Ester Ramirez Jerez satt på et rom med tunge, triste møbler i
León i Nicaragua for hundre år sida i dag og så ut på en tung, trist himmel mellom to tunge, triste gardiner. Alt var tungt og trist i dag. Ikke en gang de fire ungene hennes, Benjamin, Marco Aurelio, Victoria og Olga, var så livfulle og glade som de pleide. For ute i gatene marsjerte det rekker på rekker av soldater med stål i sko og hjelmer. Over dem vaia det et flagg fullt av stjerner og striper. Og i henda sine hadde hun et brev. I brevet sto det:
«Skjebnen ser ut til å ha inngått et komplott med
Chamorro og de andre forræderne om å dra meg til et sikkert og grusomt endelikt sammen med de tapre mennene som ennå er med meg. Komplott og kapitulasjon er fremmedord for meg og patriotene som følger meg, fordi det vi forsvarer er Nicaraguas verdighet og sjølstendighet. Vi
er republikken og vi vil forsvare friheten dens til siste åndedrag.»
Det var undertegna
Benjamín Francisco Zeledón Rodríguez, faren til de fire små, og budet som kom med det hadde også meldt om hvordan han på sin 33-års bursdag to dager før hadde falt i kamp med regjeringstroppene.
På en hacienda i Niquinohomo-distriktet sør i landet var den 17 år gamle
sønnen til hacienderoen et bekymra men passivt vitne til hendelsene. Foreløpig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar