I det steikende solskinnet på Olympiastadion lå to kjemper. Og de lå. Og de lå.
I to uker hadde Sola gavmildt øst lys og varme over solskinnsolympiaden i den svenske hovedstaden. Leikene nærma seg nå slutten. Det var delt ut medaljer i flere dusin øvelser allerede, de gjeveste i massivt gull, og nå kjempa man om finaleplasser i mange andre.
Alfred Johan «Alppo» Asikainen var verdensmester. Han var det til og med i lett tungvekt fra mesterskapet i Helsingfors året før. Og når han nå stilte i mellomvekt, burde det være lett vei til gullet, hadde man nok tenkt. Vel, det begynte greit. Forrige lørdag, på første dag av bryteturneringa, møtte han engelskmannen Edgar Bacon og beseira han lett. Gresk-romersk bryting var egentlig et nordisk anliggende på denne tida, andre nasjoner hadde lite å stille opp. I andre runde to dager etter var det faktisk broren til Edgar Bacon som sto for tur, den mer kjente Stanley, gullvinneren i fribryting fra OL i London fire år før. Men det hjalp ikke, Asikainen hadde få problemer med å eliminere han. Portugiseren Victal i 3. runde var enda lettere, nærmest walk over. Først i fjerde runde på onsdag fikk han skikkelig motstand i svensken Mauritz Andersson, sølvvinneren fra 1908. Men Andersson var ikke helt den samme lenger, han hadde et tap fra før for finnen Fridolf Lundstein, og blei nå eliminert. Femterundekampen dagen etter var den hardeste Asikainen hadde hatt til nå. Claes Johansson var den nye svenske mesteren i mellomvekt og ett av de største gullhåpa til arrangørnasjonen ved disse leikene. Det endte med at ingen fikk poenggivende grep slik at de fikk registrert sine første tap begge to. Sjetterundekampen på fredagen hadde vært lettere, mot nederlenderen Jan Sint. En god mann, men ikke uslåelig. Og i går fikk han walk over da det bare var 5 igjen i 7. runde. Rein hvile.
Og den hvilen kunne bli god å ha, for på matta med seg i blått hadde han Martin Klein, som hadde vært den store overraskelsen i denne mellomvektsturneringa. Russeren var 27 år, men nybegynner i brytersammenheng. Han var ester av fødsel, hadde seilt til sjøs i flere år før han gikk i land i St. Petersburg i 1910 og gikk inn i idrettsklubben Sanitas der han viste en smidighet, teknikk og styrke etter all klatringa i riggen som på kort tid gjorde han til en bryter i verdensklasse. I denne turneringa hadde han slått to ungarere, en svenske og en tysker før finnen Emil Westerlund kjempa jevnt med han i 5. runde i en match som endte med tapspoeng for begge to, slik at Westerlund, som hadde tap mot svensken Alex Frank i andre rundte, gikk ut av turneringa. De to neste rundene måtte to nye finner, Karl Åberg og August Jokinen gi tapt for han slik at han fortsatt hadde sjansen til å vinne Russlands første gull i disse leikene, slik ekspertene også spådde nå. Det måtte ikke skje. «Helvettin paskamainen kusipää,» tenkte Alppo, «kan jeg ikke slå deg, skal jeg iallfall skade deg.»
Matchen begynte halv elleve for å unngå den verste ettermiddagsheten, og Alppo gikk til angrep fra start som et snerrende mannevondt dyr, men fikk snart merke at russeren var så behendig og rask som han hadde fått rykte for. Grep etter grep mislyktes og samtidig hadde motstanderen sine egne knep som han måtte være på vakt for. Seks kilo tyngre var finnen, og hele forskjellen var muskler, høyden var den samme på begge. Men russeren oppveide det med fart, teknikk og smidighet. De tilmålte 30 minuttene ebba ut uten at noen hadde fått noe poenggivende grep. Dermed blei bryterne sendt utpå igjen, for det måtte kåres en vinner her, som skulle møte hjemmefavoritten Johansson i morgendagens finale.
Og slik fortsatte det. Kjøtt og bein smalt mot kjøtt og bein, sola steika og svetten rant, kroppene blei sleipe, grepa glapp og søkende hender fikk ikke tak. Publikum på tribunene var fjetra av den jevne kampen, de hadde på følelsen at de var vitne til noe historisk. De skulle få rett.
