Men det var altså mye å gjøre for lille Theobald. Han hadde knapt fått blund på disse øya sine. Det hadde vært full rulle nesten fra første dag siden denne heite junidagen da nyheten om det feige dobbeltdrapet nede i Sarajevo hadde nådd dem. Det pressa på fra alle kanter. Disse haukene Tirpitz, Moltke og Falkenhayn var fyr og flamme med en gang. Hadde det stått til dem, ville det vært full mobilisering på flekken. Men sjølsagt sto det jo ikke til tyskerne å gjøre opp med serberne. Man måtte avvente hva østerrikerne foretok seg, men det var ikke tvil om at haukene gnei seg i henda nå. Sjansen de hadde venta på var i ferd med å materialisere seg.
I begynnelsen forelå det jo ikke noe bevis på at serberne sto bak en gang. Det måtte framskaffes, på en eller annen måte. Noe måtte gjøres med Serbia uansett, det var fullstendig klart. Det hadde vært så vondt å stå og se på at balkanstatene gjorde opp seg imellom uten å kunne gripe inn og høste noen av de svære fruktene som lå igjen etter ottomanerne. Men det vondeste av alt var å se Serbia vokse seg så stort og mektig. Sjølsagt var det artig å se alle disse små kristne fyrste- og kongedømmene vokse fram der nede og fri seg fra det ottomanske herredømmet. Men det var ikke like artig å se Serbia og Montenegro stå fram som frihetens ledestjerner for blodsbrødrene sine i de østerrikske provinsene Slovenia, Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Og med Serbias makt økte også innflytelsen til det alltid landsultne tsarveldet, som alltid gjorde alle slaveres sak til sin egen. Var det noe man for enhver pris måtte unngå, så var det det.
Østerrikerne var jo også i begynnelsen delt i spørsmålet. Hærsjefen, Franz Conrad von Hötzendorf, pressa på for å bruke makt med én gang. Den østerrikske statsministeren grev Karl von Stürgkh, ville først forberede opinionen og høre med de tyske vennene sine i trippelalliansen, mens den ungarske statsministeren, grev István Tisza, sjøl representerte en minoritet i keiserriket, og var konsekvent imot krig. Den diplomatiske støtten fra Tyskland til et angrep på Serbia var naturligvis et viktig moment. Siden høsten 1912 hadde de bedt om den ved tre forskjellige anledninger uten å få den, men nå var situasjonen en annen. Allerede de første julidagene gjorde Lille Theobald og vennene hans det utvetydig klart at det var på høy tid å tilintetgjøre Serbia nå. Man kunne ikke la det skli ut på denne måten uten å ta grep. Viste man svakhet nå, kunne det gå slag i slag, og Østerrike-Ungarn kunne bli det neste imperiet som gikk til grunne.
Likevel hadde østerrikerne vakla. Den 7. juni var saken oppe i ministerrådet, der noen mente et overraskelsesangrep på Serbia umiddelbart var det mest tjenlige, mens andre ville gå mer diplomatisk til verks og stille serberne overfor krav som de umulig kunne godta. Grev Tisza ville også stille harde krav, men helst ikke umulige. En krig med Serbia ville også innebære en krig med Russland, mente han, og siden Russland var alliert med Frankrike og England, ville det bety en generell europeisk krig. Ingen med vettet i behold ville vel utsette seg for det?
Lille Theobald og vennene hans var bare delvis enig. Moltke og Falkenhayn framholdt at russerne ikke var forberedt for krig, franskmennene var ikke forberedt for krig, og i tillegg hadde Tirpitz nylig sjøsatt 6 nye dreadnaughts mens de 6 neste britiske ikke ville være klare før i 1915. Dessuten hadde Theobald sjøl gjort sitt ytterste for å styrke vennskapsbånda mellom tyskerne og engelskmennene, ja, det hadde vært en hovedsak i virket hans, og han kunne ikke skjønne hvordan i all verden alle de nye engelske vennene hans kunne finne på å forstyrre tyskerne og østerrikerne mens de tok for seg nede på kontinentet. De var jo gentlemen, var de ikke det, da?
Dessuten hasta det, for russerne hadde lært mye av oppgjøret med de østlige naboene sine i 1903-05 og hadde satt i gang et militært opprustingsprogram som skulle stå ferdig i 1917, og som inkluderte jernbanelinjer gjennom Polen for å kunne bringe tropper fra de fjerneste kropper av det vidstrakte imperiet til Tysklands grenser. I 1917 ville russerne være forberedt for krig. I 1914 var de det ikke. Sentralmaktene, Tyskland og Østerrike, var derimot forberedt. De hadde jo levd i fred siden 1871 og generalene og admiralene deres hadde bare stått og sett på med sammenbitt misunnelse mens rivalene deres boltra seg i øst og sør. Skulle de nå endelig få vise hva de var gode for?
Lille Theobald visste ikke helt hva han skulle håpe på. Han var jo så klart enig med dem som mente at situasjonen med Russland som bare vokste og vokste ikke var til å holde ut og en storkrig som velta den eksisterende verdensorden var kanskje like greit siden den eksisterende var så fastlåst og livløs uansett. Samtidig var han jo sjølsagt enig med dem som advarte mot å la de store sivilisasjonene gå i strupen på hverandre med ild og ødeleggelse og tusener døde på slagmarkene som resultat. Det var ikke noe særlig fristende å ha ansvaret for det. Men i tillegg var det jo også den politiske situasjonen å ta hensyn til. De pasifistiske sosialistjævlene vokste i makt dag for dag. Kom det ikke til handling snart, kunne det møysommelig oppbygde tyske militærvesenet bli liggende med brukne geværer før de ante ordet av det. Det trengtes noe som samla folket til enighet, og hva var bedre enn en ytre fiende eller to?
Den 14. juli hadde det endelig latt seg gjøre å overtale grev Tisza under truselen om at Tyskland ville trekke seg fra alliansen med Østerrike-Ungarn hvis de ikke gikk til krig mot Serbia. I mellomtida hadde ryktene om ultimatumet begynt å lekke ut, og diplomatene begynte å manøvrere. Den 16. juli forsikra den østerrikske ambassøren i St. Petersburg russerne om at man ikke planla noe som kunne forårsake krig på Balkan. Den 18. erklærte den serbiske statsministeren Nikola Pasic at han ikke kunne godta et ultimatum som kompromitterte suvereniteten til landet hans. Ordlyden i ultimatumet var klar den 19., men den franske presidenten og statsministeren var på toppmøte i St. Petersburg inntil den 23., og det ville ikke være strategisk riktig å offentliggjøre ultimatumet før de var til sjøs igjen. Med litt flaks og noen støysendere kunne franskmennene lammes i opptil flere dager.
Den 23. dro hele den tyske regjeringa på sommerferie for å demonstrere sine fredelige hensikter, samtidig som de østerrikske diplomatene overleverte ultimatumet sitt til de serbiske med 48 timers svarfrist. I begynnelsen gikk det ikke helt som planlagt. Etter det første sjokket vendte serberne seg straks til storebror i St. Petersburg, som venta. Men russerne var ikke i det hjelpsomme hjørnet og råda serberne bare til å godta krava. De hadde jo fått forsikringer om at østerrikerne ikke planla å bruke makt, og skulle man ikke stole på det, liksom? Noe forberedt på å stille makt bak et forsvar for Serbia var de jo heller ikke.
Den britiske utenriksministeren Edward Gray gjorde tilnærmelser til russerne for å få dem til å påvirke serberne og til tyskerne for å få dem til å påvirke østerrikerne, og foreslo en fredskonferanse der Tyskland, Storbritannia, Italia og Frankrike skulle mekle mellom Russland og Østerrike. Men tyskerne svarte at de var fullstendig utvitende om ultimatumet og betrakta hele affæra som et internt østerriksk anliggende. Russerne var skeptiske siden de mente en slik konferanse kunne bryte opp alliansen deres med Frankrike og Storbritannia. Om kvelden vendte den tyske regjeringa hjem, demonstrativt bannende over den avbrutte sommerferien sin, mens keiser Wilhelm, som var på den årlige norgesturen sin, blei hjemkalt.
Den 24. var hektisk. Russerne ba østerrikerne gjentatte ganger om å legge fram bevis på at den serbiske ledelsen hadde vært innblanda i attentatet, men østerrikerne nekta fordi de ikke hadde noen. Den russiske militærledelsen advarte den politiske ledelsen om at de ikke var rede til krig, men at det farligste var å vise svakhet når motstanderen var så aggressiv som tilfellet var. Russerne beslutta å be Østerrike om å utvide tidsfristen samtidg som de ville gi ordre til delvis mobilisering for å avskrekke østerrikerne fra å erklære krig mot Serbia. Serberne, som venta en østerriksk krigserklæring den 25., ga også ordre til mobilisering. De to landa hjemkalte ambassadørene sine og dagen etter undertegna keiser Franz Josef en mobiliseringsordre som innebar start av krigshandlingene den 28.
I en samtale med den tyske ambassadøren den 25. sa Grey at en krig mellom Østerrike og Serbia ikke angikk britene, i motsetning til en krig mellom Østerrike og Russland, som gjorde det. Lille Theobald syntes dette virka oppløftende og ba utenriksministeren sin mase på østerrikerne om å erklære krig så fort som mulig. Dagen gikk uten noen krigserklæring, men neste dag trua Østerrike med at de hadde fått løfter om tysk hjelp i tilfelle noen andre makter skulle blande seg inn. Den tyske ambassadøren i St. Petersburg råda russerne til å avslå den foreslåtte firelandskonferansen men i stedet forhandle direkte med Østerrike. Russerne syntes dette var et godt forslag og begynte samtalene umiddelbart, samtidig som de råda serberne til å godta så mye av ultimatumet de bare kunne. Østerrikerne nekta å forandre en eneste bokstav. Samme dag sendte general Moltke en anmodning til Belgia om å la tyske tropper slippe gjennom i tilfelle det skulle komme til konflikt mellom Tyskland og Frankrike.
Den 27. ba Grey tyskerne igjen om å påvirke østerrikerne til å søke fred og advarte om at hvis de fortsatte aggresjonen mot Serbia og tyskerne fortsatte å støtte dem, hadde ikke britene noe annet valg enn å stille seg solidarisk med Frankrike og Russland. Skulle de siste månedenes diplomati og vennskapsbygging vise seg fåfengt, da? Lille Theobald var bekymra. Å sikre seg britisk nøytralitet var avgjørende. Generalstaben pressa på for å få lov til å angripe Russland på flekken, men det ville ødelegge alt sammen. Det måtte se ut som om russerne var angriperen, ellers var alt håp om å bryte opp trippelententen ute. For ikke å snakke om den sosialistiske pasifistpøbelen, som hadde gått ut i gatene i protest mot Tysklands støtte til østerriksk aggresjon. Lille Theobald hadde sikra seg private løfter fra SPD-lederne om at de ville stille seg bak regjeringa hvis russerne gikk til angrep på dem, men ellers ikke.
Lille Theobald informerte derfor Grey om at han ville sende henvendelsen videre til Østerrike, og posta den til ambassadøren sin i Wien med streng ordre om å ikke vise den til noen østerriksk myndighetsperson, siden den serbiske ettergivenheten hadde gjort sterkt inntrykk og det var stor fare for at henvendelsen fra Grey ville dempe den østerrikske aggresjonslysten. Samme dag stilte marineminister Winston Churchill den britiske flåten i alarmberedskap.
Tidlig den 28. juli begynte de østerrikske troppene å samle seg i Bosnia langs den serbiske grensa. Samtidig sendte Grey sammen med kong Georg V en ny henvendelse om fredssamtaler. Og nå var også Wilhelm II hjemme og fikk for første gang lese det serbiske svaret på ultimatumet. Han var oppbrakt og mente at det hadde eliminert alle grunner til å erklære krig. På eget initiativ utarbeida han et fredsforslag. Lille Theobald var fortørna. Skulle nå den fordømte pasifisten blande seg? Generalstaben hans var ikke bare fortørna. Den var i panikk. General Falkenhayn tok kontakt med monarken og sa at han ikke hadde noe han skulle sagt i denne saka og at han kunne utsette seg for statskupp hvis han fortsatte å arbeide for fred. Og lille Theobald hadde det ikke så lille trumfkortet at han personlig hadde ansvar for å formidle kommunikasjonen mellom de to keiserne, og at han derfor kunne redigere den.
Klokka 11 erklærte Østerrike krig mot Serbia. En time etter tok den tyske ambassadøren seg tid til å overlevere det redigerte fredsforslaget fra keiser Wilheim. Østerrikske krigsskip bombarderte Beograd. Russerne beordra delvis mobilisering langs grensa mot Østerrike-Ungarn. Wilhelm sendte et telegram til keiserkollega Nikolai II med anmodning om å la Østerrike krige mot Serbia i fred. Nikolai svarte: «Jeg er så glad du er hjemme igjen. Du må hjelpe meg. En nedrig krig er erklært mot et lite land. Jeg blir snart utsatt for et overveldende press om å treffe ekstreme tiltak som vil føre til krig. For å unngå ei slik ulykke som en europeisk krig, ber jeg deg for vårt gamle vennskaps skyld å gjøre alt du kan for å hindre at alliansepartnerne dine går for langt.» Et tilbud fra St. Petersburg om samtaler med løfter om å gjøre alt for å presse Serbia til full retrett lå på bordet til lille Theobald seinere på dagen. Han avviste det blankt. Samtidig sendte han et tilbud til Tyrkia om en anti-russisk allianse.
Den 29. juli, for 100 år sida i går, begynte bruene å brenne. Keiser Wilhelm sendte et telegram til tsar Nikolai om at det var mulig og ønskelig for den russiske og østerrikske regjeringa å komme til en forståelse. Men den østerrikske generalstaben ba tyskerne om å mobilisere for å skremme russerne fra å hjelpe serberne. Den tyske utenriksministeren Gottlieb von Jagow informerte følgelig en russisk diplomat om at mobiliseringa til russerne tvang tyskerne til å gjøre det samme, og at han sa seg lei for at diplomatene nå måtte overlate snakkinga til kanonene. På et møte i Potsdam fikk lille Theobald ei overhaling av keiseren for den diplomatiske inkompetansen sin som han ennå blei rød på ørene av å tenke på. Men forslaget hans om en flåteavtale for å holde britene ute av krigen satte keiseren seg bestemt imot. Skulle han ofre keiserrikets stolthet, den keiserlige krigsmarine? Det gikk ikke an.
Edward Grey var heller ikke inaktiv. Han la fram et forslag som var identisk med forlaget til Wilhelm dagen før, at Østerrike kunne få okkupere Beograd midlertidig, men ikke gå lenger, for å sikre freden og kontrollere eventuell serbisk aggresjon. Lille Theobald følte seg i ei klemme. Hvordan ville britene og de hjemlige sosialistene ta det hvis han avviste et fredsforslag som var identisk med keiserens? Han måtte sende det videre. Men det ankom Wien samtidig med ei privat meldig fra general Moltke der han råda østerrikerne til å ignorere fredsforslaget og aktivisere krigsplan R, mobilisering mot den russiske grensa. Det ville også kreve tysk mobilisering ifølge allianseavtalen, mente han.
Han ga seg ikke med dette, for seinere på kvelden fikk lille Theobald Moltke og Falkenhayn på døra med krav om at Tyskland måtte mobilisere straks som svar på den russiske mobiliseringa. De la ikke fingrene imellom når de beskreiv kompetansen hans og framtidsutsiktene hans som kansler hvis han ikke gjorde som de ville. Lille Theobald var fortvilt. Katastrofen virka uunngåelig. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Med tysk førsteaggresjon ville det bli umulig å holde britene unna krigen. Og hva med sosialistene? Han måtte prøve på en eller annen måte å få en forståelse med britene. Seint på kvelden tok han kontakt med ambassadøren og informerte han om at Tyskland snart ville gå til krig mot Frankrike og Russland, men hvis britene holdt seg nøytrale, lovte han å ikke annektere alle de franske byene og at han heller ikke ville annektere Belgia hvis han fikk fri passasje gjennom landet.
Ambassadøren hadde ikke hatt noen kommentarer, det var heller ikke å vente, jobben hans var å videreformidle tilbudet raskest mulig. Lille Theobald var trøtt. Våkenettene hadde vært mange, og hodet var fullt av virvlende, forvirrende, illevarslende tanker. Så kom det han venta på. Ei melding fra ambassadøren hans i London. Gray hadde erklært at han fortsatt var villig til en firemaktskonferanse, men at hvis Tyskland gikk til angrep på Frankrike, hadde ikke britene noe annet valg enn å intervenere.
Lille Theobald sto rett opp og ned. Han var kritthvit i ansiktet og tjeneren løp til for å støtte han.
Men sliten og trøtt som han var, klokka var over 2 på natta, kalte han sekretæren sin til seg og begynte å diktere et telegram til ambassaden i Wien der han innstendig anmoder Wien om å slutte å avvise alle tilnærmelser fra russerne for å unngå å provosere dem til militær intervensjon, som Østerrike har all interesse av å unngå, og erklærer at Tyskland er rede til å oppfylle alle sine forpliktelser som alliert, men vil måtte nekte å la Wien trekke dem inn i en verdensbrann mot tyskernes råd. 5 minutter etter sender han et nytt telegram der han understreker at hvis Østerrike nekter alle forhandlinger, står de overfor en ildebrann med England som motstander, og at konsekvensene kunne bli usedvanlig alvorlige for begge alliansepartene.
Hvor mye søvn han fikk den natta skal være usagt. Torsdag den 30. juli, for hundre år sida i dag, opprant iallfall med nyheter som krevde mer enn et par kopper sterk kaffe til frokosten. Tsar Nikolai hadde sendt et telegram til keiser Wilhelm, informert han om russisk delvis mobilisering og bedt han om å gjøre alt han kunne for å oppnå en fredelig løsning. Wilhelm den lilles svar var at «Da må jeg mobilisere også!» Den tyske ambassadøren i St. Petersburg trua med at Tyskland ville mobilisere hvis ikke Russland demobiliserte umiddelbart.
I mellomtida hadde den østerrikske utenriksministeren grev Berchtold inntatt sin morgenkaffe og satt bleik, men fatta, og fikk opplest telegrammene fra den tyske rikskansleren. Situasjonen var omsnudd. Det var ikke mulig å holde britene utafor lenger. Han måtte straks søke audiens hos keiseren.
Moltke og Falkenhayn satte nok morgenkaffen i halsen da de hørte om telegrammene til kansleren. De var på døra før kl. 9 og fikk han i det minste til å love at han ville utstede en erklæring om umiddelbar krigsfare ved middag neste dag, uansett hva russerne foretok seg. Men på et møte i det prøyssiske statsrådet erklærte han at den russiske mobiliseringen ikke var noen trusel mot Tyskland og at russerne ikke hadde til hensikt å føre krig, men at de hadde vært nødt til å mobilisere på grunn av Østerrike. Han sendte et nytt telegram til Wien der han understrekte at det ikke ville være mulig å gi russerne skylda for et krigsutbrudd hvis ikke Wien godtok mekling nå, og at keiseren hadde påtatt seg å mekle i Wien etter oppfordrig fra tsaren.
Samtidig hadde Berchtold vært i audiens hos keiser Franz Josef, men fikk vite at det ikke kunne treffes noen beslutning før grev Tisza var tilbake i Wien dagen etter.
Samme morgen fikk også Nikolai uvelkomne gjester på døra i form av utenriksminsiter Sazonov og krigsminister Sukhomlinov, som mente at delvis mobilisering ikke var mulig og at full mobilisering var det beste preventive tiltaket på grunn av den aggressive holdningen til tyskerne. Nølende ga han ordren, men trakk den tilbake da han fikk en fredsappell fra sin gode venn Wilhelm. Straks fikk han ikke bare Sazonov og Sukhomlinov på nakken men hele den russiske generalstaben. Hvordan kunne han motstå dem? Skjelvende dyppa han pennen og satte de nødvendige strekene på papiret. Det var gjort.
Lille Theobald satt rimelig tilfreds med en tekopp ut på ettermiddagen. Det var en vakker julidag, fuglene sang og kanskje hadde han sørga for at alle de store og små europeerne kunne drive på med de store og små tinga sine i ro og mak noen år til. Det var vel ikke så dumt, tross alt. Det var da tjeneren meldte at det var noen på døra igjen. Moltke og Falkenhayn. Ansiktene var alvorlige, men bakom maskene kunne det anes et smil. De kunne melde om russisk full mobilisering.
Kort tid etter innløp det telegram til den tyske ambassaden i Wien om at alle meklingsforsøk skulle stoppes, og kansleren sendte ei melding om at de tidligere instruksjonene skulle annulleres fordi generalstaben hadde informert han om at de militære tiltaka til naboene, spesielt i øst, krevde rask handling hvis man skulle unngå å bli tatt på senga. Allianseavtalen mellom Tyskland og Tyrkia blei undertegna samme dag.
Samme kveld tok Lewis Truby seg en halvliter til på Gough Arms og sludra om verdenssituasjonen med kameratene sine. Det var visst noe krisegreier igjen. Ett eller annet rot nede på Balkan. Samma det, så lenge det var køl nede i bakken og penger på lønningskontoret. Kameratene lo og tok ei lystig vise til.
Samtidig, i Tsingtao, så kaptein Hellmuth von Mücke tilfreds ut over skipet sitt. Det var et fint skip, ikke av de mest moderne krysserne, men det gjorde ikke noe. For det hadde også et fint mannskap. Det fineste som kunne tenkes. Det ville gjøre nytta, hvis det skulle bli bruk for det, måtte Gud forby. Men han ville være beredt, og de ville være beredt. «Emden» ville gjøre jobben sin.
Dette var også dagen da Tryggve Gran endelig fant værforholda gunstige for flyturen sin. Han hadde venta på klarvær, og ikke minst, vestavind. Etter kurset på flyskolen til Louis Blériot hadde han kjøpt ei maskin av han, en Blériot XI-2, som han fikk til halv pris, 13000 franc, mot løfte om en bragdflukt som skulle skaffe ikke bare Gran, men også Blériot-maskinene verdifullt ry. Blériot hadde sjøl i 1909 vært den første til å fly over kanalen med ei av maskinene sine, men det var jo bare en flukt på 36 minutter, knapt ei mil tvers over. Denne nye maskina, en nyere modell, døpt Ça Flotte (det flyter), hadde topphastighet 106 km/t og var utstyrt for å kunne fly i 3,5 timer. Det kunne bli snaut, siden han måtte regne med å tilbakelegge nærmere 500 km, så Gran tilbrakte noe av tida oppe ved Cruden Bay nær Aberdeen med å bygge om maskina, som han hadde frakta opp i deler. Han satte inn en større beinsintank og kvitta seg med så mye han kunne av utstyr. Til å navigere med nøyde han seg med et kompass til 5 kroner som han kunne stikke i lomma.
Klokka 8 om morgenen var det klart til start. Bare ei handfull skuelystne hadde møtt opp. De fleste var vel opptatt med å pløye gjennom kriseartiklene i morgenavisene. Som rullebane brukte han ei planert flate ved sida av en vaskeribygning. I enden av den gikk det en elektrisk ledning på tvers som han med nød og neppe kom seg over. Så var han i lufta. Kursen hadde han beregna nøye, og han tok opp kompasset med jamne mellomrom for å sjekke den, holdt det godt fast i neven. Vinden tok godt i denne farta, og det var ikke noen vits i å miste dette dyrebare kompasset. Etter ei tid kom han ut for en tåkebanke som han ikke kunne fly over. Det var ikke snakk om å fly utenom på grunn av drivstoffsituasjonen, så da blei det blindflyging uten andre instrumenter enn kompasset. Historier om piloter som hadde mista retningssansen i tåke og gått i stup uten å merke det hadde han nok hørt, og det var en lettelse å komme ut i sola igjen. Etter 4 timer fikk han norskekysten i syne og landa kontrollert på Revtangen på Jæren etter i alt 4 timer og 10 minutter med bare dråper igjen på bensintanken. Uten sammenlikning den lengste flukten over åpent hav til da og en bragd som kunne sammenliknes med det meste. Men ville noen huske den?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar