torsdag 24. juli 2014

28. juni 1914

Det var en heit sommerdag for hundre år sida i dag. Oscar Mathisen satt og svetta på kontorkrakken i ingeniørfirmaet til Sam Eyde og kopierte planer for industrialiseringa av det gamle, fattige, men oi, så beinrappe fedrelandet hans. Han tenkte på sesongen han hadde bak seg, på verdensherredømmet han hadde erobra. Hva mer var det å erobre? Han var ikke så spent på neste sesong som før. 5 VM-titler hadde han tatt. Ingen hadde noe tilsvarende. Alle verdensrekorder hadde han. Og familielivet krevde sitt. Han ville reise mindre, utsette seg mindre for de fristelsene som fulgte med å være verdenshersker, utsette sin kjære Sigrid for færre bekymringer i den samme sammenhengen. Han hadde latt seg overtale til å konsentrere seg om de store mesterskapa neste sesong, alt annet fikk være. Når han satt her med kontorarbeidet var han likeglad med det hele, så likeglad at han nesten lurte på om verden ennå satt på hengslene. Men han visste nok at så snart den første frostdunsten begynte å rive i nesa i septembermorgenene, ville han tenke annerledes. Han var bare slik skapt.

Ariel Durant hadde slutta å gå på rulleskøyter. Dvs. ikke slutta helt, men det var knapt med tid for slike sysler nå. Hun var husmor, 16 år gammel, og gjorde alt hun kunne for å tilfredsstille Will, som hun hadde vært gift med i 8 måneder. Den 30 år gamle Will Durant var sjenert, men djupt, djupt forelska. Sjøl visste hun knapt hva kjærlighet var, men hun gjorde det hun kunne for å gjengjelde hans. Han var klok, snill, full av kunnskaper, men mangla et utadvendt vesen, inntil hun, Ariel, født Chaya Kaufman, kom og fylte den rolla, det tomrommet. Uheldigvis hadde det skandaløse forholdet deres ført til at han hadde mista jobben sin, men enn så lenge holdt de det gående med noen historieforelesninger i en presbytermenighet i nabolaget, som Will fikk 5 til 10 dollar gangen for. Forelesningsnotatene tok de vel vare på. Kanskje kunne de få noe nytte av dem med tid og stunder.

Dagen var varm og vakker også i Paris, der Tryggve Gran satt og hygga seg på en fortausrestaurant og nippa til ett eller annet. Men han venta bare på at det skulle bli mandag slik at flyskolen til Luois Blériot åpna igjen. På veien tilbake fra Antarktis der han hadde deltatt i den mislykte polekspedisjonen til Robert F. Scott og vært med på å finne liket hans i november for to år sida, traff han på den irske flypioneren Robert Loraine, og var straks fyr og flamme. Nå hadde han vært innrullert på flyskolen i ei uke og gjorde kunster som ingen hadde sett makan til. Men det var ikke slike akrobatiske triks han hadde i hugen, nei. Han ville større ting.

Det var en varm dag også i Konstantinopel der Vahram Papazyan hadde slikka såra sine etter Stockholm og var travelt opptatt med å forberede seg til årets armenske olympiske leiker. Både maten og været var heite for Emiliano Zapata, men humøret var godt, fordi regjeringshæren til skurken Huerta var på vikende front, og målet for revolusjonen var endelig innen rekkevidde. I Los Angeles, California, var det også sol og varmt, som alltid på denne tida av året, og Karen Marie Abelseth hadde begynt å få den store skipskatastrofen litt på avstand og kunne begynne å nyte dagene i arbeidet på farmen til søstera si. Den samme skipskatastrofen hadde fratatt Nikola Tesla den største velgjøreren sin, og han kunne bare se på mens det store tårnet hans, som skulle samle verdens tungemål, smuldra til ingenting.

Det var også en heit dag i Coconino County, men det var det jo alltid. Fullt så hett var det ikke i Liverpool, men det var en vakker sommersøndag av det slaget som ikke var hverdagskost her oppe i nordvest, og lille Freddie var med familien på promenade, ei deilig avveksling fra livet i den trange, overbefolka leiligheten. Han satt på de sterke skuldrene til pappaen sin da han fikk øye på det. Stort, blått, fritt og åpent helt ut mot den disige horisonten, der øyet fortapte seg, det ville ikke slippe den. Han hadde sett havet.

Samme dag utnytta den 22 år gamle John Ronald Reuel Tolkien det fine sommerværet til en eller annen frivolitet mens han nøyt sommerferien fra Exeter College, Oxford, der han studerte engelsk språk og litteratur. Lew Truby koste seg også på fridagen sin i det fine været, det var ikke mange timene før han skulle ned i mørket igjen, men han var glad. Streiken hadde endt med seier, arbeiderne hadde begynt å få makt, og framtida så lys ut. Lew Truby ante fred og ingen fare. Også marineminister Winston Churchill nøyt det gode været og sommerfreden på stranda ved Sea Marge Hotel i Cromer, Norfolk, der de hadde tatt inn for helga. Med seg hadde han sin kjære Clem og de to små, snart 5 år gamle Diana og 3 år gamle Randolph. Clem var også i omstendigheter igjen, og måtte være forsiktig. Som Truby ante marineministeren fred og ingen fare, men kanskje med et lite forbehold. Den disige horisonten ville ikke slippe øyet hans. Den var flat og tom, bortsett fra et par lystbåter som seilte uten spesiell mål og mening. Men det var faget hans å vite at det kunne komme ting over den, tunge kryssere og dreadnoughter som kunne sette liv og frihet på spill, som det var jobben hans å verge landet mot. Han var klar for den.

Nikola I satt fornøyd på trona si. Han hadde tjent og styrt landet sitt godt gjennom et langt og godt liv. Montenegrinerne hadde fått nytt land gjennom begge de to nylige balkankrigene, som de hadde ofra mer enn 10 tusen liv for, og kunne føle seg som noe litt mer enn en artig liten balkanstat slik de framsto for de mer belevne vesteuropeerne, som for eksempel den 7 år gamle Georges Prosper Remi, som nettopp hadde begynt å lære om det i skoleundervisninga. Spørsmålet var bare: hva nå? Det var fortsatt blodsbrødre under fremmed åk. Serbere, kroater, bosniaker, slovenere. Ja, bosniakerne var det kanskje ikke så farlig med. Men Habsburg-imperiet virka ikke like svekka som det ottomanske hadde vært. Kunne det være en mulighet for å lure dem ut i en krig med fremmede makter? Kanskje. Ikke godt å si. Man fikk smøre seg med tålmodighet og vente på en sjanse.

Men det var ikke alle som var så tålmodige.

fredag 1. november 2013

31. oktober 1913

Rulleskøytene glei støtt og radig over byasfalten. Alléeikene og leiegårdene feide forbi, men ikke så styggfort, for 15 år gamle Chaya Kaufman hadde et høytidelig ærend for hundre år sida i dag. Hun svingte rundt et hjørne og kirkebygningen kom til syne. Mange av gjestene hadde alt begynt å komme. For lille Chaya skulle gifte seg. Med skolelæreren sin.

Under hjula til skøytene hennes rulla asfalten og grusen på den unge republikken bakover, vekk fra Chaya den unge, livlige og svant inn i fortida. Republikken vokste i makt og velstand og kvinnene i den avla nye rekker av kloke og sterke ungdommer (iblanda noen svake og dumme) som marsjerte mot morgendagen i takt, eller utakt. Rundt den vokste og svant andre republikker og kongeriker i sin jamne, evige runddans. Konger og dronninger vokste i velde og myndighet, rasla med kronjuvelene og sablene sine ei stund før de blei gamle, skrumpa inn, daua og ramla i graver som andre konger og dronninger før dem. Rekker på rekker av undersåtter vokste, fant mening og øda krefter på den før de bukka under og gjorde plass til neste rekke mens tidas hjul spant.

Chaya var også full av mening, men først og fremst av kjærlighet. Ved sida av henne sto hennes elskede Will Durant, 28 år gammel og skolelærer, eller rettere sagt forhenværende skolelærer, for Ferrer Modern School var ikke mer moderne enn at forholdet mellom læreren og eleven hadde fått visse ringvirkninger. For Chaya, eller Ariel som hennes tilkommende likte å kalle henne, var dagen historisk på det personlige planet. Men objektivt sett var den ikke særlig historisk. Likevel rulla historia uanfekta sin knusende gang, på Balkan, i Persia, MexicoKina og andre steder. Det skulle komme historiske dager også for de kloke og sterke ungdommene i den unge republikken. Men det var det få som ante denne oktoberdagen.

Alt Chaya trengte var kjærlighet. Derfor ga hun sin elskede Will en ring og fikk en tilbake.


onsdag 9. oktober 2013

9. oktober 1913 - Alfred Lennon

Lille Freddie krabba over gulvet, hvinende av fryd. Det nye livet hans var en vidunderlig ting å ha, og den lille leiligheten i 27 Copperfield Street, Toxteth Park, Liverpool, var et paradis for et viltert småtroll som var full av iver etter å utforske omgivelsene sine. Når man var liten, kunne man smette inn i alle slags kroker og nisjer og granske undersidene av bord og stoler, sofaer og senger og alt som var. Overalt var det merkelige og spennende lukter og smaker og farger for ikke å snakke om lydene, som når som helst kunne samle seg fra det vanlige virvaret til rytmisk, pirrende sang som fikk han til å juble og klappe i hendene. Den lille leiligheten var også full av mennesker. Det var mamma, den vakre og kloke Polly McGuire, og det var pappa, den muntre Jack Lennon. Og så var det de andre ungene, Georgie på 8, Herbie på 6 og Syd på 5. Og liv og spetakkel var det hele dagen. Var det rart at lille Freddie hvinte av fryd?

Han hadde ennå ikke sett havet.

lørdag 2. februar 2013

2. februar 1913 - Igjen Oscar Mathisen

Slått! Igjen!

Lørdagens prestasjoner la ikke direkte noen demper på publikumsinteressen foran søndagens distanser ved det internasjonale stevnet på Frogner. Allerede klokka 12 begynte folkemassene, mange med oppakning som for en langtur, å stime gjennom alle tenkelige veier til banen, og ved start klokka 13 var det helt uframkommelig i Kirkeveien. Over 20000 billetter blei solgt, og utafor plankegjerdene sto ytterligere 10000 som ikke hadde noen mulighet for å komme inn. I trær og på hustak rundt omkring kunne man ikke bare se enkelte skikkelser, det vrimla av dem. Været var ikke så ideelt som dagen før, det tødde og raste fra taka, med litt snø og sludd og sjenerende vind. Stevnet blei innleda med en halvtimes kunstløpsoppvisning. Kongen og dronninga ankom like før den var ferdig, kongesangen blei spilt og det blei ringt til start for 1500 m.

Para på 1500 m var de samme som i milløpet dagen før, men i annen rekkefølge. De kildene jeg har, Morgenbladet og Norsk Idrætsblad, er imidlertid uenige om rekkefølgen, men jeg velger å holde meg til Morgenbladet, som harmonerer mest med Oscars egen beretning. I følge dem stilte Henning Olsen og Bjarne Frang i første par. Sprinteren Frang var nok litt sliten etter milløpet og blei fort hengende etter. Olsen gikk inn på 2.30,3, som nok tyda på at isen ikke var førsteklasses. I andre par fikk Lundgreen revansje over Najdenov til publikums store fornøyelse, men tida var ikke bedre enn 2.35.

Så var det da klart for han som skulle innfri forventningene til de titusener som sto med gullglans i blikket på tribuner, gratishaug, hustak og i trær eller hvor som helst og tenkte på sitt hjemlands og sine forfedres ære, for ikke å snakke om alle som satt hjemme og venta spent på underretninger fra presse og andre nyhetskilder. Men yndlingen følte seg slett ikke vel. Titusenmeteren dagen før hadde tatt på mer enn han hadde tenkt. Han hadde slett ikke ment å gå så fort, bare fort nok til å slå Ippolitov. 40-runder på slutten av en titusenmeter, det er jo vanvidd. Slikt kan gå an en 40-50 år fram i tid, ikke i 1913. Men det var bare noe med dette brølet som satte i etter at publikum hadde vært så uvanlig stille i så lang tid, det var annerledes enn noe annet han hadde hørt og følt, ekstasen var mer fullkommen, det var hypnotiserende. Han hadde gått i en raptus, alle trøtthetstegn drukna i en himmelsk fryd. Da han gikk over målstreken hadde alt virka så riktig, så enkelt, og han tok imot massenes overstrømmende kjærlighet som den største selvfølge.

Men om natta hadde han knapt nok fått blund på øya, hjertet bare hamra og hamra. Opplagt var det synd å si at han var der han sto på startstreken. Og i den andre banen ved sida av seg hadde han den nådeløse jegeren, alltid like blid og uforstyrrelig i sin tillit til sine egne evner og mulighetene han hadde til å nedsable den store Mathisen. Vel, det var bare å gå til verket. Startsignalet gikk og heldigvis satte ikke kroppen seg til motverge. Den lystra, men kanskje ikke like fint som før, for det lot seg ikke gjøre å opparbeide noe større forsprang til russeren. Det 20-30000-tallige publikummet hadde venta seg en klar seier fra verdensrekordholderen her, i stil med de utklassingene han rutinemessig hadde prestert tidligere. Men nå blei det mer spennende enn de forestilte seg. Den første runda gikk og den andre runda gikk, løperne jagde hverandre som skygger gjennom svingene. Oscar hadde klart å opparbeide seg et forsprang da de gikk ut på den siste oppløpssida, men i innspurten nærma russeren seg skjær for skjær, og i mål var det bare så vidt det holdt. Publikum pusta ut i lettelse. Oscar var glad for seieren, men Ippolitov var enda gladere, han kasta seg rundt halsen på konkurrenten og ga han et stort, smaskende kyss. Og han hadde grunn til å være glad. Tidene var 2.22,1 og 2.22,2. Det var ikke bare én som kunne gå 1500 m lenger. Under langt fra ideelle forhold gikk Ippolitov opp på andreplass på verdensstatistikken, Østlund var passert. Og han gikk forbi Strunnikov på adelskalenderen og la seg på andreplass der også.

I et annet par fulgte Schou Sæterhaug de første par rundene, men blei så hengende etter. Trønderen gikk inn på 3.-plass med 2.29,5.

Resultater:
1.Oscar Mathisen     2.22,1
2.Vasilij Ippolitov  2.22,2 p
3.Martin Sæterhaug   2.29,5
4.Henning Olsen      2.30,3
5.Kristian Strøm     2.32,1 p
6.Gunerius Schou     2.32,9
7.Bjarne Frang       2.33,5
8.Sigurd Syversen    2.34,6 p
9.Trygve Lundgreen   2.35,0
10.Nikita Najdenov   2.35,7
11.Karl Gulbrandsen  2.38,6
Sammenlagt:
1.Oscar Mathisen      3
2.Vasilij Ippolitov   6
3.Henning Olsen      13,5
4.Martin Sæterhaug   15
5.Trygve Lundgreen   20
Kristian Strøm       20
7.Bjarne Frang       20,5
8.Nikita Najdenov    21
Gunerius Schou       21
10.Karl Gulbrandsen  29
11.Sigurd Syversen   29

Etter en kortere pause for avvikling av europamesterskapet i kunstløp der svensken Salchow inkasserte sin ørtende tittel, fortsatte stevnet med 5000 m. Det hadde vært opphold under 1500-meteren, men nå begynte det å snø igjen og vinden økte på, så det måtte antas at verdensrekorden var trygg på denne distansen også. Olsen og Strøm var første par, et par den tidligere mesteren avgjorde mot den kommende med ei knallhard åpning, runder helt nede på 41. Underveis hadde han et lite uhell idet han glemte hvilken bane han skulle gå inn i etter ei veksling. Arrangørene hadde spart inn på vekslingsanviseren fordi utgiftene var store nok allikevel. De fikk påpakning for det fra avisene. Heldigvis var de ikke så dumme at de diskvalifiserte folk for slike bagateller den gangen.

Olsen 67-1.49-2.30-3.14-3.58-4.44-5.29-6.14-6.58-7.43-8.27-9.09,2
Strøm 68-1.51-2.33-3.17-4.02-4.48-5.33-6.18-7.03-7.49-8.34-9.16,9

Lundgreen og Najdenov møttes for tredje gang på rad og hadde en ny jevn duell til spredte oppmuntrende tilrop fra tribunene. Begge fikk sin tilmålte jubel og smilte til takk. Utfallet var lenge uvisst, men i 6. runde snubla russeren i en sving og parkameraten fikk et forsprang. Han jobba hardt for å ta det igjen og var bare sekundet bak to runder før mål, men Lundgreen hadde mer krefter igjen og gikk fra i spurten. Etter målpassering fulgte russeren eksempelet til Ippolitov og kyssa overmannen sin flere ganger til stor jubel fra tribunene.

Lundgreen 67-1.49-2.33-3.17-4.02-4.46-5.32-6.17-7.02-7.47-8.31-9.14,7
Najdenov  67-1.49-2.34-3.17-4.02-4.50-5.34-6.20-7.04-7.48-8.33-9.18,6

Så var det klart for dagens hovedbegivenhet. Oscar gikk med mer ro og sjøltillit til femtusenmeteren. Tross alt hadde han ikke følt seg særlig mer opplagt foran den forrige verdensrekorden sin, og var overbevist om at han også ville hale denne distansen i land. Startsignalet gikk og de satte i vei i godt tempo med Ippolitov i indre og Mathisen i ytre. Til første passering kommer de side om side, så bærer det gjennom andre sving og ut på vekslingssida med russeren først. Men så reiser han seg brått og rekker den ene handa i været (dette ifølge Oscars egen beretning, andre vil ha det til at det bare gikk fem skjær). Med den andre peker han på ei av skøytene. Skoreima hadde gått. I noen brøkdeler av et sekund raser det en kryssild av tanker gjennom hodet på Oscar Mathisen. Så, fortsatt på samme vekslingssida, reiser han seg opp han også, og bryter løpet. Naturligvis lar arrangøren hele stevnet stå i bero mens Ippolitov er inne i garderoben og bytter lisse på skøyta si. Man er ikke helt tett i pappen heller. Man veit hva man er her for. Omsider står de to kamphanene på startstreken igjen, og publikum kan få valuta for pengene sine.

Ippolitov, fra Oscar Mathisen, Mitt livs løp
Ippolitov følger det opplegget han annonserte dagen før, han holder seg litt bak hjemmefavoritten. Og tempoet er moderat, 43-44, det ligger an til ei sluttid på litt over 9, altså ikke mye foran Olsen, som leda distansen. 3400 m passeres på 6.06 med Oscar litt foran, antakelig i indre (som betyr at starten hans var i ytre). De ligger 2 foran et 9 blank-skjema og 10 etter et 8.45-skjema. Da setter Ippolitov inn angrepet sitt. Rundetida går ned i 42 og han er i ledelsen for første gang i løpet. Passering 6.48, 3 foran 9 blank og 9 etter 8.45. Men Oscar er forberedt, han vil vise hvem som er kar og kjører ei runde på 39! Passering 7.27 og plutselig bare 6 etter 8.45-skjemaet. Men det er ikke bare Oscar som er kar. Begge presser hverandre det de er gode for nå og tempoet går opp til fenomenale høyder mens publikum brøler og fekter som gale. Siste passering går på 8.05 med løperne side om side, og rundetida er... ja den er... Det er sant, den er 37!!! Sisterunda spurter de vilt. Inn i svingen virker det som om Ippolitov har en liten fordel. Ut på vekslingssida ser det ut som Oscar har differansen inne, jagende mot ryggen til den innbitte russeren. Likevel er de omtrent side om side når oppløpssida begynner. Alt er uvisst inntil 30-40 meter fra mål der publikum blir vitne til det umulige. Utlendingen siger sakte fra folkehelten, yndlingen, den uslåelige nordmannen, og går først i mål.

Lenge er det dørgende stille. Bare den ensomme vinden jamrer ulykkelig rundt hushjørna. Ippolitov står der med 30000 rovsultne øyepar i nakken og begynner å lure på om dette egentlig var så lurt allikevel. Så kommer Najdenov løpende ut på banen, finner fram til landsmannen, kaster seg over han og kysser han over hele hodet, fra seg av henrykkelse. Endelig kommer publikum til sans og samling og begynner å applaudere, og når tidene kommer på tavla og det russiske flagget heises, hyller de vinneren som det sømmer seg. Ingen kan hindre at dusinvis av publikummere løper inn på banen og bærer vinneren på gullstol rundt den i to runder til stormende ovasjoner, og ingen har interesse av å hindre det heller.

50 år og syntetiske polymerer skulle til før 37-runder blei daglig kost på en 5000-meter. Disse to dagene hadde Kristiania-publikummet fått overvære framtidas skøyteløp utført av to overmennesker. Eller hva skal vi si om en siste 1500 m på 2.26?? Bare 13 personer hadde gått den fortere, uten å ha gått 3500 m i konkurransefart først, og derav 6 på lavlandsbane. Hadde det vært ideelle forhold og et fornuftigere løpsopplegg, er det ikke godt å si hva rekorden hadde blitt.

Oscar klandrer seg sjøl for at han blei stående ute og vente mens Ippolitov var i garderoben og bytta lisser. Det er godt mulig at han blei kald og tapte på det, ikke godt å si. Uansett var det nok et uforglemmelig løp for dem som var og så på. Og jeg håper ikke du heller glemmer det med det første!

Ippolitov 64-1.46-2.30-3.14-3.56-4.40-5.23-6.07-6.48-7.28-8.05-8.43,4
Mathisen  64-1.46-2.30-3.13-3.56-4.40-5.23-6.06-6.48-7.27-8.05-8.43,6

Etter at banen var feid kunne resten av startlista avvikles. Referat fra dette har jeg ikke, men vi må gå ut fra at Sæterhaug møtte Gulbrandsen. Tidene blei dårlige, 9.32,8 og 9.38,9, og kanskje var ikke banen godt nok feid rein for støv og sand fra folks skosåler.

Sæterhaug   68-1.51-2.36-3.21-4.06-4.52-5.39-6.26-7.14-8.01-8.47-9.32,8
Gulbrandsen 69-1.54-2.40-3.26-4.11-4.57-5.44-6.32-7.19-8.06-8.54-9.38,9

Schou møtte etter alt å dømme Frang og slo sprinteren ganske klart med 9.27,7 mot 9.34,7.

Schou 72-1.55-2.41-3.25-4.11-4.54-5.40-6.26-7.12-7.57-8.43-9.27,7
Frang 72-1.55-2.41-3.25-4.09-4.56-5.43-6.29-7.15-8.02-8.49-9.34,7

Syversen gikk aleine, men klarte også 9.27,7.

Syversen 68-1.53-2.37-3.22-4.07-4.53-5.39-6.25-7.11-7.57-8.43-9.27,7
Resultater:
1.Vasilij Ippolitov  8.43,4
2.Oscar Mathisen     8.43,6
3.Henning Olsen      9.09,2
4.Trygve Lundgreen   9.14,7
5.Kristian Strøm     9.16,9
6.Nikita Najdenov    9.18,6
7.Gunerius Schou     9.27,7
Sigurd Syversen      9.27,7 p
9.Martin Sæterhaug   9.32,8
10.Bjarne Frang      9.34,7
11.Karl Gulbrandsen  9.38,9 p
Sammenlagt:
1.Oscar Mathisen      5
2.Vasilij Ippolitov   7
3.Henning Olsen      16,5
4.Martin Sæterhaug   24
Trygve Lundgreen     24
6.Kristian Strøm     25
7.Nikita Najdenov    27
8.Gunerius Schou     28,5
9.Bjarne Frang       30,5
10.Sigurd Syversen   36,5
11.Karl Gulbrandsen  40

Norsk Idrætsblad bringer et leserbrev av Fr. Borchgrevink (Fr. står vel for Fredrik, eller kanskje for frøken eller fru?):

Jo flere lørdag-søndage vi nu i vinter oplever, jo mer og mer blir man bestyrket i bevidstheten om, at vi nu i aar i Oscar Mathisen har noget «noch nie dagewesenes». Jeg understreker med vilje «nu i aar» – for hvem vet, om Mathisen til neste aar er i den form – eller om han ideheletat da mer deltar i konkurranser?

Det er min mening med disse linjer at præcisere, at denne bevidsthet om at eie en saadan eminent begavelse i vor midte forpligter nationen til at gjøre noget for, at denne mand kan sætte spor efter sig, som vil holde sig gjennem tiderne – selv efter at n’Oscar har lagt skøiterne paa hylden. Kort sagt: selv om man skulde renoncere paa Mathisens deltagelse i pokalhold her og der, saa maa der av «rette vedkommende» gjøres noget for, at han snarest reiser til Davos for der som rette mand paa rette sted at trykke rekorderne litt eftertrykkelig. Efter almindelig menneskelig beregning skulde da de tider staa uantastet for den norske nations regning gjennem ikke faa aar.

Redaktøren svarer: Til ovenstaaende skal kun bemerkes, at tanken er meget god, men at de internationale løp i Davos allerede er forbi – de arrangertes i slutten av januar – og vilde det iaar desuten ha været temmelig vanskelig, for ikke at si umulig, paa grund av tiderne for de internationale løp.

Men det kan jo hende det kommer flere år, ikke godt å si.

Samtidig i Boston Arena gjorde et 18 år gammelt supertalent seg klar til å forsvare den internasjonale amatørmestertittelen han vant i fjor etter å ha tatt den tilsvarende utendørstittelen uka før. Navnet hans: Bobby McLean.

fredag 1. februar 2013

1. februar 1913 - Oscar Mathisen igjen

17.22,6!

Om Oscar Mathisen hadde grunn til å føle seg opplagt og tilfreds på toget oppover til Trondhjem, hadde han ikke mindre grunn til det på veien hjemover igjen, med ny verdensrekord pluss en tangering og nye fire distanseseire under beltet. Vel, misfornøyd og uopplagt var han nok ikke, men en ny tanke hadde begynt å blande seg i begeret. Han følte seg jaga. Hadde han ikke hatt det forsynet å løpe på 17.36,4, hadde verdensrekorden nå vært på russiske hender. Det var bare med et nødrop at det holdt. 1,2 sekunder, det er jo ingenting, det er ikke så mye som du bruker på å lese denne setningen en gang. Og som medpassasjer på toget hadde han ikke bare denne nye tanken, han hadde Ippolitov, jegeren som var ute etter skalpen hans. Og de var begge på vei til det internasjonale stevnet på Frogner kommende helg.

Og hjemme på Frogner var mange flittige hender i full sving med forberedelsene. Fadesen fra i fjor da de bare trykte opp 18000 billetter og tapte store pengebeløp på salget måtte gjenopprettes. Tribunene blei påbygd flere rader både i nordre og søndre sving. Også på vestre langside (vekslingssida) blei de gjort høyere og lengre. Og på oppløpssida var det bygd ny tribune ved målpassering. Banemesteren, den velberykta Zakken Johansen, mente at han kunne klemme inn 5000 flere enn tidligere. Men så var jo ikke utgiftene heller så små ved et slikt arrangement, bare premiene løp opp i 2000, kunne han tilføye. Stevnet skulle være årets begivenhet på skøytefronten i hovedstaden siden mesterskapa gikk utenlands, og de sensasjonelle prestasjonene til Ippolitov brakte forventningene og stemninga til kokepunktet.

Dagen opprant, og den var like blank og skinnende som isen på Stadion. Ikke et vindpust rørte flagga til alle deltakerlanda i kunstløps-EM, som var lagt inn som pauseunderholdning. Pliktøvelsene begynte kvart på tolv og tribunene begynte å fylles ved halv 2-tida, en halvtime etter annonsert start. Gratishaugen blei besatt i ei fart, og rundt omkring i trær og på taka til bygninger rundt banen kunne man se skikkelser. Men det trakk ut med disse pliktøvelsene. Klokka blei halv 3 og den blei 3. Folk begynte å fryse og i den spredte applausen til Salchows, Böckls, Szendes og de andres kultiverte figurer blanda det seg en økende andel uttrykk som egna seg mindre i pene saler. Men arrangørene kunne ikke hjelpe for det, IEV-reglementet tilsa at EM-øvelsene ikke skulle forstyrres av andre konkurranser.

Omsider sto første par på startstreken, Sæterhaug og Strøm. Trønderen var klart raskere enn hortenseren, som omtales som et meget godt emne med kraft men øyensynlig mangelfull teknikk etter bare ett års skøytetrening. Sæterhaug klarte ikke å kopiere trondhjemstida si og kom inn på 45,9, et godt stykke foran hortensgutten, som fikk problemer i en innersving. Bjarne Frang tok ledelsen i neste par med 45,5, som var klar ny pers og 11.-plass på verdensstatistikken, men 5.-plass på lavlandsstatistikken. Han gikk antakeligvis i par med den andre russeren, Najdenov, som det hadde gått store gjetord om, han skulle angivelig ha slått Ippolitov med 9 sekunder på 5000 m. Her løp han kraftfullt, men ikke teknisk imponerende.

Oscar Mathisen stilte i par med Lundgreen. Begge fikk en god start og Oscar fikk opp ei svær fart, han dro raskt fra parkameraten. Første sving gikk i et frapperende driv, andre ikke dårligere foran de hylende publikumsmassene, han ante et 43-tall blinkende i det fjerne. Men så var det med ett at han merka det var noe galt med den ene skøyta, den glei ikke ordentlig. Han reiste seg brått, men fortsatte, det var mulig å trå på den. Stegfrekvensen kunne han beholde, han måtte bare trå forsiktigere. Straks etter målpassering, mens Lundgreen ennå hadde langt igjen, dro han skøyta opp for å se nærmere på den. Den hadde rett og slett bøyd seg. Og da tida blei opplest til 44,2 – ny verdensrekordtangering – kunne han ikke unngå å fundere på hva det ville blitt med skøytene helt i stand.

I neste par fikk publikum lære hvilke framsteg Ippolitov hadde gjort siden sist de så han på VM siste år. Han gikk med lange, sigende skjær uten spesiell sprinttakt, hadde et rivende oppgjør med Henning Olsen, som alle hadde tiltenkt andreplassen i lys av den fine tida han oppnådde i Moss forrige helg, og slo han på målstreken. Tida, 45,4, holdt også til andreplass på distansen, samtidig som han tok fra Frang den ellevte- og den femteplassen han hadde på verdensstatistikkene, pluss at han passerte Østlund og Bohrer på adelskalenderen og gikk opp på tredjeplass. Dessuten betydde andreplassen at det var duka for tidenes oppgjør på 10000 m.

Resultater:
1.Oscar Mathisen     44,2 TVR
2.Vasilij Ippolitov  45,4 p
3.Bjarne Frang       45,5 p
Henning Olsen        45,5
5.Martin Sæterhaug   45,9
6.Gunerius Schou     47,0 p
7.Trygve Lundgreen   47,8
8.Nikita Najdenov    48,2
9.Sigurd Syversen    48,5
Karl Gulbrandsen     48,5 p

Det fulgte ei kort pause for trekning og damekunstløp mens publikum ivrig diskuterte utsiktene foran milløpet uten å ense piruettene der nede på midten. Første par var Najdenov og Lundgreen. Russeren var dårlig teknisk og tapte terreng i svingene, men han gikk kraftfullt og aggressivt og skaffa seg etter hvert en ledelse. Omtrent halvveis satte Lundgreen i verk et motangrep og nærma seg, men i 17. runde holdt han på å falle og mista terreng igjen. Avstanden holdt seg på nærmere ei halv langside helt til sisterunda, der Lundgreen fant at han hadde krefter igjen og satte i en sluttspurt som fikk liv i tilskuerne. Men det var litt for seint.

Najdenov  44-1.24-2.05-2.46-3.27-4.10-4.53-5.36-6.20-7.04-7.48-8.33-9.18-10.03-10.47-11.31-12.15-13.00-13.45-14.29-15.14-16.00-16.46-17.31-18.15,4
Lundgreen 44-1.24-2.05-2.47-3.28-4.12-4.56-5.41-6.25-7.10-7.55-8.39-9.22-10.05-10.49-11.33-12.19-13.04-13.49-14.35-15.20-16.06-16.51-17.35-18.16,8

Najdenov satte pers med sine 18.15,4 og gikk opp til 11.-plass på verdensstatistikken og 29.-plass på adelskalenderen. Frang og Olsen i neste par gikk som alltid stilfullt og vakkert, men ikke så fort.