Det de var vitne til var brytekunst på sitt ypperste. Begge motstanderne var konstant på vakt. Den andre måtte ikke få slippe til – en brøkdel av et sekunds uoppmerksomhet, og det ville være gjort. Krefter var i bevegelse, ikke bare fysiske krefter, veltrente muskler som trakk og spente, hjerter som pumpa livgivende energi til de aktive lemmene, men også mentale krefter. Vilje sto mot vilje, prinsipp mot prinsipp, bevisstheten lå på et høyere plan enn hos de søvnige, høflig applauderende tilskuerne på tribunene. Athene, Apollon og Poseidon, påkalt i åpningsseremonien, så ned på de kjempende fra himlene sine og lurte på hvem de skulle holde med. Dionysos tok en slurk fra amforaen sin og gløtta litt ned han også.
Alppo Asikainen følte han hadde et helt folk i ryggen der han lå i klamrende favntak med estisk-russiske Martin Klein under den brennende svenske olympiasola og kjempa om ære og medaljer. Han kjempa ikke bare for alle finner som levde og alle som hadde levd siden den mytiske Kalevala-tida, han kjempa også med dem. Styrken til alle som hadde levd og slitt for liv og slekt i djupe skoger og langs tusen innsjøbredder fløyt gjennom årene hans og dreiv han framover i angrep etter angrep samtidig som de ga han tankens kraft og rådsnarhet til å motstå alle mottrekk fra russens side. Russen, som ville utradere den finske nasjonen. Flagget var forbudt allerede, og det russiske språket skulle gradvis innarbeides. I snart hundre år hadde den unaturlige unionen vart, under varierende grad av undertrykking. Som eget storfyrstedømme hadde Finland hatt en viss sjølstendighet, egne lover og egen lovgivende forsamling. Men nå skulle dette avvikles og storfyrstedømmet skulle bli en mer integrert del av det russiske imperiet, som skulle omdannes til en moderne europeisk nasjonalstat med enhetlig språk og kultur. Det var planen.
Men det var ikke Alppo Asikainens plan, han hadde andre planer. Ethvert folk, stort og smått, hadde rett, visste han, og de små mer rett enn de store, som hadde mer blod på henda sine. «Söner av et folk som blött – Pojat, kansan urhokkaan...» sang det i det indre av han. Så han kjempa for sitt folk, russeren for sitt. Men hans folk var bedre, det hadde disse leikene vist. Fem gull hadde det blitt til nå, foruten fem sølv og fem bronse. Og de fem brytefinalene i morgen skulle gi flere; det var 7 finner blant de 15 som var involvert i medaljestriden. For ikke å nevne Kolehmainen og det finske terrenglaget – mandagen kunne nok gi litt av en gullhøst. Så ikke bare hadde finnene rett, de var også et bedre folk! Menneskemateriellet var bedre. Olympiaden viste det, her var alt klart og målbart. Til sammenlikning hadde russerne bare høsta et par små skyttermedaljer til nå. Klein var den store sjansen deres. Derfor var det ikke bare Alppos ansvar å ta vare på sine egne sjanser til gull, men også å stoppe russerens. Koste hva det ville. Men han var hard. Han var jo ikke ordentlig russer, han var ester, nesten et broderfolk. Det fikk ikke hjelpe. Kan jeg ikke slå deg, skal jeg iallfall skade deg.
Nok en halvtime gikk uten at det blei delt ut poeng, og enda en, uten at man var nærmere noen avgjørelse. Noen i publikum begynte å se på klokkene sine og ante at dette kunne ta tid. De skulle få rett. Middagssola steika og folk letta på bowler- og panamahattene sine for å tørke svette.
For hver nye runde gikk Alppo svettende og stønnende til angrep tru mot sin plikt og mot det brennende ønsket sitt om seier, ære, hevn og rettferdighet, men blei avvist gang på gang og måtte forsvare seg mot motangrep. Maratonløperne, som var dagens hovedattraksjon, begynte å komme inn, anført av to grønnkledde sørafrikanere, kondisjonsfenomener opptrent på de afrikanske høyslettene. Et fargerikt innslag som vakte stor forundring blant publikum. Det finske håpet her var brutt. Tatu Kolehmainen, den doble gullvinnerens bror, hadde vært helt i teten lenge, men varmen og det høye tempoet hadde blitt for mye for han. Vinnertida på 2.36 var langt under beste maratontid til da.
Brytekampen hadde også blitt litt av et maratonløp nå. I en 40 minutters tid blei de kjempende distrahert av klappsalvene for maratonløperne som kom inn på stadion. Så var det også over, og sleggekasterne gjorde seg klar til sin finale i den andre enden av stadion. Brytekunsten var ikke så mesterlig lenger. Slitne og grimete gikk de løs på hverandre i runde etter runde med klamme tak mens det amerikanske fenomenet McGraw hersa med den olympiske rekorden og noterte lengder på godt over 50 meter. Langstafettlaga stilte opp ute på løpebanen og gjennomførte først ett forsøksheat, så ett til og enda ett.
Sola hadde begynt å synke og brant ikke så hardt nå. Men den hadde gjort sitt. Huden var rød og flammete og gikk av i hvite, ru flak for hvert nye favntak. Små skrammer vokste og blei til ømme, blødende sår. Men det var likt for begge, og for hver gang han hadde det heite, sleipe kjøttet til russeren mellom henda sine visste Alppo at kreftene hans ebba ut, like mye som for han sjøl.
Friidrettøvelsene var over og tribunene begynte å tømmes. De få som blei igjen samla seg for det meste i den andre enden av banen der sleggekonkurransen var ferdig og sabelfekterne nå gjorde seg klar til lagkonkurransen sin. Ungarerne var store favoritter. Bare noen få tilskuere var igjen for å se om det skjedde noe på brytematta. Det gjorde det i mindre og mindre grad. Asikainen og Klein hadde holdt på nesten dobbelt så lenge som maratonløperne nå, med bare en 3–5 minutters pause hver halvtime for å få i seg litt væske og næring og dra over den ømme, såre huden med litt salve og balsam eller hva de ellers hadde tilgjengelig. Hver nye runde starta med et fortvilt famlende utbrudd av kjempende energi og vilje, men etter hvert blei det mye til å stå eller ligge og hvile på hverandre. Misunnelig gløtta Alppo bort på fekterne som spratt runt i de fjonge hvite draktene sine. Oppe i skyene var nok de greske gudene mest opptatt av å nippe nektar og nyte udødeligheten sin. De så ikke noen vits i å gripe inn på den ene eller den andre sida. Andre guder hadde tatt over der nede.
En ny halvtimes runde gikk ut, ei ny kort pause, så en ny runde igjen. Kroppen verka i alle ledd og muskler, hver solstråle svei i den ømme, rødsvidde huden. Fekterne gjorde seg ferdig med kvartfinalene sine og begynte på semifinalene. Ungarn og Bøhmen var ubeseira i hver sin gruppe og fikk med seg Østerrike og Nederland til morgendagens finale. Skyggene blei lengre, fekterne forlot banen og med dem publikum. Klokka nærma seg halv sju. Noe måtte gjøres for å få slutt på denne farsen, men hva? Dommerne bestemte seg for å nekte bryterne væske, så fikk man se hvem som holdt ut lengst.
Tre timer seinere var kroppen til Alppo, Suomis sønn, et hav av smerter, halsen var ruere enn det rueste sandpapir. Bare håpet holdt han oppe, håpet og plikta, samt vissheten om at det ikke sto bedre til med motstanderen. De to skjelvende kjøttklumpene på den stockholmske brytematta reiv og sleit i hverandre, fåfengt men innbitt, fortvilt. Ingen hadde en tanke om å gi seg. Ni minutter på ti hadde dommerne et møte. Sola hadde nettopp gått ned. Man kunne da vel ikke la dette holde på utover natta? Men det måtte jo bli en avgjørelse. Johansson kunne ikke akkurat møte begge i finalen. De beslutta å gi de utslitte bryterne 15 minutter til.
I ørska vakla de to kjempene mot hverandre igjen. Den korte hvilen hadde bygd opp et lite forråd av krefter, men det blei mest ukoordinert dasking, ikke særlig konstruktivt. Så kjente Alppo russerens armer rundt livet. Hvordan hadde det gått til? Han kjempa for å vri seg fri. Men føttene dingla i lufta, uten feste. Verden vippa rundt. Det var gjort. At det skulle være så hardt å treffe denne mjuke matta med ryggen først, ante han ikke. Flere forskjellige ånder fra den finske underverdenen blei påkalt. Men i det stille. Man hadde da oppdragelse. Og det var ikke noe mer de kunne utrette heller. Kampen var avgjort. Russeren hadde for tredje gang på rad slått sin finske motstander. Og var klar for finalen. Med mindre...
Og ganske riktig, neste morgen meldte Ljudvig Tsjaplinskij, formann for Sanitas-klubben at Klein var for ille tilredt til å stille i finalen. Tsarens olympiske representant Vladimir Vojeikov mente det motsatte, men klubbformannen fikk det siste ordet. Johansson fikk gullet på default, og russernes siste gullhåp var ute. Alppo Asikainen kunne smile tross nederlaget. Han hadde gjort plikta si.
 |
| Skal være Asikainen og Klein hvis Wikimedia Commons (som dette er fra) har rett. Ser jo ut som et vinnerkast. Men det kan det da ikke være. Skyggene tyder på at sola er oppe. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar