9. oktober 1912 - Polly McGuire

I en liten leilighet i 27 Copperfield Street, Toxteth Park, Liverpool,
gikk hun og stønna for 100 år sida i dag.

Polly McGuire, den vakre og gode. Polly som forsto.

Polly forsto at hun hadde mektige krefter i henda sine.
I Pollys hender kunne en nedkjørt liten leilighet bli rein, pen og koselig.
Et trassent, vrangt barn kunne bringes til å le med øyer som lyste av glede.
En ølstinkende ektemann som kom hjem seint på natta etter spillejobb på puben
kunne sendes på jobb som pen og velstelt kontorist dagen etter for å tjene penger til familiens livsopphold.

Ja, Polly hadde i sannhet mange mektige krefter.

Likevel gikk hun her og stønna.
Ikke bare fordi hun bar på noe tungt, et foster i sjuende måned.
Ikke bare fordi hun kunne ane hva alkoholen etter hvert ville gjøre med Jack, ektemannen hennes, mannen som ennå kunne klare å skaffe brød på bordet til seg sjøl, til Polly, til lille George på 7, Herbie på 5 og Syd på 4.
Ikke bare fordi hun var redd for at det ville gå med denne i sjuende som det gikk med lille Harry i fjor, som blei født, men levde bare noen uker.
Men mest fordi hun ikke kunne ane hva dette i sjuende som hun gikk og bar på ville gi til verden.