Frang 48-1.32-2.17-3.02-3.47-4.34-5.20-6.07-6.53-7.40-8.27-9.15-10.02-10.48-11.35-12.21-13.08-13.55-14.43-15.30-16.18-17.06-17.53-18.41-19.27,3
Olsen 47-1.32-2.15-2.58-3.43-4.28-5.12-5.57-6.42-7.27-8.11-8.56- 9.41-10.27-11.12-11.57-12.43-13.27-14.12-14.58-15.44-16.31-17.15-18.01-18.45,2

Frang tok allikevel en grådig jafs av milpersen sin, og sklei opp fra 58. til 37.-plass på adelskalenderen. Så var det tid for dagens glansnummer. Oscar Mathisen i indre på reserveskøytene sine, Vasilij Ippolitov i ytre. Nå skal du se du blir slått, tenkte Oscar. Men det gjorde han foran alle løp. Uten denne tvilen og angsten kunne han neppe yte sitt beste. En gang måtte jo det uavvendelige skje. Det man hadde kraft og styrke til var å utsette det så lenge som mulig. Han kunne iallfall love kamp, det var sikkert. Og det skulle bli en kamp som ga gjenklang gjennom skøytehistoria.

Startskuddet smalt, eller flagget falt – jeg innbiller meg at startpistol ikke blei vanlig før på 1920-tallet da man fikk mer samkvem med amerikanerne, men Oscar skriver vitterlig om startskuddet i boka si – kanskje en forglemmelse. Etter startskuddet eller flagget eller hva det nå var fikk man iallfall ikke noen hvilerunde for å finne rytmen slik det var vanlig, det var fullt kjør. Ippolitov gikk opp i ryggen på Oscar på vekslingssida og kom til første passering med en klar ledelse. Rundetid 44 og 5 foran verdensrekorden!

I samme takt som jubelbruset steig etter starten svant angsten til Oscar inn og han kunne tenke klart over situasjonen. Russeren var tydeligvis hissig og ville gjerne føre. Ja vel, tenkte Oscar. Du skal få lov til å føre. Til 800 m var forspranget nesten utlikna, tempoet mer normalt – rundetid 43, 3 foran rekorden.

Gjennom en sving til, nedover vekslingssida med Oscar først. Tempoet er høyt, likevel drar russeren litt innpå. Gjennom den neste svingen, Oscar går en god ytre og er bare meteren bak på oppløpssida, det øker til 2 før passering, 2.09, rundetid 42 og stadig 3 foran verdensrekorden.

Ei runde til går på samme måten, Oscar så vidt foran ved passeringa som går på 2.51, rundetid 42 og 2 foran rekorden nå. Neste runde angriper Ippolitov igjen i indre og passerer på 3.32 med et større forsprang, rundetid 41 og 3 foran igjen. Publikum er merkelig stille. De ser at russeren er på offensiven. Løperne vokter på hverandre, og publikum vokter med dem. Ved 2400 m er de nesten likt igjen, passering 4.15, rundetid 43 og bare ett foran rekorden.

Ippolitov er kanskje informert om dette, for han kjører på igjen og passerer neste gang på 4.56, rundetid 41 og 2 foran rekorden igjen, nå med Oscar hakk i hæl. Folk med klokker på tribunene står spente med skjemaer og blyanter, naboene stimler sammen om dem for hver passering. Bare spredte tilrop. Nasjonens ære hviler på akslene til mannen der nede. Skal han tape nå? Ippolitov virker veldig sterk. Neste passering 5.39, ny 43-runde og likt med rekorden!

Igjen støter Ippolitov, en taktikk han kanskje har fra sykkelsporten. Han håper å slite ut nordmannen som stadig må svare. 41 blir rundetida, passering 6.20 og ett foran rekorden. Han får noen meters forsprang igjen, men neste runde er det utlikna, og det er siste gangen russeren har noe større forsprang. Passering 7.03, rundetid 43 og likt med rekorden igjen.

De neste rundene går i et jevnt, hardt tempo, gjerne med et par meters ledelse til mannen i indre bane. 7.45, rundetid 42, likt med rekorden, 8.27, rundetid 42, ett etter rekorden. 9.08, rundetid 41, ett foran rekorden. 9.50, rundetid 42, tre foran rekorden der den hadde 44. Fortsatt er publikum merkelig stille. Kanskje alvoret i situasjonen hviler for tungt på dem. Representanten for det mektige imperiet som tyranniserte på alle fronter, Finland, Persia, Balkan. Kanskje er de overvelda av det historiske øyeblikket. Orkesteret avslutter en militærmarsj og begynner på den neste.

Ny runde på 42, passering 10.32, stadig 3 foran rekorden. Ippolitov med en liten ledelse i indre. Neste passering 11.14, rundetid 42, fortsatt 3 foran, Oscar litt foran i indre. Folk jubler for det, men mange holder ennå pusten i spent forventning. De to der nede går fortere enn noen kunne tenkt seg muligheten av før denne sesongen. 5000 m-passeringa var 8.47,5, ei 5000 m-tid som er utenkelig for så å si alle andre løpere. Verdensrekorden er under 10 sekunder foran. Disse 42-rundene som ser ut til å være svaret på alt, gir ei 1500 m-tid på godt under 2.40. Sannelig ikke dårlig det heller. Skøytesporten er i ferd med å få en ansiktsløftning.

Neste runde er det Ippolitov som leder fra indre igjen, 11.56, nok ei runde på 42 og stadig 3 foran rekorden. Gjennom en ny sving, jagende på vekslingssida, nok en sving, og til neste passering leder Oscar med et par meter, 12.38. 42-rundene kommer klokkereint, igjen 3 foran rekorden. Mennene der nede presser seg til det ytterste. Verdensrekorden kommer til å bli slått igjen. Folk på tribunene sammenlikner med skjemaet som er publisert i Norsk Idrætsblad. Men når faller avgjørelsen? Har noen av de to der nede noen ekstra krefter å sette inn etter dette harde kjøret?

Det var kaldt og løperne var tynnkledde. Anstrengelsen med de jevne 42-rundene var ikke nok til å holde dem varme. På vekslingssida jagende gjennom den isnende lufta med russeren etter seg fikk Oscar det han kaller ei veritabel frysekule. Han frøys så han nesten hakka tenner og gjennom yttersvingen kretsa tankene rundt det faktum at det ennå var 6 runder igjen når han kom til mål. Men på oppløpssida med Ippolitov nå et par meter foran syntes han han merka at russeren heller ikke virka fullt så pigg som før. Gikk han ikke merkbart saktere, da? Oscar blei helt kald, eller det vil si varm. Han merka ikke kulda lenger og gikk bare og venta på målpassering. Der kom den på 13.20, fortsatt rundetid 42 og nå 4 foran verdensrekorden. Så slo han om takta, la helt ut som han sier og uten at Ippolitov merka noen ting, kjørte han helt opp i ryggen på han på vekslingssida. Først da de gikk inn i svingen side om side blei russeren oppmerksom på faren og forsøkte å svare. Oscar passerte på 14.01 med rundetid 41 og 4 foran rekorden med Ippolitov godt og vel 10 meter bak.

Hadde publikum vært merkelig stille før, mangla det ikke på at de ga lyd fra seg nå, de uthvilte strupene samla seg til en orkan av heiarop som drukna musikken helt. Man brølte og skreik og vifta og trampa enten man sto på tribunene, på gratishaugen eller vagla seg i trær eller på hustak rundt omkring. Og Oscar tenkte: nå eller aldri! Han kjørte den andre innersvingen også, og plutselig var han nærmere halve vekslingssida foran russeren. Det var den første dokumenterte bruken av den «to indre og vekk me’n»-taktikken som Kuppern gjorde så kjent.

Og med denne jubelorkanen i ryggen var det bare én ting å gjøre, presse hver minste dråpe av kraft ut av kroppen for å holde på det forspranget han hadde fått og ikke gi russeren en eneste sjanse til å ta det igjen. I rask 1500 m-takt passerte han 8400 m på 14,42 i ytre med Ippolitov 30 meter bak – ny runde på 41 og 6 foran rekorden. Enda dreiv orkanen han fram fortere. Han visste ikke hva han gjorde, den piska på han og han piska opp den. Det kom ei 40-runde, passering 15.22 og 8 foran med forspranget økt til halve langsida. Tredje siste runde gikk på 41, passering 16.03 og 10 foran rekorden. Ippolitov hadde nå resignert og gikk på 43-runder. Da klokka ringte passerte Oscar på 16.43 etter nok ei 40-runde. Hva slags tid ville dette bli? Det ville bli ei helt vanvittig tid, ei tid som ikke så ut som ei 10000 m-tid en gang.

Da Oscar gikk i mål på 17.22,6 etter ei sluttrunde på under 40, hadde Ippolitov ennå ikke begynt på oppløpssida. Levenet på tribunene ville ikke gi seg, det bare skifta karakter til noe mer utløst, fullbårent, med et ekstra crescendo da de fantastiske talla kom på tavla. Oscar sjøl opplevde det som et øyeblikk for stort for ord, han hadde nok også ei blanding av følelser som det mangla beskrivende ord for i språket hans. Triumf, glede, fullendelse, publikums kjærlighet, delvis oppveielse av tap og sorg han opplevde i unge år. Men også utmattelse. Han måtte sette seg, hjertet bare hamra og hamra. På tribunene regna kvikke hoder ut at siste 5000 m var på 8.35, altså godt under verdensrekorden. Enda kvikkere hoder regna ut at siste 1500 m var på under 2.33. Hva de neppe regna ut var at siste 3000 m var på 5.05-06. Og om noen gjetta riktig på hvor mange flere 10000-metere av samme kaliber Oscar skulle gå i resten av karriera si, er nok også tvilsomt.

Verdensrekord 49-1.30-2.12-2.53-3.35-4.16-4.58-5.39-6.21-7.03-7.45-8.26-9.09-9.53-10.35-11.17-11.59-12.41-13.24-14.05-14.48-15.30-16.13-16.55-17.36,4

Mathisen      45-1.27-2.09-2.51-3.33-4.15-4.56-5.39-6.21-7.03-7.45-8.27-9.08-9.50-10.32-11.14-11.56-12.38-13.20-14.01-14.42-15.22-16.03-16.43-17.22,6
Ippolitov     44-1.27-2.09-2.51-3.32-4.15-4.56-5.39-6.20-7.03-7.45-8.27-9.08-9.50-10.32-11.14-11.56-12.38-13.20-14.02-14.45-15.27-16.10-16.53-17.35,5

Endelig svant jubelstormen inn til ei opprømt mumling og Syversen og Gulbrandsen slapp av gårde til sitt milløp. Begge var debutanter på distansen og gikk like uantasta av publikums oppmerksomhet som EM-deltakerne i kunstløp tidligere på dagen. Gulbrandsen, mannen som fikk gå sammen med Oscar på 1500 m i VM året før på grunn av et av Henning Olsens forsvinningsnummer, tok ledelsen etter noen runder og økte den til nærmere 300 meter i mål. Tida hans var god nok til 58.-plass på verdensstatistikken og Syversen kom seg også inn blant de 100 beste så vidt. De gikk inn på adelskalenderen henholdsvis på 84.- og 91.-plass.

Syversen    50-1.34-2.21-3.06-3.51-4.37-5.23-6.10-6.56-7.44-8.30-9.18-10.07-10.54-11.42-12.29-13.17-14.06-14.55-15.45-16.34-17.24-18.12-19.00-19.45,0
Gulbrandsen 50-1.34-2.19-3.04-3.49-4.35-5.20-6.06-6.53-7.38-8.24-9.12-9.59-10.45-11.30-12.16-13.03-13.49-14.35-15.21-16.08-16.55-17.42-18.28-19.13,6

Sæterhaug var satt opp mot Schou, som gikk sin andre 10000m. Debuten hans var i NM på Horten der han gikk over 21 minutter. Her fulgte han trønderen til omtrent halvveis men så fikk han det tungt. Likevel slo han persen med nesten 2 minutter og klatra til 43.-plass på adelskalenderen.

Sæterhaug 48-1.33-2.14-2.59-3.43-4.28-5.13-5.58-6.44-7.30-8.15-9.02-9.46-10.32-11.18-12.03-12.48-13.33-14.20-15.05-15.51-16.38-17.24-18.10-18.54,6
Schou     48-1.33-2.15-2.59-3.43-4.28-5.13-5.58-6.44-7.30-8.15-9.02-9.47-10.33-11.20-12.07-12.55-13.44-14.32-15.22-16.11-17.00-17.49-18.40-19.26,8

Strøm hadde den ukjærkomne fornøyelsen av å gå aleine i siste par, antakelig foran nokså glisne tribuner. Men han gjorde en god jobb og fant et tempo på 44 til 46 som han kunne bruke etter litt eksperimentering. Han slo persen sin med mer enn 2 minutter og klatra fra 80.- til 33.-plass på adelskalenderen samt til 30.-plass på 10000 m-statistikken.

Strøm 48-1.29-2.13-2.56-3.41-4.25-5.09-5.54-6.39-7.24-8.10-8.54-9.40-10.25-11.11-11.56-12.43-13.29-14.15-15.00-15.46-16.31-17.15-18.00-18.43,7
Resultater:
1.Oscar Mathisen     17.22,6 VR
2.Vasilij Ippolitov  17.35,5 p
3.Nikita Najdenov    18.15,4 p
4.Trygve Lundgreen   18.16,8
5.Kristian Strøm     18.43,7 p
6.Henning Olsen      18.45,2
7.Martin Sæterhaug   18.54,6
8.Karl Gulbrandsen   19.13,6 p
9.Gunerius Schou     19.26,8 p
10.Bjarne Frang      19.27,3 p
11.Sigurd Syversen   19.45,0 p
Sammenlagt:
1.Oscar Mathisen      2
2.Vasilij Ippolitov   4
3.Henning Olsen       9,5
4.Nikita Najdenov    11
Trygve Lundgreen     11
6.Martin Sæterhaug   12
7.Bjarne Frang       13,5
8.Kristian Strøm     15
Gunerius Schou       15
10.Karl Gulbrandsen  18
11.Sigurd Syversen   21

Den blide russeren tok nederlaget lett. «Jeg vil slå Mathisen på 5000 m,» erklærte han. «Og jeg vil bruke Mathisens egen taktikk. Jeg vil la Mathisen gå foran og trekke. Da veit jeg at det ikke vil bli rekord, men jeg trur jeg vil klare å gjøre det som Mathisen gjorde i dag, gå forbi i siste øyeblikk og seire.» Vel vel. La oss se hva Mathisen kan gjøre med det.

onsdag 16. januar 2013

16. januar 1913 - Léon Quaglia

For hundre år sida i dag gikk Léon Quaglia sitt første skøytestevne da han vant 5000 m i det franske mesterskapet i Chamonix. Det skulle ikke bli det siste.

Komplette resultater:
500 m
1.Adrian Maucourt.Paris 57,2
2.Henry Masson.Paris 57,4
Lascar Zamfiresco.Paris 57,4
4.Guy Breteau.Paris 60,2
5.Maurice Bausse.Paris 61,6
6.Fernand Gaittet.Paris 62,8
7.Léon Quaglia.Chamonix 66,2 m/fall

5000 m
1.Quaglia 10.35,8
2.Maucourt 10.37,8
3.Robert Simond.Chamonix 10.42,6
4.Zamfiresco 11.05,0
5.Gaittet 11.42,6
Masson og Bausse brøyt.

Klimaet i Frankrike hadde blitt mildere siden 1800-tallet, da man ofte kunne dyrke skøytesporten i Paris. Derfor måtte man ofte reise for å finne gangbare forhold. Pariserne var ofte i Chamonix, som skulle bli et kjent vintersportssted. Men denne gangen fikk de konkurranse fra et par lokale gutter, og en av dem skulle vise seg overlegen. Denne første seieren ga mersmak for 17-åringen, og han skulle bli en gjenganger i de franske mesterskapa. Sitt siste vant han i 1946.

Banen var 170 m, dessuten var det som bildene tydelig viser fellesstart, så tidene kan ikke tas med i statistikk. Det var bare et endagsstevne og jeg aner ikke om de kåra noen sammenlagtmester.

Samme dag satte Tamme Geertsema perser med 54,0 og 2.54,2 i et stevne i Veendam og rykka dermed opp fra tredje siste til femte siste plass på adelskalenderen. Kan legge til at han vant stevnet. Nederlandsk skøytesport har ikke alltid hatt den posisjonen den har i dag.

tirsdag 15. januar 2013

15. januar 1913 - gode råd til dere kvinder

Noen gode råd til qvinder anno 1912:

Hvad kvinder ikke skal gjøre


Der er Masser av Ting, som en Kvinde ikke skal gjøre. Men de vigtigste av disse er efter en erfaren og klok Mands Overbevisning følgende:

1. Gift dig ikke for at bli forsørget, men kun av kjærlighet. En virkelig Mand uten Penge er mere værd end en med Masser av Penge og en ringe Karakter.

2. Klæd dig ikke over din Stand, snarere under. God Smag er bedre end sidste Mode.

3. Tro ikke, at du kan styre dit Hjem, naar du altid er borte fra det. Du kan ikke gaa rundt og belære andre Kvinder om hvorledes de skal opdrage sine Børn, naar du forsømmer dine egne eller overlater dem til Fremmede.

4. Fortæl ikke dine Bekymringer til Naboerne. De har nok med sit eget. Dersom du ikke kan klare det alene, saa tal ut med din Mand om Sakerne.

5. Vær ikke grætten i hjemmet. Restauratøren vil altid byde din Mand Velkommen med et Smil.

6. Gjør dig ikke unødvendige Bekymringer; et godt Humør er bedre for Kvindens Skjønhet end Jammer og Klage.

7. Gjør ikke dine Barn til Spillere og Drankere ved at la dem spille om Penge eller ved at give dem spirituøse Drikke.

8. Glem aldrig at tale Sandhet, i særdeleshet naar Konduktøren spør dig om dit Barns Alder. En Gut som er ældre hjemme end paa Jernbanen vil selv snart lære at lyve.

9. Glem ikke, at Hjemmet er en Kvindes Kongerike, hvor hun hersker som Dronning.

Tilslut kan tilføies: En Kvinde med en skidden Kjole og en Mand med hullede Klær er et armt Par. En Kvinde kan koste mere ut gjennem Kjøkkenvinduet med en Ske, end en Mand kan koste ind i en Kjelder med en Spade.


Lurer på hvem denne erfarne og kloke mannen var. Kilde: Hamar Stiftstidende.

(Og dette språket kalte de norsk.)











onsdag 12. desember 2012

12. desember 1912 - Nefertiti (m.fl.)

For hundre år sida i dag satt den pasjonerte tennisspilleren og flypioneren Roland Garros og nippa til et rødvinsglass på en fortauskafé i Tunis eller et annet sted i gleden over å ha satt ny høyderekord dagen før med 5610 m i sin Blériot XI.

Blériot XI, fra Wikimedia commons.

Gandhi i Sørafrika,
fra Wikimedia commons.
Samtidig satt advokat Mohandas K. Gandhi og sludra over en kaffekopp med Hermann KallenbachTolstoj Farm ikke langt fra Johannesburg mens har prøvde å finne seg til rette i de nye klea han hadde fått fra India. De var ikke helt komfortable syntes han, det var vanskelig å få foldene til å ligge sånn noenlunde rett og greit, og det verste var denne greia på hodet. Men det skulle nok gå seg til. De var iallfall mer ledige og ikke så stramme som de europeiske klea han hadde brukt inntil slutten av forrige måned. Stridsbroren hans i borgerrettsbevegelsen, Gopal Krishna Gokhale, hadde lenge brukt den, og for nærmere to uker sida hadde de snakka om det i et møte, og Mohandas hadde bestemt seg for å gjøre det samme. Uvant og ubehagelig var det, men det var mer behagelig å se hvordan indere han møtte reagerte på det, og hvordan europeere han møtte reagerte på det, så det var ikke annet å gjøre. Det gikk seg nok til.

Jack og Lucille, fra http://minglecity.com/
Jack Johnson følte seg ikke ukomfortabel i det hele tatt. Han følte seg veldig komfortabel. Han var nemlig på bryllupsreise på 8. dagen, og koste seg verre sammen med sin kjære Lucille Cameron mens de kikka på Niagarafalla eller hva det nå var de kikka på. Jack Johnson var ikke hvem som helst Jack Johnson. Han var den Jack Johnson. Verdens tøffeste mann. Champion Fighter of the World og champion of his race. Han var beviset. Beviset på at den hvite mann ikke var bedre enn den svarte mann. Alle svarte menn i Amerika visste det og alle hvite menn i Amerika visste det. Og alle de svarte visste også hvordan de hvite viste at de visste det, de hadde vært verre enn noen gang siden Johnson erobra tittelen i romjula nede i Australia for 4 år sida. Men Jack Johnson var ikke redd for noen ting. De siste åra hadde han nedlagt det ene store hvite håpet etter det andre og avlagt beviset sitt gang på gang, mest ettertrykkelig da den store mesteren Jeffries måtte bite i graset på sjølveste nasjonaldagen 1910, i det som de kalte århundrets kamp. Nei, Jack Johnson var ikke redd for noe, han kunne ta i mot alt de slang i trynet på han. Og nå nøyde han seg ikke med å nedlegge den hvite mann heller, han kunne også nedlegge den hvite manns kvinner uten å bli klyngt opp i nærmeste lyktestolpe eller piska hudlaus. Beviset sto ved sida av han her i form av Lucille. Ikke av de dyreste, Lucille, men tøff, vill og deilig, mer en match for han, den tøffeste av alle, enn den forrige. Nei, han følte seg komfortabel med dette.

Hassan Riaz Pasha var ikke komfortabel. Han var ikke komfortabel med fredsavtalen med Italia, som innebar full innrømmelse av de italienske territoriale krava i Afrika, og han var ikke komfortabel med den nylig inngåtte våpenhvilen med Bulgaria, Serbia og Montenegro. Denne krigen hadde vært en katastrofe. På bare noen få uker hadde balkanligaen erobra nesten hele det europeiske territoriet til det slitne gamle imperiet, et helt annet tempo enn italienerne hadde holdt lenger sør. Men Adrianopel og Konstantinopel var ennå på Portens hender, og her i Skutari hadde de en festning som ikke skulle la seg erobre så lett. Det så verre ut med Janina lenger sør, grekerne hadde ikke gått inn på våpenhvilen på grunn av den og Janinas fall var nok ikke langt unna. Men som han hadde sagt i talen sin under forberedelsene til beleiringa, «Byen vil snart bli omringa, men denne byen vil ikke falle i hendene til montenegrinerne. Skutari er vår skjebne og grav, men ikke vår skam. I dag har vi fem tusen tropper, men over 20 tusen andre er å vei for å hjelpe oss. Fra i dag begynner en ujamn kamp, og ingen veit når den vil slutte.» Derfor hadde han beslutta å la våpenhvilen seile sin egen sjø. Porten talte med en røst, æren talte med en annen.

Ludwig Borchardt var mer enn komfortabel. Han var smørblid, ja, mer enn smørblid, for etter det makelause funnet han hadde gjort i Tell-el-Amarna for seks dager sida hadde han svevd i ei tåkesky av lykke i vissheta om at han mellom de to hendene sine hadde det vakreste kunstverket som var skapt av mennesker. Et ansikt vakrere enn det vakreste det er jordisk mulig å være i levende live. Den skjønne som har kommet. Han var ikke i tvil. «Hun må hjem med oss,» tenkte han. «Koste hva det vil.»

Nefertiti tenkte ingenting. Hun var av stein og hadde ikke noe hun skulle si. Blikket hennes var stivt og tomt og bare i mørke kvelder når Borchardt kom hjem til teltet etter en schnaps med gutta følte han seg observert. Det støvgamle minnet hennes romma usagte ting som aldri skulle røpes. Ukjent og usett hadde hun stått på hodet i Thutmoses nedlagte verksted mens århundrene rulla forbi med galere og galere gjerninger og hendelser, mens minnet om det vakre og sanne de hadde hatt vrengte og vrei på seg i stadig mer ukjennelige og motbydelige former, mens det vakre og sanne som kunne vært svant som drømmer under stadig tjukkere lag av støv. Likevel gjorde lyset som traff de døde steinpupillene hennes godt etter over tre tusenårs mørke og glemsel. Lyset som traff den fyldige munnen, de høye kinnbeina og den slanke halsen hennes, reflektertes fra dem og glei inn i pupillene til de glade arkeologene som var det eneste selskapet hun hadde ennå disse første få dagene, det gjorde dem godt. Lyset som ga håp. Ennå var ikke alt tapt.

Nefertiti, fra Wikimedia commons.

mandag 12. november 2012

12. november 1912 - Tryggve Gran

De hadde lagt ut på denne turen den 29. oktober, nesten eksakt et år etter mannen de skulle søke etter, Robert Falcon Scott og mennene hans. De var Edward Nelson, Tryggve Gran, Frederick Hooper, William Lashly, Tom Crean, Thomas Williamson og Charles "Silas" Wright med sju himalayamuldyr denne gangen til å dra sledene i stedet for ponnier. To dager etter satte ekspedisjonens leder, Edward L. Atkinson, av gårde med Apsley Cherry-Garrard og Dimitr Gerov og en bikkjeflokk. Det tok dem ikke mange dagene å komme i kapp.

Ingen av dem hadde en anelse om hva de ville komme til å finne. Men den gjengse teorien var at polpartiet hadde gått til grunne i sprekkene på Beardmorebreen. Alle visste at håpet om å finne dem i live hadde gått ut for flere måneder sida og det var bare i de mest feberaktige fantasiene sine at noen av dem hadde noe som helst håp om å finne noen i live. Likevel var resultatet nesten enstemmig da Atkinson midtvinters hadde forelagt mannskapet på overvintringsstasjonen to valgmuligheter. Victor Campbell og partiet hans var stranda midt mellom Cape Adare lengst nord på kontinentet og Cape Evans, ekspedisjonens hovedkvarter, der de hadde vært nødt til å overvintre i ishuler fordi Terra Nova, ekspedisjonsskipet, ikke hadde klart å plukke dem med seg som planlagt på grunn av pakkis. De kunne sårt trengt unnsetning. Ingen på Cape Evans ante jo hvordan det sto til med dem, men sjansen for at de var i live var jo mye større siden de var ved kysten og kunne fø seg på sel og pingviner. Likevel var altså stemmetallet så entydig for å søke etter Scott først. Mange mente at Campbell ville kunne være i stand til å komme seg hjem for egen maskin. Og det viste seg også å stemme, for den 7. november hadde han dukka opp med partiet sitt på Cape Evans etter å ha forlatt ishulene den 29. september, uten at Atkinson og de 9 mannskapene hans visste det, ennå.

En annen ting man var lykkelig uvitende om var hvordan det hadde gått med Amundsen. Men Teddy Evans, Lashly og Crean hadde jo forsert Beardmorebreen på nyåret og hadde ikke sett snurten av fyren, så de fleste mente det var godt håp om at han hadde blitt nødt til å snu eller hadde blitt utsatt for ett eller annet før han kom så langt. De kunne jo ikke ane at det fantes flere veier opp til polplatået, liksom Amundsen heller ikke kunne ane noe før han fant den. Amundsen hadde telegrafert triumfen sin ut over hele verda i mars, men ingen nyheter hadde muligheten til å nå Cape Evans før det kom unnsetning sjøveien en gang rundt nyttår.

Været hadde vært variabelt på den to uker lange turen sørover langs den gamle ekspedisjonsruta fra i fjor, men i for hundre år sida i dag var det vakkert, med sol fra blank himmel og ikke for surt, bare litt lav dis i horisonten. Tryggve Gran gleda seg slett ikke til å klatre i Beardmorebreen som de fleste var sikre på at de måtte før de kunne finne det de søkte etter. Ganske sikkert var det et par uker til å gå før de var framme ved foten av breen, og hvem visste hvor mange dager de måtte tilbringe i det ishelvetet. Og hva ville de finne der? For alt han visste kunne også levningene av landsmennene hans ligge der og vente på dem.

På forrige marsj hadde de passert One Ton Depot, som ikke viste noen tegn til forandring etter at Cherry-Garrard og Gerov forlot det i mars. Det var klart at Scott ikke hadde vært der. En ting til som var klart, eller som burde vært det, var hovedårsaken til at ekspedisjonen hadde slått feil. For provianten stinka av parafin som hadde lekt ut av kannene.

Denne marsjen, som begynte noen timer før midnatt for at dyra ikke skulle bli for sjenert av den høye sola, gikk mot sin slutt da Gran så at navigatoren, Silas Wright, skjente ut til høyre. Det var et øyeblikk som skulle sitte i minnet hans så lenge han levde. For Wright hadde observert noe. Det var en skavl, litt stor. På toppen av den stakk det en liten spiss, bare 15 cm høy. Og ut av en annen skavl like ved stakk det noe annet, som viste seg å være tre bambusstenger. Klokka var seks om morgenen.

Snart var teltet gravd fram, og Atkinson kommanderte alle til å gå inn og bevitne hvordan det lå an. Vakkert var det ikke. Scott lå i midten, med armen rundt Wilson, hans nærmeste venn og fortrolige. Huden var gul, ansiktet var fullt av frostskader. De to andre lå tett innpakka i soveposene sine mens han lå med den halvt åpen, som ville han skynde på det uunngåelige. Tre frosne lik som ikke kunne fortelle annet enn om ubegripelige lidelser. Men dagbøkene kunne fortelle. Og de kunne fortelle at de hadde vært oppe på polen. Men også at de ikke hadde vært der først. Det lå til og med et brev fra Amundsen til kong Haakon blant sakene de hadde med seg.

Så hadde det altså skjedd, tenkte Gran. Men den indre gleden over landsmannens seier holdt seg gjemt djupt inne i mageregionen hans og kunne ikke vinne over scenene han hadde foran seg nå og hva de innebar. Ikke føltes det som noen suksess at de hadde nådd målet sitt heller, enda det var før noen hadde tenkt, eller som noen lettelse at de skulle slippe å arbeide seg oppover Beardmorebreen. Det føltes bare som et skjebnetungt slag.

Alle dagbøker, dokumenter og annet som kunne være av interesse for etterslekta blei tatt ut. Sleden blei også gravd fram, med 15 kilo steinprøver som beviste at kontinentet hadde en frodig fortid. Gran tenkte at det kunne de nok spart seg, 18 km fra depotet som de var. Han var av den mer nøkterne sorten. Men Atkinson ville ha det med seg og lasta det over på deres egne sleder. Når Scott, Wilson og Bowers hadde fått drept seg i forsøket på å redde det hjem til England, skulle det sannelig ikke ligge igjen her.

Det blåste opp til en snøbyge (eller blizzard, som det heter på engelsk) da de klappa sammen teltet, gravde det ned under en haug snøblokker og reiste en snøvarde oppå. Sola skinte gjennom skyene i sør og malte landskapet i trolske farger. Gran ofra skiene sine til et kors som blei satt opp på varden og Atkinson leste for de døde, etter å ha lest opp Scotts «Message to the public» til de levende. Da de avslutta med salmen Onward Christian Soldiers, Scotts yndlingshymne, hadde det begynt å snø, og da det siste verset tonte ut med «going on before», lå det et pent hvitt dekke over den sørgelige scena. De ti mennene trakk på seg luene igjen, tørka noen tårer og gikk til ro i teltene før de skulle videre neste kveld, i et forsøk på å finne resten av polpartiet.

«There alone in their greatness they will lie without change or bodily decay,
with the most fitting tomb in the world above them» – Atkinson.
Fra Return to Antarctica av Adrian Raeside

tirsdag 9. oktober 2012

9. oktober 1912 - Polly McGuire


I en liten leilighet i 27 Copperfield Street, Toxteth Park, Liverpool,
gikk hun og stønna for 100 år sida i dag.

Polly McGuire, den vakre og gode. Polly som forsto.

Polly forsto at hun hadde mektige krefter i henda sine.
I Pollys hender kunne en nedkjørt liten leilighet bli rein, pen og koselig.
Et trassent, vrangt barn kunne bringes til å le med øyer som lyste av glede.
En ølstinkende ektemann som kom hjem seint på natta etter spillejobb på puben
kunne sendes på jobb som pen og velstelt kontorist dagen etter for å tjene penger til familiens livsopphold.

Ja, Polly hadde i sannhet mange mektige krefter.

Likevel gikk hun her og stønna.
Ikke bare fordi hun bar på noe tungt, et foster i sjuende måned.
Ikke bare fordi hun kunne ane hva alkoholen etter hvert ville gjøre med Jack, ektemannen hennes, mannen som ennå kunne klare å skaffe brød på bordet til seg sjøl, til Polly, til lille George på 7, Herbie på 5 og Syd på 4.
Ikke bare fordi hun var redd for at det ville gå med denne i sjuende som det gikk med lille Harry i fjor, som blei født, men levde bare noen uker.
Men mest fordi hun ikke kunne ane hva dette i sjuende som hun gikk og bar på ville gi til verden.

mandag 8. oktober 2012

8. oktober 1912 - Nikola I

Nikola I følte en sterk lengsel etter å sløve den skarpe sabelen sin på tyrkiske ribbein. Han hadde følt den lenge, og gjennom den lange krigen mellom italienerne og det ottomanske imperiet hadde den bare blitt sterkere. Montenegro, kongeriket hans, hadde han egenhendig leda til ei rekke militære seire over tyrkerne i åra fra 1862 til 1878, da det blei anerkjent av vestmaktene på Berlin-konferansen, og til sammenhengende framgang, vekst og velstand i fredsåra etterpå. Først som fyrste, men nå, etter kroninga i 1910, som konge over Montenegro. Han hadde gitt det en grunnlov, fri presse og kriminallovgivning som i vesten etter ønske av innbyggerne. Det var et lykkelig land, og veien til mer lykke lå slagen, gjennom det like slagne imperiet som forsvarte de vaklende grensene sine like i nabolaget. Nikola I hadde god lyst til å få dem på litt lengre avstand, og han følte at tida var inne.

Maktene hadde gjort svære anstrengelser for å stagge lengselen hans gjennom alle diplomatene sine. Krig var jo kostbart, både i penger og i død og sorg, og måtte helst unngås. Men særlig det østerriksk-ungarske keiserriket hadde også andre motiver for å mane til fred. De hadde slett ikke noe ønske om å få den tyrkiske grensa på større avstand. Tvert imot kunne de gjerne tenkt seg å ha den like i nabolaget, om enn helst så langt sør og øst som mulig. Men det hadde ikke utvikla seg helt slik som de hadde beregna nede på Balkan, og de hadde fått en hel serie små bufferstater mellom seg og tyrkerne. Det var slett ikke i deres interesse at noen av dem skulle vokse seg store og mektige på tyrkernes bekostning. Det var vanskelig nok å holde på de slovenske og kroatiske territoriene pluss de nylig annekterte Bosnia og Hercegovina om de ikke skulle få støtte fra et sterkt sjølstendig Serbia og et styrka Montenegro i tillegg.

Det var både med løfter og trusler at diplomatene hadde stagga de forskjellige balkanstatene der de satt og grådig observerte hvordan ottomanerne stadig blei svekka måned for måned i kamp med italienerne. Men det var tydeligere og tydeligere at både løftene og truslene begynte å bli utilstrekkelige etter hvert som utålmodigheten bredde seg i de forskjellige små kongerikene. Krigen hadde jo vært kostbar for Italia også, mer enn dobbelt så kostbar som beregna. Og det var ting som tyda på at de ikke var fullt så entusiastiske som før. Derfor var det viktig å smi mens jernet var varmt. Grekerne hadde mobilisert i over ei uke alt, og det hadde vært trefninger både på den montenegrinske og den bulgarske grensa. For Nikola I var tålmodet nå slutt. For hundre år sida i dag instruerte han ambassadøren sin i Konstantinopel til å overlevere sultanen brevet som starta den første balkankrigen.

lørdag 6. oktober 2012

6. oktober 1912 - Ester Ramirez Jerez

Ester Ramirez Jerez satt på et rom med tunge, triste møbler i León i Nicaragua for hundre år sida i dag og så ut på en tung, trist himmel mellom to tunge, triste gardiner. Alt var tungt og trist i dag. Ikke en gang de fire ungene hennes, Benjamin, Marco Aurelio, Victoria og Olga, var så livfulle og glade som de pleide. For ute i gatene marsjerte det rekker på rekker av soldater med stål i sko og hjelmer. Over dem vaia det et flagg fullt av stjerner og striper. Og i henda sine hadde hun et brev. I brevet sto det:

«Skjebnen ser ut til å ha inngått et komplott med Chamorro og de andre forræderne om å dra meg til et sikkert og grusomt endelikt sammen med de tapre mennene som ennå er med meg. Komplott og kapitulasjon er fremmedord for meg og patriotene som følger meg, fordi det vi forsvarer er Nicaraguas verdighet og sjølstendighet. Vi er republikken og vi vil forsvare friheten dens til siste åndedrag.»

Det var undertegna Benjamín Francisco Zeledón Rodríguez, faren til de fire små, og budet som kom med det hadde også meldt om hvordan han på sin 33-års bursdag to dager før hadde falt i kamp med regjeringstroppene.

På en hacienda i Niquinohomo-distriktet sør i landet var den 17 år gamle sønnen til hacienderoen et bekymra men passivt vitne til hendelsene. Foreløpig.

onsdag 29. august 2012

29. august 1912 - A. Hj.

Hvem var «A. Hj.»? En Hjelle, kanskje? En Hjelmeland? En Hjartholm? Eller kanskje en Hjorth? Det var kanskje grunner til at han ikke sto fram med fullt navn i Nordre Bergenhus Folkeblad for hundre år sida i dag. Avisenes debattspalter var datidas nettforum. Det hørte til unntaka at man sto fram med fullt navn, og i ly av anonymiteten hamra debattantene laus på hverandre med en hissighet som ikke står tilbake for våre dagers forumstroll. «A. Hj.» hørte kanskje til lokalmiljøet på Kinn, og sparte seg kanskje for noen ubehageligheter ved å publisere dette innlegget anonymt:

«Maalstræv paa Kinns kirkegaard

Ved restaureringen av Kinns kirke fandt man under kirkegulvet 37 lik. Disse blev tat ut og lagt i en fælles grav ved korets nordøstre hjørne. Paa denne grav skal reises en sten, som har faat følgende indskript:

Her ligg restane av dei liki – 37 i alt – som vart tekne ut under kyrkjegolvet daa kyrkja vart umvølt 1911.

Jeg vil da tillade mig at oversætte dette til riksmaal her i avisen. En saadan gravskrift bør være i en meget høitidelig stil, og ikke legges paa den mest vulgære dialektuttale. Stedets og anledningens høitidelighet tilsiger det:

Her ligger resterne av de 37 lik som blev fundet under kirkegulvet ved kirkens restaurering 1911.

Enhver oplyst mand og kvinde som ikke er blindet av fordom, opfordres til at sammenligne. Jeg skal tilføie at efter min mening passer ikke ordet umvølt om det arbeide som har været gjort med Kinns kirke. Eller kanske maalmændene ogsaa vil anvende det om Trondhjems domkirke?

A. Hj.»

Jeg har retta den første versjonen i samsvar med den teksten som ifølge denne artikkelen finnes på steinen.

mandag 27. august 2012

27. august 1912 - Tarzan

«Der var den, ja!»

Han reiv opp konvolutten og leste gjennom brevet som bekrefta at den var klar for publikasjon, for hundre år sida i dag. Ennå ville det nok gå et par uker før bladet var i salg, oktobernummeret av The All-Story, så det blei å gå i spenning ei stund til. Men han mente at han hadde gode sjanser til å gjøre det minst like bra som med Under the Moons of Mars. Han hadde mer erfaring nå, og visste mer hva leserne ville ha. Og var ikke redd for å nekte dem det heller. Hver smitt og smule skulle de få, det var rein porno. Han humra.

Han skjønte ikke hvorfor alle forfattere holdt tilbake så mye. Når man hadde lest en god roman, skulle det være som å våkne opp etter en deilig drøm, da hadde man fått valuta for utlegget sitt. Kipling var utvilsomt en flink mann, men for tilbakeholden. Han hadde hatt stor glede av boka hans. Men var sikker på at den kunne forbedres på visse punkter. Det hadde han nå tatt konsekvensen av. Og så fikk vi se hvordan det gikk.

Han regna med at han skulle få en pen liten inntekt av denne også, og mens den gikk i bladet ville han ha god tid til å pønske ut neste idé. Tru hva det skulle bli? Noe med fortidsuhyrer, kanskje? Eller tapte paradis i Asia? Det var nok å ta av.

Han stappa kontrakta i lomma, gikk inn og satte seg med formiddagsavisa.

Forsida av oktobernummeret til The All-Story 1912,
fra terrororstralis.com

søndag 26. august 2012

26. august 1912 - Johan Nygaard



«Ei noen levende sjel kom hjem som kunne sin landsmann fortelle hvor farlig det er å besøke dem som bor iblant Norges fjelle.»

Johan Nygaard, ordfører i Sel kommune, bretta sammen foredraget sitt og lo i det stille. Jo, det var sterke linjer. Den skulle vokte seg vel som tok veien over salten hav med ondt i sinne. Det var urolige tider og ingen visste hva som kunne skje. «All folkerett monne de krenke.» Men han var forberedt. Hele Gudbrandsdalens sterke bondeslekt var forberedt.

300-årsmarkeringa for slaget ved Kringen var over og folket pakka sammen og gikk hver til sitt. Men ordfører Johan Nygaard var ikke fornøyd. Taler, folkedrakter, deklamasjoner, hornmusikk, det var kjekt nok det. Men det var liksom noe som mangla. Prikken over i-en. Han gnei seg i skjegget. Og smilte. Han hadde fått en idé.
Denne ideen.
Sinclair-tartan, fra Wikimedia Commons

lørdag 25. august 2012

14. juli 1912 - Alppo Asikainen

«Kan jeg ikke slå deg, skal jeg iallfall skade deg!»

I det steikende solskinnet på Olympiastadion lå to kjemper. Og de lå. Og de lå.

I to uker hadde Sola gavmildt øst lys og varme over solskinnsolympiaden i den svenske hovedstaden. Leikene nærma seg nå slutten. Det var delt ut medaljer i flere dusin øvelser allerede, de gjeveste i massivt gull, og nå kjempa man om finaleplasser i mange andre.

Alfred Johan «Alppo» Asikainen var verdensmester. Han var det til og med i lett tungvekt fra mesterskapet i Helsingfors året før. Og når han nå stilte i mellomvekt, burde det være lett vei til gullet, hadde man nok tenkt. Vel, det begynte greit. Forrige lørdag, på første dag av bryteturneringa, møtte han engelskmannen Edgar Bacon og beseira han lett. Gresk-romersk bryting var egentlig et nordisk anliggende på denne tida, andre nasjoner hadde lite å stille opp. I andre runde to dager etter var det faktisk broren til Edgar Bacon som sto for tur, den mer kjente Stanley, gullvinneren i fribryting fra OL i London fire år før. Men det hjalp ikke, Asikainen hadde få problemer med å eliminere han. Portugiseren Victal i 3. runde var enda lettere, nærmest walk over. Først i fjerde runde på onsdag fikk han skikkelig motstand i svensken Mauritz Andersson, sølvvinneren fra 1908. Men Andersson var ikke helt den samme lenger, han hadde et tap fra før for finnen Fridolf Lundstein, og blei nå eliminert. Femterundekampen dagen etter var den hardeste Asikainen hadde hatt til nå. Claes Johansson var den nye svenske mesteren i mellomvekt og ett av de største gullhåpa til arrangørnasjonen ved disse leikene. Det endte med at ingen fikk poenggivende grep slik at de fikk registrert sine første tap begge to. Sjetterundekampen på fredagen hadde vært lettere, mot nederlenderen Jan Sint. En god mann, men ikke uslåelig. Og i går fikk han walk over da det bare var 5 igjen i 7. runde. Rein hvile.

Og den hvilen kunne bli god å ha, for på matta med seg i blått hadde han Martin Klein, som hadde vært den store overraskelsen i denne mellomvektsturneringa. Russeren var 27 år, men nybegynner i brytersammenheng. Han var ester av fødsel, hadde seilt til sjøs i flere år før han gikk i land i St. Petersburg i 1910 og gikk inn i idrettsklubben Sanitas der han viste en smidighet, teknikk og styrke etter all klatringa i riggen som på kort tid gjorde han til en bryter i verdensklasse. I denne turneringa hadde han slått to ungarere, en svenske og en tysker før finnen Emil Westerlund kjempa jevnt med han i 5. runde i en match som endte med tapspoeng for begge to, slik at Westerlund, som hadde tap mot svensken Alex Frank i andre rundte, gikk ut av turneringa. De to neste rundene måtte to nye finner, Karl Åberg og August Jokinen gi tapt for han slik at han fortsatt hadde sjansen til å vinne Russlands første gull i disse leikene, slik ekspertene også spådde nå. Det måtte ikke skje. «Helvettin paskamainen kusipää,» tenkte Alppo, «kan jeg ikke slå deg, skal jeg iallfall skade deg.»

Matchen begynte halv elleve for å unngå den verste ettermiddagsheten, og Alppo gikk til angrep fra start som et snerrende mannevondt dyr, men fikk snart merke at russeren var så behendig og rask som han hadde fått rykte for. Grep etter grep mislyktes og samtidig hadde motstanderen sine egne knep som han måtte være på vakt for. Seks kilo tyngre var finnen, og hele forskjellen var muskler, høyden var den samme på begge. Men russeren oppveide det med fart, teknikk og smidighet. De tilmålte 30 minuttene ebba ut uten at noen hadde fått noe poenggivende grep. Dermed blei bryterne sendt utpå igjen, for det måtte kåres en vinner her, som skulle møte hjemmefavoritten Johansson i morgendagens finale.

Og slik fortsatte det. Kjøtt og bein smalt mot kjøtt og bein, sola steika og svetten rant, kroppene blei sleipe, grepa glapp og søkende hender fikk ikke tak. Publikum på tribunene var fjetra av den jevne kampen, de hadde på følelsen at de var vitne til noe historisk. De skulle få rett.

Det de var vitne til var brytekunst på sitt ypperste. Begge motstanderne var konstant på vakt. Den andre måtte ikke få slippe til – en brøkdel av et sekunds uoppmerksomhet, og det ville være gjort. Krefter var i bevegelse, ikke bare fysiske krefter, veltrente muskler som trakk og spente, hjerter som pumpa livgivende energi til de aktive lemmene, men også mentale krefter. Vilje sto mot vilje, prinsipp mot prinsipp, bevisstheten lå på et høyere plan enn hos de søvnige, høflig applauderende tilskuerne på tribunene. Athene, Apollon og Poseidon, påkalt i åpningsseremonien, så ned på de kjempende fra himlene sine og lurte på hvem de skulle holde med. Dionysos tok en slurk fra amforaen sin og gløtta litt ned han også.

Alppo Asikainen følte han hadde et helt folk i ryggen der han lå i klamrende favntak med estisk-russiske Martin Klein under den brennende svenske olympiasola og kjempa om ære og medaljer. Han kjempa ikke bare for alle finner som levde og alle som hadde levd siden den mytiske Kalevala-tida, han kjempa også med dem. Styrken til alle som hadde levd og slitt for liv og slekt i djupe skoger og langs tusen innsjøbredder fløyt gjennom årene hans og dreiv han framover i angrep etter angrep samtidig som de ga han tankens kraft og rådsnarhet til å motstå alle mottrekk fra russens side. Russen, som ville utradere den finske nasjonen. Flagget var forbudt allerede, og det russiske språket skulle gradvis innarbeides. I snart hundre år hadde den unaturlige unionen vart, under varierende grad av undertrykking. Som eget storfyrstedømme hadde Finland hatt en viss sjølstendighet, egne lover og egen lovgivende forsamling. Men nå skulle dette avvikles og storfyrstedømmet skulle bli en mer integrert del av det russiske imperiet, som skulle omdannes til en moderne europeisk nasjonalstat med enhetlig språk og kultur. Det var planen.

Men det var ikke Alppo Asikainens plan, han hadde andre planer. Ethvert folk, stort og smått, hadde rett, visste han, og de små mer rett enn de store, som hadde mer blod på henda sine. «Söner av et folk som blött – Pojat, kansan urhokkaan...» sang det i det indre av han. Så han kjempa for sitt folk, russeren for sitt. Men hans folk var bedre, det hadde disse leikene vist. Fem gull hadde det blitt til nå, foruten fem sølv og fem bronse. Og de fem brytefinalene i morgen skulle gi flere; det var 7 finner blant de 15 som var involvert i medaljestriden. For ikke å nevne Kolehmainen og det finske terrenglaget – mandagen kunne nok gi litt av en gullhøst. Så ikke bare hadde finnene rett, de var også et bedre folk! Menneskemateriellet var bedre. Olympiaden viste det, her var alt klart og målbart. Til sammenlikning hadde russerne bare høsta et par små skyttermedaljer til nå. Klein var den store sjansen deres. Derfor var det ikke bare Alppos ansvar å ta vare på sine egne sjanser til gull, men også å stoppe russerens. Koste hva det ville. Men han var hard. Han var jo ikke ordentlig russer, han var ester, nesten et broderfolk. Det fikk ikke hjelpe. Kan jeg ikke slå deg, skal jeg iallfall skade deg.

Nok en halvtime gikk uten at det blei delt ut poeng, og enda en, uten at man var nærmere noen avgjørelse. Noen i publikum begynte å se på klokkene sine og ante at dette kunne ta tid. De skulle få rett. Middagssola steika og folk letta på bowler- og panamahattene sine for å tørke svette.

For hver nye runde gikk Alppo svettende og stønnende til angrep tru mot sin plikt og mot det brennende ønsket sitt om seier, ære, hevn og rettferdighet, men blei avvist gang på gang og måtte forsvare seg mot motangrep. Maratonløperne, som var dagens hovedattraksjon, begynte å komme inn, anført av to grønnkledde sørafrikanere, kondisjonsfenomener opptrent på de afrikanske høyslettene. Et fargerikt innslag som vakte stor forundring blant publikum. Det finske håpet her var brutt. Tatu Kolehmainen, den doble gullvinnerens bror, hadde vært helt i teten lenge, men varmen og det høye tempoet hadde blitt for mye for han. Vinnertida på 2.36 var langt under beste maratontid til da.

Brytekampen hadde også blitt litt av et maratonløp nå. I en 40 minutters tid blei de kjempende distrahert av klappsalvene for maratonløperne som kom inn på stadion. Så var det også over, og sleggekasterne gjorde seg klar til sin finale i den andre enden av stadion. Brytekunsten var ikke så mesterlig lenger. Slitne og grimete gikk de løs på hverandre i runde etter runde med klamme tak mens det amerikanske fenomenet McGraw hersa med den olympiske rekorden og noterte lengder på godt over 50 meter. Langstafettlaga stilte opp ute på løpebanen og gjennomførte først ett forsøksheat, så ett til og enda ett.

Sola hadde begynt å synke og brant ikke så hardt nå. Men den hadde gjort sitt. Huden var rød og flammete og gikk av i hvite, ru flak for hvert nye favntak. Små skrammer vokste og blei til ømme, blødende sår. Men det var likt for begge, og for hver gang han hadde det heite, sleipe kjøttet til russeren mellom henda sine visste Alppo at kreftene hans ebba ut, like mye som for han sjøl.

Friidrettøvelsene var over og tribunene begynte å tømmes. De få som blei igjen samla seg for det meste i den andre enden av banen der sleggekonkurransen var ferdig og sabelfekterne nå gjorde seg klar til lagkonkurransen sin. Ungarerne var store favoritter. Bare noen få tilskuere var igjen for å se om det skjedde noe på brytematta. Det gjorde det i mindre og mindre grad. Asikainen og Klein hadde holdt på nesten dobbelt så lenge som maratonløperne nå, med bare en 3–5 minutters pause hver halvtime for å få i seg litt væske og næring og dra over den ømme, såre huden med litt salve og balsam eller hva de ellers hadde tilgjengelig. Hver nye runde starta med et fortvilt famlende utbrudd av kjempende energi og vilje, men etter hvert blei det mye til å stå eller ligge og hvile på hverandre. Misunnelig gløtta Alppo bort på fekterne som spratt runt i de fjonge hvite draktene sine. Oppe i skyene var nok de greske gudene mest opptatt av å nippe nektar og nyte udødeligheten sin. De så ikke noen vits i å gripe inn på den ene eller den andre sida. Andre guder hadde tatt over der nede.

En ny halvtimes runde gikk ut, ei ny kort pause, så en ny runde igjen. Kroppen verka i alle ledd og muskler, hver solstråle svei i den ømme, rødsvidde huden. Fekterne gjorde seg ferdig med kvartfinalene sine og begynte på semifinalene. Ungarn og Bøhmen var ubeseira i hver sin gruppe og fikk med seg Østerrike og Nederland til morgendagens finale. Skyggene blei lengre, fekterne forlot banen og med dem publikum. Klokka nærma seg halv sju. Noe måtte gjøres for å få slutt på denne farsen, men hva? Dommerne bestemte seg for å nekte bryterne væske, så fikk man se hvem som holdt ut lengst.

Tre timer seinere var kroppen til Alppo, Suomis sønn, et hav av smerter, halsen var ruere enn det rueste sandpapir. Bare håpet holdt han oppe, håpet og plikta, samt vissheten om at det ikke sto bedre til med motstanderen. De to skjelvende kjøttklumpene på den stockholmske brytematta reiv og sleit i hverandre, fåfengt men innbitt, fortvilt. Ingen hadde en tanke om å gi seg. Ni minutter på ti hadde dommerne et møte. Sola hadde nettopp gått ned. Man kunne da vel ikke la dette holde på utover natta? Men det måtte jo bli en avgjørelse. Johansson kunne ikke akkurat møte begge i finalen. De beslutta å gi de utslitte bryterne 15 minutter til.

I ørska vakla de to kjempene mot hverandre igjen. Den korte hvilen hadde bygd opp et lite forråd av krefter, men det blei mest ukoordinert dasking, ikke særlig konstruktivt. Så kjente Alppo russerens armer rundt livet. Hvordan hadde det gått til? Han kjempa for å vri seg fri. Men føttene dingla i lufta, uten feste. Verden vippa rundt. Det var gjort. At det skulle være så hardt å treffe denne mjuke matta med ryggen først, ante han ikke. Flere forskjellige ånder fra den finske underverdenen blei påkalt. Men i det stille. Man hadde da oppdragelse. Og det var ikke noe mer de kunne utrette heller. Kampen var avgjort. Russeren hadde for tredje gang på rad slått sin finske motstander. Og var klar for finalen. Med mindre...

Og ganske riktig, neste morgen meldte Ljudvig Tsjaplinskij, formann for Sanitas-klubben at Klein var for ille tilredt til å stille i finalen. Tsarens olympiske representant Vladimir Vojeikov mente det motsatte, men klubbformannen fikk det siste ordet. Johansson fikk gullet på default, og russernes siste gullhåp var ute. Alppo Asikainen kunne smile tross nederlaget. Han hadde gjort plikta si.

Skal være Asikainen og Klein hvis Wikimedia Commons (som dette er fra) har rett.
Ser jo ut som et vinnerkast. Men det kan det da ikke være. Skyggene tyder på at sola er oppe.