lenge forhandlingene med britene pågikk.

Klokka 21 fikk Grey innkalling til Buckingham Palace, kongen lurte på om det hadde oppstått en misforståelse og forlangte ei forklaring. Grey var nok ikke høy i hatten. Etter at Grey hadde forklart seg, sendte kongen følgende telegram til Wilhelm, fetteren sin: «Som svar på telegrammet ditt må jeg si at det ser ut til å ha vært en misforståelse når det gjelder et forslag som Sir Edward Grey nevnte i en vennlig samtale med fyrst Lichnowsky i ettermiddag da de diskuterte hvordan det kunne være mulig å unngå faktisk kamp mellom den tyske og den franske hæren mens det ennå var en sjanse for overenskomst mellom Tyskland og Russland. Sir Edward Grey vil ha et møte med fyrst Lichnowsky i morgen tidlig for å finne ut om det foreligger en misforståelse.»

Kl. 22.30 var gatene i St. Petersburg og Paris oversvømt av folkemasser. Keiser Wilhelm sendte et nytt telegram til kollegaen og fetteren sin i St. Petersburg og sa at mobiliseringa bare hadde skjedd fordi russerne ikke hadde svart på ultimatumet og ba om at de måtte vente med å krysse grensa. Kanskje det kunne oppklares ennå.

Kl. 23 mottok Wilhelm telegrammet fra Georg. Han leste det nøye. Leste det en gang til. Så rakte han det til Moltke, og sa: «Nå har du fritt fram.»

torsdag 31. juli 2014

31. juli 1914 - Jean Jaurès

For hundre år sida i dag møttes det østerriksk-ungarske ministerrådet og beslutta å gå videre med forberedelsene til krig mot Serbia i forvissningen om at de hadde Tysklands støtte. Tsar Nikolai II sendte keiser Wilhelm et telegram der han forsikra at den russiske fulle mobiliseringa bare var et preventivt tiltak mot østerriksk aggresjon. Tyskerne svarte med et krav om å demobilisere med svarfrist 12 timer. Den tyske ambassadøren i Paris fikk i oppdrag å overleve den franske regjeringa et ultimatum med krav om at hvis de ikke fikk russerne til å demobilisere, ville Tyskland gå til angrep på Frankrike. Svarfristen var 18 timer. Keiseren skreiv i en kommentar at han ikke var i tvil om at de tre ententemaktene hadde rotta seg sammen for å bruke det østerrikske angrepet mot Serbia som påskudd for å starte en utslettelseskrig mot Tyskland. Den franske hærsjefen marskalk Joseph Joffre ba statsminister René Viviani om tillatelse til å starte full mobilisering, men fikk nei.

Jean Jaurès gikk rank gjennom rue Montmartre. Som leder for sosialistpartiet hadde han alle Frankrikes sosialister i ryggen. Bak seg hadde han også ei lang og glinsende politisk karriere. Han kunne like gjerne vært statsminister nå hvis ikke Clemanceaus liberalradikalisme hadde vist seg å få slik appell. Han hadde grunnlagt sosialistavisa L'Humanité, bidratt til å innføre loven som skilte kirke og stat i Frankrike, kjempa for fred mellom nasjonene og rettigheter til minoritetene, men den største bragden hans var nok å samle de sosialistiske fraksjonene i et forent sosialistparti, ei tilsynelatende umulig oppgave. Ved valget i mai hadde de fått 17 % av stemmene og 102 av de 601 deputerte.

Fredsarbeidet hadde tatt mye av energien hans de siste åra. Sosialismen var internasjonal, og samarbeid og vennskap mellom sosialister over landegrensene var en bærebjelke i arbeidet. En sentral idé var å true krigshissere med generalstreik. Kunne arbeiderne holde seg solidariske med hverandre over landegrensene, var krigen umulig. Dagen før hadde Jaurès vært i audiens hos statsminister Viviani og overtalt han til å trekke alle tropper 10 km tilbake fra grensa for å redusere faren for et krigspåskudd til et minimum, og den 9. august var det planlagt et møte i sosialistinternasjonalen for å organisere den internasjonale krigsmotstanden.

Særlig viktig var det naturligvis å dyrke vennskapet mellom Tyskland og Frankrike, de to arvefiendene. Men det var ikke så lett å få folk med seg. Mange levde ennå som huska 1871, og ikke få av dem var av en slik alder at de hadde innflytelse. At germanerne mente å ha hevd på Elsaß og Lothringen fra romersk tid var så sin sak. Tapet var allikevel utålelig for en nasjon som ennå solte seg i glansen fra 1700-tallet da det ikke var tvil om at de var Europas og verdens ledende kulturnasjon. Krigstruselen som hadde tont fram de siste dagene var nok imøtesett med gru hos de fleste, men det var noen som så fram til det kommende oppgjøret med glede. For dem var Jaurès et farlig element.

En var disse var mannen med det betegnende navnet Raoul Villain, en 29 år gammel arkeologistudent og medlem av studentnasjonalistbevegelsen la Ligue des jeunes amis d'Alsace-Lorraine. Han hadde ikke innflytelse, men han hadde en Smith & Wesson under kappa. I noen dager hadde han skygga partilederen, notert seg hvor han bodde, hvor han vanka, rutene han gikk. Jaurès ante vel fred og ingen fare, iallfall ville han det. Han hadde kanskje sett en skygge forsvinne bak et hushjørne i øyekroken en eller to ganger for mye. Han visste at han hadde fiender. Men han gikk trygt. Ryggen var rank. Han hadde en million stemmegivende landsmenn bak seg. Samvittigheten var rein. Han hadde gjort det han kunne. Han skulle bare inn på stamkafeen sin og ta seg en kopp og en croissant. Han rakk å ta seg to biter før det smalt. To ganger.

30. juli 1914 - Theobald Theodor Friedrich Alfred von Bethmann Hollweg

Lille Theobald hadde mye å gjøre. Ja, nå var ikke Theobald noen liten mann, han var stor, iallfall i egne øyer, derfor hang han gjerne med kjeven når han skulle fotograferes, slik at ansiktet hans skulle virke lengre og likne mer på ansiktene til de store forgjengerne hans i embetet, de som hang i rekke og rad på portretter i korridorene der han hadde kanslerkontoret sitt, med Bismarck som den største av alle. Du store, det var litt av noen støvler å gå i fotspora til. Han gispa.

Men det var altså mye å gjøre for lille Theobald. Han hadde knapt fått blund på disse øya sine. Det hadde vært full rulle nesten fra første dag siden denne heite junidagen da nyheten om det feige dobbeltdrapet nede i Sarajevo hadde nådd dem. Det pressa på fra alle kanter. Disse haukene Tirpitz, Moltke og Falkenhayn var fyr og flamme med en gang. Hadde det stått til dem, ville det vært full mobilisering på flekken. Men sjølsagt sto det jo ikke til tyskerne å gjøre opp med serberne. Man måtte avvente hva østerrikerne foretok seg, men det var ikke tvil om at haukene gnei seg i henda nå. Sjansen de hadde venta på var i ferd med å materialisere seg.

I begynnelsen forelå det jo ikke noe bevis på at serberne sto bak en gang. Det måtte framskaffes, på en eller annen måte. Noe måtte gjøres med Serbia uansett, det var fullstendig klart. Det hadde vært så vondt å stå og se på at balkanstatene gjorde opp seg imellom uten å kunne gripe inn og høste noen av de svære fruktene som lå igjen etter ottomanerne. Men det vondeste av alt var å se Serbia vokse seg så stort og mektig. Sjølsagt var det artig å se alle disse små kristne fyrste- og kongedømmene vokse fram der nede og fri seg fra det ottomanske herredømmet. Men det var ikke like artig å se Serbia og Montenegro stå fram som frihetens ledestjerner for blodsbrødrene sine i de østerrikske provinsene Slovenia, Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Og med Serbias makt økte også innflytelsen til det alltid landsultne tsarveldet, som alltid gjorde alle slaveres sak til sin egen. Var det noe man for enhver pris måtte unngå, så var det det.

Østerrikerne var jo også i begynnelsen delt i spørsmålet. Hærsjefen, Franz Conrad von Hötzendorf, pressa på for å bruke makt med én gang. Den østerrikske statsministeren grev Karl von Stürgkh, ville først forberede opinionen og høre med de tyske vennene sine i trippelalliansen, mens den ungarske statsministeren, grev István Tisza, sjøl representerte en minoritet i keiserriket, og var konsekvent imot krig. Den diplomatiske støtten fra Tyskland til et angrep på Serbia var naturligvis et viktig moment. Siden høsten 1912 hadde de bedt om den ved tre forskjellige anledninger uten å få den, men nå var situasjonen en annen. Allerede de første julidagene gjorde Lille Theobald og vennene hans det utvetydig klart at det var på høy tid å tilintetgjøre Serbia nå. Man kunne ikke la det skli ut på denne måten uten å ta grep. Viste man svakhet nå, kunne det gå slag i slag, og Østerrike-Ungarn kunne bli det neste imperiet som gikk til grunne.

Likevel hadde østerrikerne vakla. Den 7. juni var saken oppe i ministerrådet, der noen mente et overraskelsesangrep på Serbia umiddelbart var det mest tjenlige, mens andre ville gå mer diplomatisk til verks og stille serberne overfor krav som de umulig kunne godta. Grev Tisza ville også stille harde krav, men helst ikke umulige. En krig med Serbia ville også innebære en krig med Russland, mente han, og siden Russland var alliert med Frankrike og England, ville det bety en generell europeisk krig. Ingen med vettet i behold ville vel utsette seg for det?

Lille Theobald og vennene hans var bare delvis enig. Moltke og Falkenhayn framholdt at russerne ikke var forberedt for krig, franskmennene var ikke forberedt for krig, og i tillegg hadde Tirpitz nylig sjøsatt 6 nye dreadnaughts mens de 6 neste britiske ikke ville være klare før i 1915. Dessuten hadde Theobald sjøl gjort sitt ytterste for å styrke vennskapsbånda mellom tyskerne og engelskmennene, ja, det hadde vært en hovedsak i virket hans, og han kunne ikke skjønne hvordan i all verden alle de nye engelske vennene hans kunne finne på å forstyrre tyskerne og østerrikerne mens de tok for seg nede på kontinentet. De var jo gentlemen, var de ikke det, da?

Dessuten hasta det, for russerne hadde lært mye av oppgjøret med de østlige naboene sine i 1903-05 og hadde satt i gang et militært opprustingsprogram som skulle stå ferdig i 1917, og som inkluderte jernbanelinjer gjennom Polen for å kunne bringe tropper fra de fjerneste kropper av det vidstrakte imperiet til Tysklands grenser. I 1917 ville russerne være forberedt for krig. I 1914 var de det ikke. Sentralmaktene, Tyskland og Østerrike, var derimot forberedt. De hadde jo levd i fred siden 1871 og generalene og admiralene deres hadde bare stått og sett på med sammenbitt misunnelse mens rivalene deres boltra seg i øst og sør. Skulle de nå endelig få vise hva de var gode for?

Lille Theobald visste ikke helt hva han skulle håpe på. Han var jo så klart enig med dem som mente at situasjonen med Russland som bare vokste og vokste ikke var til å holde ut og en storkrig som velta den eksisterende verdensorden var kanskje like greit siden den eksisterende var så fastlåst og livløs uansett. Samtidig var han jo sjølsagt enig med dem som advarte mot å la de store sivilisasjonene gå i strupen på hverandre med ild og ødeleggelse og tusener døde på slagmarkene som resultat. Det var ikke noe særlig fristende å ha ansvaret for det. Men i tillegg var det jo også den politiske situasjonen å ta hensyn til. De pasifistiske sosialistjævlene vokste i makt dag for dag. Kom det ikke til handling snart, kunne det møysommelig oppbygde tyske militærvesenet bli liggende med brukne geværer før de ante ordet av det. Det trengtes noe som samla folket til enighet, og hva var bedre enn en ytre fiende eller to?

Den 14. juli hadde det endelig latt seg gjøre å overtale grev Tisza under truselen om at Tyskland ville trekke seg fra alliansen med Østerrike-Ungarn hvis de ikke gikk til krig mot Serbia. I mellomtida hadde ryktene om ultimatumet begynt å lekke ut, og diplomatene begynte å manøvrere. Den 16. juli forsikra den østerrikske ambassøren i St. Petersburg russerne om at man ikke planla noe som kunne forårsake krig på Balkan. Den 18. erklærte den serbiske statsministeren Nikola Pasic at han ikke kunne godta et ultimatum som kompromitterte suvereniteten til landet hans. Ordlyden i ultimatumet var klar den 19., men den franske presidenten og statsministeren var på toppmøte i St. Petersburg inntil den 23., og det ville ikke være strategisk riktig å offentliggjøre ultimatumet før de var til sjøs igjen. Med litt flaks og noen støysendere kunne franskmennene lammes i opptil flere dager.

Den 23. dro hele den tyske regjeringa på sommerferie for å demonstrere sine fredelige hensikter, samtidig som de østerrikske diplomatene overleverte ultimatumet sitt til de serbiske med 48 timers svarfrist. I begynnelsen gikk det ikke helt som planlagt. Etter det første sjokket vendte serberne seg straks til storebror i St. Petersburg, som venta. Men russerne var ikke i det hjelpsomme hjørnet og råda serberne bare til å godta krava. De hadde jo fått forsikringer om at østerrikerne ikke planla å bruke makt, og skulle man ikke stole på det, liksom? Noe forberedt på å stille makt bak et forsvar for Serbia var de jo heller ikke.

Den britiske utenriksministeren Edward Gray gjorde tilnærmelser til russerne for å få dem til å påvirke serberne og til tyskerne for å få dem til å påvirke østerrikerne, og foreslo en fredskonferanse der Tyskland, Storbritannia, Italia og Frankrike skulle mekle mellom Russland og Østerrike. Men tyskerne svarte at de var fullstendig utvitende om ultimatumet og betrakta hele affæra som et internt østerriksk anliggende. Russerne var skeptiske siden de mente en slik konferanse kunne bryte opp alliansen deres med Frankrike og Storbritannia. Om kvelden vendte den tyske regjeringa hjem, demonstrativt bannende over den avbrutte sommerferien sin, mens keiser Wilhelm, som var på den årlige norgesturen sin, blei hjemkalt.

Den 24. var hektisk. Russerne ba østerrikerne gjentatte ganger om å legge fram bevis på at den serbiske ledelsen hadde vært innblanda i attentatet, men østerrikerne nekta fordi de ikke hadde noen. Den russiske militærledelsen advarte den politiske ledelsen om at de ikke var rede til krig, men at det farligste var å vise svakhet når motstanderen var så aggressiv som tilfellet var. Russerne beslutta å be Østerrike om å utvide tidsfristen samtidg som de ville gi ordre til delvis mobilisering for å avskrekke østerrikerne fra å erklære krig mot Serbia. Serberne, som venta en østerriksk krigserklæring den 25., ga også ordre til mobilisering. De to landa hjemkalte ambassadørene sine og dagen etter undertegna keiser Franz Josef en mobiliseringsordre som innebar start av krigshandlingene den 28.

I en samtale med den tyske ambassadøren den 25. sa Grey at en krig mellom Østerrike og Serbia ikke angikk britene, i motsetning til en krig mellom Østerrike og Russland, som gjorde det. Lille Theobald syntes dette virka oppløftende og ba utenriksministeren sin mase på østerrikerne om å erklære krig så fort som mulig. Dagen gikk uten noen krigserklæring, men neste dag trua Østerrike med at de hadde fått løfter om tysk hjelp i tilfelle noen andre makter skulle blande seg inn. Den tyske ambassadøren i St. Petersburg råda russerne til å avslå den foreslåtte firelandskonferansen men i stedet forhandle direkte med Østerrike. Russerne syntes dette var et godt forslag og begynte samtalene umiddelbart, samtidig som de råda serberne til å godta så mye av ultimatumet de bare kunne. Østerrikerne nekta å forandre en eneste bokstav. Samme dag sendte general Moltke en anmodning til Belgia om å la tyske tropper slippe gjennom i tilfelle det skulle komme til konflikt mellom Tyskland og Frankrike.

Den 27. ba Grey tyskerne igjen om å påvirke østerrikerne til å søke fred og advarte om at hvis de fortsatte aggresjonen mot Serbia og tyskerne fortsatte å støtte dem, hadde ikke britene noe annet valg enn å stille seg solidarisk med Frankrike og Russland. Skulle de siste månedenes diplomati og vennskapsbygging vise seg fåfengt, da? Lille Theobald var bekymra. Å sikre seg britisk nøytralitet var avgjørende. Generalstaben pressa på for å få lov til å angripe Russland på flekken, men det ville ødelegge alt sammen. Det måtte se ut som om russerne var angriperen, ellers var alt håp om å bryte opp trippelententen ute. For ikke å snakke om den sosialistiske pasifistpøbelen, som hadde gått ut i gatene i protest mot Tysklands støtte til østerriksk aggresjon. Lille Theobald hadde sikra seg private løfter fra SPD-lederne om at de ville stille seg bak regjeringa hvis russerne gikk til angrep på dem, men ellers ikke.

Lille Theobald informerte derfor Grey om at han ville sende henvendelsen videre til Østerrike, og posta den til ambassadøren sin i Wien med streng ordre om å ikke vise den til noen østerriksk myndighetsperson, siden den serbiske ettergivenheten hadde gjort sterkt inntrykk og det var stor fare for at henvendelsen fra Grey ville dempe den østerrikske aggresjonslysten. Samme dag stilte marineminister Winston Churchill den britiske flåten i alarmberedskap.

Tidlig den 28. juli begynte de østerrikske troppene å samle seg i Bosnia langs den serbiske grensa. Samtidig sendte Grey sammen med kong Georg V en ny henvendelse om fredssamtaler. Og nå var også Wilhelm II hjemme og fikk for første gang lese det serbiske svaret på ultimatumet. Han var oppbrakt og mente at det hadde eliminert alle grunner til å erklære krig. På eget initiativ utarbeida han et fredsforslag. Lille Theobald var fortørna. Skulle nå den fordømte pasifisten blande seg? Generalstaben hans var ikke bare fortørna. Den var i panikk. General Falkenhayn tok kontakt med monarken og sa at han ikke hadde noe han skulle sagt i denne saka og at han kunne utsette seg for statskupp hvis han fortsatte å arbeide for fred. Og lille Theobald hadde det ikke så lille trumfkortet at han personlig hadde ansvar for å formidle kommunikasjonen mellom de to keiserne, og at han derfor kunne redigere den.

Klokka 11 erklærte Østerrike krig mot Serbia. En time etter tok den tyske ambassadøren seg tid til å overlevere det redigerte fredsforslaget fra keiser Wilheim. Østerrikske krigsskip bombarderte Beograd. Russerne beordra delvis mobilisering langs grensa mot Østerrike-Ungarn. Wilhelm sendte et telegram til keiserkollega Nikolai II med anmodning om å la Østerrike krige mot Serbia i fred. Nikolai svarte: «Jeg er så glad du er hjemme igjen. Du må hjelpe meg. En nedrig krig er erklært mot et lite land. Jeg blir snart utsatt for et overveldende press om å treffe ekstreme tiltak som vil føre til krig. For å unngå ei slik ulykke som en europeisk krig, ber jeg deg for vårt gamle vennskaps skyld å gjøre alt du kan for å hindre at alliansepartnerne dine går for langt.» Et tilbud fra St. Petersburg om samtaler med løfter om å gjøre alt for å presse Serbia til full retrett lå på bordet til lille Theobald seinere på dagen. Han avviste det blankt. Samtidig sendte han et tilbud til Tyrkia om en anti-russisk allianse.

Den 29. juli, for 100 år sida i går, begynte bruene å brenne. Keiser Wilhelm sendte et telegram til tsar Nikolai om at det var mulig og ønskelig for den russiske og østerrikske regjeringa å komme til en forståelse. Men den østerrikske generalstaben ba tyskerne om å mobilisere for å skremme russerne fra å hjelpe serberne. Den tyske utenriksministeren Gottlieb von Jagow informerte følgelig en russisk diplomat om at mobiliseringa til russerne tvang tyskerne til å gjøre det samme, og at han sa seg lei for at diplomatene nå måtte overlate snakkinga til kanonene. På et møte i Potsdam fikk lille Theobald ei overhaling av keiseren for den diplomatiske inkompetansen sin som han ennå blei rød på ørene av å tenke på. Men forslaget hans om en flåteavtale for å holde britene ute av krigen satte keiseren seg bestemt imot. Skulle han ofre keiserrikets stolthet, den keiserlige krigsmarine? Det gikk ikke an.

Edward Grey var heller ikke inaktiv. Han la fram et forslag som var identisk med forlaget til Wilhelm dagen før, at Østerrike kunne få okkupere Beograd midlertidig, men ikke gå lenger, for å sikre freden og kontrollere eventuell serbisk aggresjon. Lille Theobald følte seg i ei klemme. Hvordan ville britene og de hjemlige sosialistene ta det hvis han avviste et fredsforslag som var identisk med keiserens? Han måtte sende det videre. Men det ankom Wien samtidig med ei privat meldig fra general Moltke der han råda østerrikerne til å ignorere fredsforslaget og aktivisere krigsplan R, mobilisering mot den russiske grensa. Det ville også kreve tysk mobilisering ifølge allianseavtalen, mente han.

Han ga seg ikke med dette, for seinere på kvelden fikk lille Theobald Moltke og Falkenhayn på døra med krav om at Tyskland måtte mobilisere straks som svar på den russiske mobiliseringa. De la ikke fingrene imellom når de beskreiv kompetansen hans og framtidsutsiktene hans som kansler hvis han ikke gjorde som de ville. Lille Theobald var fortvilt. Katastrofen virka uunngåelig. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Med tysk førsteaggresjon ville det bli umulig å holde britene unna krigen. Og hva med sosialistene? Han måtte prøve på en eller annen måte å få en forståelse med britene. Seint på kvelden tok han kontakt med ambassadøren og informerte han om at Tyskland snart ville gå til krig mot Frankrike og Russland, men hvis britene holdt seg nøytrale, lovte han å ikke annektere alle de franske byene og at han heller ikke ville annektere Belgia hvis han fikk fri passasje gjennom landet.

Ambassadøren hadde ikke hatt noen kommentarer, det var heller ikke å vente, jobben hans var å videreformidle tilbudet raskest mulig. Lille Theobald var trøtt. Våkenettene hadde vært mange, og hodet var fullt av virvlende, forvirrende, illevarslende tanker. Så kom det han venta på. Ei melding fra ambassadøren hans i London. Gray hadde erklært at han fortsatt var villig til en firemaktskonferanse, men at hvis Tyskland gikk til angrep på Frankrike, hadde ikke britene noe annet valg enn å intervenere.

Lille Theobald sto rett opp og ned. Han var kritthvit i ansiktet og tjeneren løp til for å støtte han.

Men sliten og trøtt som han var, klokka var over 2 på natta, kalte han sekretæren sin til seg og begynte å diktere et telegram til ambassaden i Wien der han innstendig anmoder Wien om å slutte å avvise alle tilnærmelser fra russerne for å unngå å provosere dem til militær intervensjon, som Østerrike har all interesse av å unngå, og erklærer at Tyskland er rede til å oppfylle alle sine forpliktelser som alliert, men vil måtte nekte å la Wien trekke dem inn i en verdensbrann mot tyskernes råd. 5 minutter etter sender han et nytt telegram der han understreker at hvis Østerrike nekter alle forhandlinger, står de overfor en ildebrann med England som motstander, og at konsekvensene kunne bli usedvanlig alvorlige for begge alliansepartene.

Hvor mye søvn han fikk den natta skal være usagt. Torsdag den 30. juli, for hundre år sida i dag, opprant iallfall med nyheter som krevde mer enn et par kopper sterk kaffe til frokosten. Tsar Nikolai hadde sendt et telegram til keiser Wilhelm, informert han om russisk delvis mobilisering og bedt han om å gjøre alt han kunne for å oppnå en fredelig løsning. Wilhelm den lilles svar var at «Da må jeg mobilisere også!» Den tyske ambassadøren i St. Petersburg trua med at Tyskland ville mobilisere hvis ikke Russland demobiliserte umiddelbart.

I mellomtida hadde den østerrikske utenriksministeren grev Berchtold inntatt sin morgenkaffe og satt bleik, men fatta, og fikk opplest telegrammene fra den tyske rikskansleren. Situasjonen var omsnudd. Det var ikke mulig å holde britene utafor lenger. Han måtte straks søke audiens hos keiseren.

Moltke og Falkenhayn satte nok morgenkaffen i halsen da de hørte om telegrammene til kansleren. De var på døra før kl. 9 og fikk han i det minste til å love at han ville utstede en erklæring om umiddelbar krigsfare ved middag neste dag, uansett hva russerne foretok seg. Men på et møte i det prøyssiske statsrådet erklærte han at den russiske mobiliseringen ikke var noen trusel mot Tyskland og at russerne ikke hadde til hensikt å føre krig, men at de hadde vært nødt til å mobilisere på grunn av Østerrike. Han sendte et nytt telegram til Wien der han understrekte at det ikke ville være mulig å gi russerne skylda for et krigsutbrudd hvis ikke Wien godtok mekling nå, og at keiseren hadde påtatt seg å mekle i Wien etter oppfordrig fra tsaren.

Samtidig hadde Berchtold vært i audiens hos keiser Franz Josef, men fikk vite at det ikke kunne treffes noen beslutning før grev Tisza var tilbake i Wien dagen etter.

Samme morgen fikk også Nikolai uvelkomne gjester på døra i form av utenriksminsiter Sazonov og krigsminister Sukhomlinov, som mente at delvis mobilisering ikke var mulig og at full mobilisering var det beste preventive tiltaket på grunn av den aggressive holdningen til tyskerne. Nølende ga han ordren, men trakk den tilbake da han fikk en fredsappell fra sin gode venn Wilhelm. Straks fikk han ikke bare Sazonov og Sukhomlinov på nakken men hele den russiske generalstaben. Hvordan kunne han motstå dem? Skjelvende dyppa han pennen og satte de nødvendige strekene på papiret. Det var gjort.

Lille Theobald satt rimelig tilfreds med en tekopp ut på ettermiddagen. Det var en vakker julidag, fuglene sang og kanskje hadde han sørga for at alle de store og små europeerne kunne drive på med de store og små tinga sine i ro og mak noen år til. Det var vel ikke så dumt, tross alt. Det var da tjeneren meldte at det var noen på døra igjen. Moltke og Falkenhayn. Ansiktene var alvorlige, men bakom maskene kunne det anes et smil. De kunne melde om russisk full mobilisering.

Kort tid etter innløp det telegram til den tyske ambassaden i Wien om at alle meklingsforsøk skulle stoppes, og kansleren sendte ei melding om at de tidligere instruksjonene skulle annulleres fordi generalstaben hadde informert han om at de militære tiltaka til naboene, spesielt i øst, krevde rask handling hvis man skulle unngå å bli tatt på senga. Allianseavtalen mellom Tyskland og Tyrkia blei undertegna samme dag.

Samme kveld tok Lewis Truby seg en halvliter til på Gough Arms og sludra om verdenssituasjonen med kameratene sine. Det var visst noe krisegreier igjen. Ett eller annet rot nede på Balkan. Samma det, så lenge det var køl nede i bakken og penger på lønningskontoret. Kameratene lo og tok ei lystig vise til.

Samtidig, i Tsingtao, så kaptein Hellmuth von Mücke tilfreds ut over skipet sitt. Det var et fint skip, ikke av de mest moderne krysserne, men det gjorde ikke noe. For det hadde også et fint mannskap. Det fineste som kunne tenkes. Det ville gjøre nytta, hvis det skulle bli bruk for det, måtte Gud forby. Men han ville være beredt, og de ville være beredt. «Emden» ville gjøre jobben sin.

Dette var også dagen da Tryggve Gran endelig fant værforholda gunstige for flyturen sin. Han hadde venta på klarvær, og ikke minst, vestavind. Etter kurset på flyskolen til Louis Blériot hadde han kjøpt ei maskin av han, en Blériot XI-2, som han fikk til halv pris, 13000 franc, mot løfte om en bragdflukt som skulle skaffe ikke bare Gran, men også Blériot-maskinene verdifullt ry. Blériot hadde sjøl i 1909 vært den første til å fly over kanalen med ei av maskinene sine, men det var jo bare en flukt på 36 minutter, knapt ei mil tvers over. Denne nye maskina, en nyere modell, døpt Ça Flotte (det flyter), hadde topphastighet 106 km/t og var utstyrt for å kunne fly i 3,5 timer. Det kunne bli snaut, siden han måtte regne med å tilbakelegge nærmere 500 km, så Gran tilbrakte noe av tida oppe ved Cruden Bay nær Aberdeen med å bygge om maskina, som han hadde frakta opp i deler. Han satte inn en større beinsintank og kvitta seg med så mye han kunne av utstyr. Til å navigere med nøyde han seg med et kompass til 5 kroner som han kunne stikke i lomma.

Klokka 8 om morgenen var det klart til start. Bare ei handfull skuelystne hadde møtt opp. De fleste var vel opptatt med å pløye gjennom kriseartiklene i morgenavisene. Som rullebane brukte han ei planert flate ved sida av en vaskeribygning. I enden av den gikk det en elektrisk ledning på tvers som han med nød og neppe kom seg over. Så var han i lufta. Kursen hadde han beregna nøye, og han tok opp kompasset med jamne mellomrom for å sjekke den, holdt det godt fast i neven. Vinden tok godt i denne farta, og det var ikke noen vits i å miste dette dyrebare kompasset. Etter ei tid kom han ut for en tåkebanke som han ikke kunne fly over. Det var ikke snakk om å fly utenom på grunn av drivstoffsituasjonen, så da blei det blindflyging uten andre instrumenter enn kompasset. Historier om piloter som hadde mista retningssansen i tåke og gått i stup uten å merke det hadde han nok hørt, og det var en lettelse å komme ut i sola igjen. Etter 4 timer fikk han norskekysten i syne og landa kontrollert på Revtangen på Jæren etter i alt 4 timer og 10 minutter med bare dråper igjen på bensintanken. Uten sammenlikning den lengste flukten over åpent hav til da og en bragd som kunne sammenliknes med det meste. Men ville noen huske den?






torsdag 24. juli 2014

28. juni 1914 - Gavrilo Princip

Det var en heit sommerdag for hundre år sida i dag. Oscar Mathisen satt og svetta på kontorkrakken i ingeniørfirmaet til Sam Eyde og kopierte planer for industrialiseringa av det gamle, fattige, men oi, så beinrappe fedrelandet hans. Han tenkte på sesongen han hadde bak seg, på verdensherredømmet han hadde erobra. Hva mer var det å erobre? Han var ikke så spent på neste sesong som før. 5 VM-titler hadde han tatt. Ingen hadde noe tilsvarende. Alle verdensrekorder hadde han. Og familielivet krevde sitt. Han ville reise mindre, utsette seg mindre for de fristelsene som fulgte med å være verdenshersker, utsette sin kjære Sigrid for færre bekymringer i den samme sammenhengen. Han hadde latt seg overtale til å konsentrere seg om de store mesterskapa neste sesong, alt annet fikk være. Når han satt her med kontorarbeidet var han likeglad med det hele, så likeglad at han nesten lurte på om verden ennå satt på hengslene. Men han visste nok at så snart den første frostdunsten begynte å rive i nesa i septembermorgenene, ville han tenke annerledes. Han var bare slik skapt.

Ariel Durant hadde slutta å gå på rulleskøyter. Dvs. ikke slutta helt, men det var knapt med tid for slike sysler nå. Hun var husmor, 16 år gammel, og gjorde alt hun kunne for å tilfredsstille Will, som hun hadde vært gift med i 8 måneder. Den 30 år gamle Will Durant var sjenert, men djupt, djupt forelska. Sjøl visste hun knapt hva kjærlighet var, men hun gjorde det hun kunne for å gjengjelde hans. Han var klok, snill, full av kunnskaper, men mangla et utadvendt vesen, inntil hun, Ariel, født Chaya Kaufman, kom og fylte den rolla, det tomrommet. Uheldigvis hadde det skandaløse forholdet deres ført til at han hadde mista jobben sin, men enn så lenge holdt de det gående med noen historieforelesninger i en presbytermenighet i nabolaget, som Will fikk 5 til 10 dollar gangen for. Forelesningsnotatene tok de vel vare på. Kanskje kunne de få noe nytte av dem med tid og stunder.

Dagen var varm og vakker også i Paris, der Tryggve Gran satt og hygga seg på en fortausrestaurant og nippa til ett eller annet. Men han venta bare på at det skulle bli mandag slik at flyskolen til Luois Blériot åpna igjen. På veien tilbake fra Antarktis der han hadde deltatt i den mislykte polekspedisjonen til Robert F. Scott og vært med på å finne liket hans i november for to år sida, traff han på den irske flypioneren Robert Loraine, og var straks fyr og flamme. Nå hadde han vært innrullert på flyskolen i ei uke og gjorde kunster som ingen hadde sett makan til. Men det var ikke slike akrobatiske triks han hadde i hugen, nei. Han ville større ting.

Det var en varm dag også i Konstantinopel der Vahram Papazyan hadde slikka såra sine etter Stockholm og var travelt opptatt med å forberede seg til årets armenske olympiske leiker. Både maten og været var heite for Emiliano Zapata, men humøret var godt, fordi regjeringshæren til skurken Huerta var på vikende front, og målet for revolusjonen var endelig innen rekkevidde. I Los Angeles, California, var det også sol og varmt, som alltid på denne tida av året, og Karen Marie Abelseth hadde begynt å få den store skipskatastrofen litt på avstand og kunne begynne å nyte dagene i arbeidet på farmen til søstera si. Den samme skipskatastrofen hadde fratatt Nikola Tesla den største velgjøreren sin, og han kunne bare se på mens det store tårnet hans, som skulle samle verdens tungemål, smuldra til ingenting.

Det var også en heit dag i Coconino County, men det var det jo alltid. Fullt så hett var det ikke i Liverpool, men det var en vakker sommersøndag av det slaget som ikke var hverdagskost her oppe i nordvest, og lille Freddie var med familien på promenade, ei deilig avveksling fra livet i den trange, overbefolka leiligheten. Han satt på de sterke skuldrene til pappaen sin da han fikk øye på det. Stort, blått, fritt og åpent helt ut mot den disige horisonten, der øyet fortapte seg, det ville ikke slippe den. Han hadde sett havet.

Samme dag utnytta den 22 år gamle John Ronald Reuel Tolkien det fine sommerværet til en eller annen frivolitet mens han nøyt sommerferien fra Exeter College, Oxford, der han studerte engelsk språk og litteratur. Lew Truby koste seg også på fridagen sin i det fine været, det var ikke mange timene før han skulle ned i mørket igjen, men han var glad. Streiken hadde endt med seier, arbeiderne hadde begynt å få makt, og framtida så lys ut. Lew Truby ante fred og ingen fare. Også marineminister Winston Churchill nøyt det gode været og sommerfreden på stranda ved Sea Marge Hotel i Cromer, Norfolk, der de hadde tatt inn for helga. Med seg hadde han sin kjære Clem og de to små, snart 5 år gamle Diana og 3 år gamle Randolph. Clem var også i omstendigheter igjen, og måtte være forsiktig. Som Truby ante marineministeren fred og ingen fare, men kanskje med et lite forbehold. Den disige horisonten ville ikke slippe øyet hans. Den var flat og tom, bortsett fra et par lystbåter som seilte uten spesiell mål og mening. Men det var faget hans å vite at det kunne komme ting over den, tunge kryssere og dreadnoughter som kunne sette liv og frihet på spill, som det var jobben hans å verge landet mot. Han var klar for den.

Nikola I satt fornøyd på trona si. Han hadde tjent og styrt landet sitt godt gjennom et langt og godt liv. Montenegrinerne hadde fått nytt land gjennom begge de to nylige balkankrigene, som de hadde ofra mer enn 10 tusen liv for, og kunne føle seg som noe litt mer enn en artig liten balkanstat slik de framsto for de mer belevne vesteuropeerne, som for eksempel den 7 år gamle Georges Prosper Remi, som nettopp hadde begynt å lære om det i skoleundervisninga. Spørsmålet var bare: hva nå? Det var fortsatt blodsbrødre under fremmed åk. Serbere, kroater, bosniaker, slovenere. Ja, bosniakerne var det kanskje ikke så farlig med. Men Habsburg-imperiet virka ikke like svekka som det ottomanske hadde vært. Kunne det være en mulighet for å lure dem ut i en krig med fremmede makter? Kanskje. Ikke godt å si. Man fikk smøre seg med tålmodighet og vente på en sjanse.

Men det var ikke alle som var så tålmodige.

fredag 1. november 2013

31. oktober 1913 - Chaya Kaufman

Rulleskøytene glei støtt og radig over byasfalten. Alléeikene og leiegårdene feide forbi, men ikke så styggfort, for 15 år gamle Chaya Kaufman hadde et høytidelig ærend for hundre år sida i dag. Hun svingte rundt et hjørne og kirkebygningen kom til syne. Mange av gjestene hadde alt begynt å komme. For lille Chaya skulle gifte seg. Med skolelæreren sin.

Under hjula til skøytene hennes rulla asfalten og grusen på den unge republikken bakover, vekk fra Chaya den unge, livlige og svant inn i fortida. Republikken vokste i makt og velstand og kvinnene i den avla nye rekker av kloke og sterke ungdommer (iblanda noen svake og dumme) som marsjerte mot morgendagen i takt, eller utakt. Rundt den vokste og svant andre republikker og kongeriker i sin jamne, evige runddans. Konger og dronninger vokste i velde og myndighet, rasla med kronjuvelene og sablene sine ei stund før de blei gamle, skrumpa inn, daua og ramla i graver som andre konger og dronninger før dem. Rekker på rekker av undersåtter vokste, fant mening og øda krefter på den før de bukka under og gjorde plass til neste rekke mens tidas hjul spant.

Chaya var også full av mening, men først og fremst av kjærlighet. Ved sida av henne sto hennes elskede Will Durant, 28 år gammel og skolelærer, eller rettere sagt forhenværende skolelærer, for Ferrer Modern School var ikke mer moderne enn at forholdet mellom læreren og eleven hadde fått visse ringvirkninger. For Chaya, eller Ariel som hennes tilkommende likte å kalle henne, var dagen historisk på det personlige planet. Men objektivt sett var den ikke særlig historisk. Likevel rulla historia uanfekta sin knusende gang, på Balkan, i Persia, MexicoKina og andre steder. Det skulle komme historiske dager også for de kloke og sterke ungdommene i den unge republikken. Men det var det få som ante denne oktoberdagen.

Alt Chaya trengte var kjærlighet. Derfor ga hun sin elskede Will en ring og fikk en tilbake.


onsdag 9. oktober 2013

9. oktober 1913 - Alfred Lennon

Lille Freddie krabba over gulvet, hvinende av fryd. Det nye livet hans var en vidunderlig ting å ha, og den lille leiligheten i 27 Copperfield Street, Toxteth Park, Liverpool, var et paradis for et viltert småtroll som var full av iver etter å utforske omgivelsene sine. Når man var liten, kunne man smette inn i alle slags kroker og nisjer og granske undersidene av bord og stoler, sofaer og senger og alt som var. Overalt var det merkelige og spennende lukter og smaker og farger for ikke å snakke om lydene, som når som helst kunne samle seg fra det vanlige virvaret til rytmisk, pirrende sang som fikk han til å juble og klappe i hendene. Den lille leiligheten var også full av mennesker. Det var mamma, den vakre og kloke Polly McGuire, og det var pappa, den muntre Jack Lennon. Og så var det de andre ungene, Georgie på 8, Herbie på 6 og Syd på 5. Og liv og spetakkel var det hele dagen. Var det rart at lille Freddie hvinte av fryd?

Han hadde ennå ikke sett havet.

lørdag 2. februar 2013

2. februar 1913 - Igjen Oscar Mathisen

Slått! Igjen!

Lørdagens prestasjoner la ikke direkte noen demper på publikumsinteressen foran søndagens distanser ved det internasjonale stevnet på Frogner. Allerede klokka 12 begynte folkemassene, mange med oppakning som for en langtur, å stime gjennom alle tenkelige veier til banen, og ved start klokka 13 var det helt uframkommelig i Kirkeveien. Over 20000 billetter blei solgt, og utafor plankegjerdene sto ytterligere 10000 som ikke hadde noen mulighet for å komme inn. I trær og på hustak rundt omkring kunne man ikke bare se enkelte skikkelser, det vrimla av dem. Været var ikke så ideelt som dagen før, det tødde og raste fra taka, med litt snø og sludd og sjenerende vind. Stevnet blei innleda med en halvtimes kunstløpsoppvisning. Kongen og dronninga ankom like før den var ferdig, kongesangen blei spilt og det blei ringt til start for 1500 m.

Para på 1500 m var de samme som i milløpet dagen før, men i annen rekkefølge. De kildene jeg har, Morgenbladet og Norsk Idrætsblad, er imidlertid uenige om rekkefølgen, men jeg velger å holde meg til Morgenbladet, som harmonerer mest med Oscars egen beretning. I følge dem stilte Henning Olsen og Bjarne Frang i første par. Sprinteren Frang var nok litt sliten etter milløpet og blei fort hengende etter. Olsen gikk inn på 2.30,3, som nok tyda på at isen ikke var førsteklasses. I andre par fikk Lundgreen revansje over Najdenov til publikums store fornøyelse, men tida var ikke bedre enn 2.35.

Så var det da klart for han som skulle innfri forventningene til de titusener som sto med gullglans i blikket på tribuner, gratishaug, hustak og i trær eller hvor som helst og tenkte på sitt hjemlands og sine forfedres ære, for ikke å snakke om alle som satt hjemme og venta spent på underretninger fra presse og andre nyhetskilder. Men yndlingen følte seg slett ikke vel. Titusenmeteren dagen før hadde tatt på mer enn han hadde tenkt. Han hadde slett ikke ment å gå så fort, bare fort nok til å slå Ippolitov. 40-runder på slutten av en titusenmeter, det er jo vanvidd. Slikt kan gå an en 40-50 år fram i tid, ikke i 1913. Men det var bare noe med dette brølet som satte i etter at publikum hadde vært så uvanlig stille i så lang tid, det var annerledes enn noe annet han hadde hørt og følt, ekstasen var mer fullkommen, det var hypnotiserende. Han hadde gått i en raptus, alle trøtthetstegn drukna i en himmelsk fryd. Da han gikk over målstreken hadde alt virka så riktig, så enkelt, og han tok imot massenes overstrømmende kjærlighet som den største selvfølge.

Men om natta hadde han knapt nok fått blund på øya, hjertet bare hamra og hamra. Opplagt var det synd å si at han var der han sto på startstreken. Og i den andre banen ved sida av seg hadde han den nådeløse jegeren, alltid like blid og uforstyrrelig i sin tillit til sine egne evner og mulighetene han hadde til å nedsable den store Mathisen. Vel, det var bare å gå til verket. Startsignalet gikk og heldigvis satte ikke kroppen seg til motverge. Den lystra, men kanskje ikke like fint som før, for det lot seg ikke gjøre å opparbeide noe større forsprang til russeren. Det 20-30000-tallige publikummet hadde venta seg en klar seier fra verdensrekordholderen her, i stil med de utklassingene han rutinemessig hadde prestert tidligere. Men nå blei det mer spennende enn de forestilte seg. Den første runda gikk og den andre runda gikk, løperne jagde hverandre som skygger gjennom svingene. Oscar hadde klart å opparbeide seg et forsprang da de gikk ut på den siste oppløpssida, men i innspurten nærma russeren seg skjær for skjær, og i mål var det bare så vidt det holdt. Publikum pusta ut i lettelse. Oscar var glad for seieren, men Ippolitov var enda gladere, han kasta seg rundt halsen på konkurrenten og ga han et stort, smaskende kyss. Og han hadde grunn til å være glad. Tidene var 2.22,1 og 2.22,2. Det var ikke bare én som kunne gå 1500 m lenger. Under langt fra ideelle forhold gikk Ippolitov opp på andreplass på verdensstatistikken, Østlund var passert. Og han gikk forbi Strunnikov på adelskalenderen og la seg på andreplass der også.

I et annet par fulgte Schou Sæterhaug de første par rundene, men blei så hengende etter. Trønderen gikk inn på 3.-plass med 2.29,5.

Resultater:
1.Oscar Mathisen     2.22,1
2.Vasilij Ippolitov  2.22,2 p
3.Martin Sæterhaug   2.29,5
4.Henning Olsen      2.30,3
5.Kristian Strøm     2.32,1 p
6.Gunerius Schou     2.32,9
7.Bjarne Frang       2.33,5
8.Sigurd Syversen    2.34,6 p
9.Trygve Lundgreen   2.35,0
10.Nikita Najdenov   2.35,7
11.Karl Gulbrandsen  2.38,6
Sammenlagt:
1.Oscar Mathisen      3
2.Vasilij Ippolitov   6
3.Henning Olsen      13,5
4.Martin Sæterhaug   15
5.Trygve Lundgreen   20
Kristian Strøm       20
7.Bjarne Frang       20,5
8.Nikita Najdenov    21
Gunerius Schou       21
10.Karl Gulbrandsen  29
11.Sigurd Syversen   29

Etter en kortere pause for avvikling av europamesterskapet i kunstløp der svensken Salchow inkasserte sin ørtende tittel, fortsatte stevnet med 5000 m. Det hadde vært opphold under 1500-meteren, men nå begynte det å snø igjen og vinden økte på, så det måtte antas at verdensrekorden var trygg på denne distansen også. Olsen og Strøm var første par, et par den tidligere mesteren avgjorde mot den kommende med ei knallhard åpning, runder helt nede på 41. Underveis hadde han et lite uhell idet han glemte hvilken bane han skulle gå inn i etter ei veksling. Arrangørene hadde spart inn på vekslingsanviseren fordi utgiftene var store nok allikevel. De fikk påpakning for det fra avisene. Heldigvis var de ikke så dumme at de diskvalifiserte folk for slike bagateller den gangen.

Olsen 67-1.49-2.30-3.14-3.58-4.44-5.29-6.14-6.58-7.43-8.27-9.09,2
Strøm 68-1.51-2.33-3.17-4.02-4.48-5.33-6.18-7.03-7.49-8.34-9.16,9

Lundgreen og Najdenov møttes for tredje gang på rad og hadde en ny jevn duell til spredte oppmuntrende tilrop fra tribunene. Begge fikk sin tilmålte jubel og smilte til takk. Utfallet var lenge uvisst, men i 6. runde snubla russeren i en sving og parkameraten fikk et forsprang. Han jobba hardt for å ta det igjen og var bare sekundet bak to runder før mål, men Lundgreen hadde mer krefter igjen og gikk fra i spurten. Etter målpassering fulgte russeren eksempelet til Ippolitov og kyssa overmannen sin flere ganger til stor jubel fra tribunene.

Lundgreen 67-1.49-2.33-3.17-4.02-4.46-5.32-6.17-7.02-7.47-8.31-9.14,7
Najdenov  67-1.49-2.34-3.17-4.02-4.50-5.34-6.20-7.04-7.48-8.33-9.18,6

Så var det klart for dagens hovedbegivenhet. Oscar gikk med mer ro og sjøltillit til femtusenmeteren. Tross alt hadde han ikke følt seg særlig mer opplagt foran den forrige verdensrekorden sin, og var overbevist om at han også ville hale denne distansen i land. Startsignalet gikk og de satte i vei i godt tempo med Ippolitov i indre og Mathisen i ytre. Til første passering kommer de side om side, så bærer det gjennom andre sving og ut på vekslingssida med russeren først. Men så reiser han seg brått og rekker den ene handa i været (dette ifølge Oscars egen beretning, andre vil ha det til at det bare gikk fem skjær). Med den andre peker han på ei av skøytene. Skoreima hadde gått. I noen brøkdeler av et sekund raser det en kryssild av tanker gjennom hodet på Oscar Mathisen. Så, fortsatt på samme vekslingssida, reiser han seg opp han også, og bryter løpet. Naturligvis lar arrangøren hele stevnet stå i bero mens Ippolitov er inne i garderoben og bytter lisse på skøyta si. Man er ikke helt tett i pappen heller. Man veit hva man er her for. Omsider står de to kamphanene på startstreken igjen, og publikum kan få valuta for pengene sine.

Ippolitov, fra Oscar Mathisen, Mitt livs løp
Ippolitov følger det opplegget han annonserte dagen før, han holder seg litt bak hjemmefavoritten. Og tempoet er moderat, 43-44, det ligger an til ei sluttid på litt over 9, altså ikke mye foran Olsen, som leda distansen. 3400 m passeres på 6.06 med Oscar litt foran, antakelig i indre (som betyr at starten hans var i ytre). De ligger 2 foran et 9 blank-skjema og 10 etter et 8.45-skjema. Da setter Ippolitov inn angrepet sitt. Rundetida går ned i 42 og han er i ledelsen for første gang i løpet. Passering 6.48, 3 foran 9 blank og 9 etter 8.45. Men Oscar er forberedt, han vil vise hvem som er kar og kjører ei runde på 39! Passering 7.27 og plutselig bare 6 etter 8.45-skjemaet. Men det er ikke bare Oscar som er kar. Begge presser hverandre det de er gode for nå og tempoet går opp til fenomenale høyder mens publikum brøler og fekter som gale. Siste passering går på 8.05 med løperne side om side, og rundetida er... ja den er... Det er sant, den er 37!!! Sisterunda spurter de vilt. Inn i svingen virker det som om Ippolitov har en liten fordel. Ut på vekslingssida ser det ut som Oscar har differansen inne, jagende mot ryggen til den innbitte russeren. Likevel er de omtrent side om side når oppløpssida begynner. Alt er uvisst inntil 30-40 meter fra mål der publikum blir vitne til det umulige. Utlendingen siger sakte fra folkehelten, yndlingen, den uslåelige nordmannen, og går først i mål.

Lenge er det dørgende stille. Bare den ensomme vinden jamrer ulykkelig rundt hushjørna. Ippolitov står der med 30000 rovsultne øyepar i nakken og begynner å lure på om dette egentlig var så lurt allikevel. Så kommer Najdenov løpende ut på banen, finner fram til landsmannen, kaster seg over han og kysser han over hele hodet, fra seg av henrykkelse. Endelig kommer publikum til sans og samling og begynner å applaudere, og når tidene kommer på tavla og det russiske flagget heises, hyller de vinneren som det sømmer seg. Ingen kan hindre at dusinvis av publikummere løper inn på banen og bærer vinneren på gullstol rundt den i to runder til stormende ovasjoner, og ingen har interesse av å hindre det heller.

50 år og syntetiske polymerer skulle til før 37-runder blei daglig kost på en 5000-meter. Disse to dagene hadde Kristiania-publikummet fått overvære framtidas skøyteløp utført av to overmennesker. Eller hva skal vi si om en siste 1500 m på 2.26?? Bare 13 personer hadde gått den fortere, uten å ha gått 3500 m i konkurransefart først, og derav 6 på lavlandsbane. Hadde det vært ideelle forhold og et fornuftigere løpsopplegg, er det ikke godt å si hva rekorden hadde blitt.

Oscar klandrer seg sjøl for at han blei stående ute og vente mens Ippolitov var i garderoben og bytta lisser. Det er godt mulig at han blei kald og tapte på det, ikke godt å si. Uansett var det nok et uforglemmelig løp for dem som var og så på. Og jeg håper ikke du heller glemmer det med det første!

Ippolitov 64-1.46-2.30-3.14-3.56-4.40-5.23-6.07-6.48-7.28-8.05-8.43,4
Mathisen  64-1.46-2.30-3.13-3.56-4.40-5.23-6.06-6.48-7.27-8.05-8.43,6

Etter at banen var feid kunne resten av startlista avvikles. Referat fra dette har jeg ikke, men vi må gå ut fra at Sæterhaug møtte Gulbrandsen. Tidene blei dårlige, 9.32,8 og 9.38,9, og kanskje var ikke banen godt nok feid rein for støv og sand fra folks skosåler.

Sæterhaug   68-1.51-2.36-3.21-4.06-4.52-5.39-6.26-7.14-8.01-8.47-9.32,8
Gulbrandsen 69-1.54-2.40-3.26-4.11-4.57-5.44-6.32-7.19-8.06-8.54-9.38,9

Schou møtte etter alt å dømme Frang og slo sprinteren ganske klart med 9.27,7 mot 9.34,7.

Schou 72-1.55-2.41-3.25-4.11-4.54-5.40-6.26-7.12-7.57-8.43-9.27,7
Frang 72-1.55-2.41-3.25-4.09-4.56-5.43-6.29-7.15-8.02-8.49-9.34,7

Syversen gikk aleine, men klarte også 9.27,7.

Syversen 68-1.53-2.37-3.22-4.07-4.53-5.39-6.25-7.11-7.57-8.43-9.27,7
Resultater:
1.Vasilij Ippolitov  8.43,4
2.Oscar Mathisen     8.43,6
3.Henning Olsen      9.09,2
4.Trygve Lundgreen   9.14,7
5.Kristian Strøm     9.16,9
6.Nikita Najdenov    9.18,6
7.Gunerius Schou     9.27,7
Sigurd Syversen      9.27,7 p
9.Martin Sæterhaug   9.32,8
10.Bjarne Frang      9.34,7
11.Karl Gulbrandsen  9.38,9 p
Sammenlagt:
1.Oscar Mathisen      5
2.Vasilij Ippolitov   7
3.Henning Olsen      16,5
4.Martin Sæterhaug   24
Trygve Lundgreen     24
6.Kristian Strøm     25
7.Nikita Najdenov    27
8.Gunerius Schou     28,5
9.Bjarne Frang       30,5
10.Sigurd Syversen   36,5
11.Karl Gulbrandsen  40

Norsk Idrætsblad bringer et leserbrev av Fr. Borchgrevink (Fr. står vel for Fredrik, eller kanskje for frøken eller fru?):

Jo flere lørdag-søndage vi nu i vinter oplever, jo mer og mer blir man bestyrket i bevidstheten om, at vi nu i aar i Oscar Mathisen har noget «noch nie dagewesenes». Jeg understreker med vilje «nu i aar» – for hvem vet, om Mathisen til neste aar er i den form – eller om han ideheletat da mer deltar i konkurranser?

Det er min mening med disse linjer at præcisere, at denne bevidsthet om at eie en saadan eminent begavelse i vor midte forpligter nationen til at gjøre noget for, at denne mand kan sætte spor efter sig, som vil holde sig gjennem tiderne – selv efter at n’Oscar har lagt skøiterne paa hylden. Kort sagt: selv om man skulde renoncere paa Mathisens deltagelse i pokalhold her og der, saa maa der av «rette vedkommende» gjøres noget for, at han snarest reiser til Davos for der som rette mand paa rette sted at trykke rekorderne litt eftertrykkelig. Efter almindelig menneskelig beregning skulde da de tider staa uantastet for den norske nations regning gjennem ikke faa aar.

Redaktøren svarer: Til ovenstaaende skal kun bemerkes, at tanken er meget god, men at de internationale løp i Davos allerede er forbi – de arrangertes i slutten av januar – og vilde det iaar desuten ha været temmelig vanskelig, for ikke at si umulig, paa grund av tiderne for de internationale løp.

Men det kan jo hende det kommer flere år, ikke godt å si.

Samtidig i Boston Arena gjorde et 18 år gammelt supertalent seg klar til å forsvare den internasjonale amatørmestertittelen han vant i fjor etter å ha tatt den tilsvarende utendørstittelen uka før. Navnet hans: Bobby McLean.