31. juli 1914 - Jean Jaurès

For hundre år sida i dag møttes det østerriksk-ungarske ministerrådet og beslutta å gå videre med forberedelsene til krig mot Serbia i forvissningen om at de hadde Tysklands støtte. Tsar Nikolai II sendte keiser Wilhelm et telegram der han forsikra at den russiske fulle mobiliseringa bare var et preventivt tiltak mot østerriksk aggresjon. Tyskerne svarte med et krav om å demobilisere med svarfrist 12 timer. Den tyske ambassadøren i Paris fikk i oppdrag å overleve den franske regjeringa et ultimatum med krav om at hvis de ikke fikk russerne til å demobilisere, ville Tyskland gå til angrep på Frankrike. Svarfristen var 18 timer. Keiseren skreiv i en kommentar at han ikke var i tvil om at de tre ententemaktene hadde rotta seg sammen for å bruke det østerrikske angrepet mot Serbia som påskudd for å starte en utslettelseskrig mot Tyskland. Den franske hærsjefen marskalk Joseph Joffre ba statsminister René Viviani om tillatelse til å starte full mobilisering, men fikk nei.

Jean Jaurès gikk rank gjennom rue Montmartre. Som leder for sosialistpartiet hadde han alle Frankrikes sosialister i ryggen. Bak seg hadde han også ei lang og glinsende politisk karriere. Han kunne like gjerne vært statsminister nå hvis ikke Clemanceaus liberalradikalisme hadde vist seg å få slik appell. Han hadde grunnlagt sosialistavisa L'Humanité, bidratt til å innføre loven som skilte kirke og stat i Frankrike, kjempa for fred mellom nasjonene og rettigheter til minoritetene, men den største bragden hans var nok å samle de sosialistiske fraksjonene i et forent sosialistparti, ei tilsynelatende umulig oppgave. Ved valget i mai hadde de fått 17 % av stemmene og 102 av de 601 deputerte.

Fredsarbeidet hadde tatt mye av energien hans de siste åra. Sosialismen var internasjonal, og samarbeid og vennskap mellom sosialister over landegrensene var en bærebjelke i arbeidet. En sentral idé var å true krigshissere med generalstreik. Kunne arbeiderne holde seg solidariske med hverandre over landegrensene, var krigen umulig. Dagen før hadde Jaurès vært i audiens hos statsminister Viviani og overtalt han til å trekke alle tropper 10 km tilbake fra grensa for å redusere faren for et krigspåskudd til et minimum, og den 9. august var det planlagt et møte i sosialistinternasjonalen for å organisere den internasjonale krigsmotstanden.

Særlig viktig var det naturligvis å dyrke vennskapet mellom Tyskland og Frankrike, de to arvefiendene. Men det var ikke så lett å få folk med seg. Mange levde ennå som huska 1871, og ikke få av dem var av en slik alder at de hadde innflytelse. At germanerne mente å ha hevd på Elsaß og Lothringen fra romersk tid var så sin sak. Tapet var allikevel utålelig for en nasjon som ennå solte seg i glansen fra 1700-tallet da det ikke var tvil om at de var Europas og verdens ledende kulturnasjon. Krigstruselen som hadde tont fram de siste dagene var nok imøtesett med gru hos de fleste, men det var noen som så fram til det kommende oppgjøret med glede. For dem var Jaurès et farlig element.

En var disse var mannen med det betegnende navnet Raoul Villain, en 29 år gammel arkeologistudent og medlem av studentnasjonalistbevegelsen la Ligue des jeunes amis d'Alsace-Lorraine. Han hadde ikke innflytelse, men han hadde en Smith & Wesson under kappa. I noen dager hadde han skygga partilederen, notert seg hvor han bodde, hvor han vanka, rutene han gikk. Jaurès ante vel fred og ingen fare, iallfall ville han det. Han hadde kanskje sett en skygge forsvinne bak et hushjørne i øyekroken en eller to ganger for mye. Han visste at han hadde fiender. Men han gikk trygt. Ryggen var rank. Han hadde en million stemmegivende landsmenn bak seg. Samvittigheten var rein. Han hadde gjort det han kunne. Han skulle bare inn på stamkafeen sin og ta seg en kopp og en croissant. Han rakk å ta seg to biter før det smalt. To ganger.