Ingen av dem hadde en anelse om hva de ville komme til å finne. Men den gjengse teorien var at polpartiet hadde gått til grunne i sprekkene på Beardmorebreen. Alle visste at håpet om å finne dem i live hadde gått ut for flere måneder sida og det var bare i de mest feberaktige fantasiene sine at noen av dem hadde noe som helst håp om å finne noen i live. Likevel var resultatet nesten enstemmig da Atkinson midtvinters hadde forelagt mannskapet på overvintringsstasjonen to valgmuligheter. Victor Campbell og partiet hans var stranda midt mellom Cape Adare lengst nord på kontinentet og Cape Evans, ekspedisjonens hovedkvarter, der de hadde vært nødt til å overvintre i ishuler fordi Terra Nova, ekspedisjonsskipet, ikke hadde klart å plukke dem med seg som planlagt på grunn av pakkis. De kunne sårt trengt unnsetning. Ingen på Cape Evans ante jo hvordan det sto til med dem, men sjansen for at de var i live var jo mye større siden de var ved kysten og kunne fø seg på sel og pingviner. Likevel var altså stemmetallet så entydig for å søke etter Scott først. Mange mente at Campbell ville kunne være i stand til å komme seg hjem for egen maskin. Og det viste seg også å stemme, for den 7. november hadde han dukka opp med partiet sitt på Cape Evans etter å ha forlatt ishulene den 29. september, uten at Atkinson og de 9 mannskapene hans visste det, ennå.
En annen ting man var lykkelig uvitende om var hvordan det hadde gått med Amundsen. Men Teddy Evans, Lashly og Crean hadde jo forsert Beardmorebreen på nyåret og hadde ikke sett snurten av fyren, så de fleste mente det var godt håp om at han hadde blitt nødt til å snu eller hadde blitt utsatt for ett eller annet før han kom så langt. De kunne jo ikke ane at det fantes flere veier opp til polplatået, liksom Amundsen heller ikke kunne ane noe før han fant den. Amundsen hadde telegrafert triumfen sin ut over hele verda i mars, men ingen nyheter hadde muligheten til å nå Cape Evans før det kom unnsetning sjøveien en gang rundt nyttår.
Været hadde vært variabelt på den to uker lange turen sørover langs den gamle ekspedisjonsruta fra i fjor, men i for hundre år sida i dag var det vakkert, med sol fra blank himmel og ikke for surt, bare litt lav dis i horisonten. Tryggve Gran gleda seg slett ikke til å klatre i Beardmorebreen som de fleste var sikre på at de måtte før de kunne finne det de søkte etter. Ganske sikkert var det et par uker til å gå før de var framme ved foten av breen, og hvem visste hvor mange dager de måtte tilbringe i det ishelvetet. Og hva ville de finne der? For alt han visste kunne også levningene av landsmennene hans ligge der og vente på dem.
På forrige marsj hadde de passert One Ton Depot, som ikke viste noen tegn til forandring etter at Cherry-Garrard og Gerov forlot det i mars. Det var klart at Scott ikke hadde vært der. En ting til som var klart, eller som burde vært det, var hovedårsaken til at ekspedisjonen hadde slått feil. For provianten stinka av parafin som hadde lekt ut av kannene.
Denne marsjen, som begynte noen timer før midnatt for at dyra ikke skulle bli for sjenert av den høye sola, gikk mot sin slutt da Gran så at navigatoren, Silas Wright, skjente ut til høyre. Det var et øyeblikk som skulle sitte i minnet hans så lenge han levde. For Wright hadde observert noe. Det var en skavl, litt stor. På toppen av den stakk det en liten spiss, bare 15 cm høy. Og ut av en annen skavl like ved stakk det noe annet, som viste seg å være tre bambusstenger. Klokka var seks om morgenen.
Snart var teltet gravd fram, og Atkinson kommanderte alle til å gå inn og bevitne hvordan det lå an. Vakkert var det ikke. Scott lå i midten, med armen rundt Wilson, hans nærmeste venn og fortrolige. Huden var gul, ansiktet var fullt av frostskader. De to andre lå tett innpakka i soveposene sine mens han lå med den halvt åpen, som ville han skynde på det uunngåelige. Tre frosne lik som ikke kunne fortelle annet enn om ubegripelige lidelser. Men dagbøkene kunne fortelle. Og de kunne fortelle at de hadde vært oppe på polen. Men også at de ikke hadde vært der først. Det lå til og med et brev fra Amundsen til kong Haakon blant sakene de hadde med seg.
Så hadde det altså skjedd, tenkte Gran. Men den indre gleden over landsmannens seier holdt seg gjemt djupt inne i mageregionen hans og kunne ikke vinne over scenene han hadde foran seg nå og hva de innebar. Ikke føltes det som noen suksess at de hadde nådd målet sitt heller, enda det var før noen hadde tenkt, eller som noen lettelse at de skulle slippe å arbeide seg oppover Beardmorebreen. Det føltes bare som et skjebnetungt slag.
Alle dagbøker, dokumenter og annet som kunne være av interesse for etterslekta blei tatt ut. Sleden blei også gravd fram, med 15 kilo steinprøver som beviste at kontinentet hadde en frodig fortid. Gran tenkte at det kunne de nok spart seg, 18 km fra depotet som de var. Han var av den mer nøkterne sorten. Men Atkinson ville ha det med seg og lasta det over på deres egne sleder. Når Scott, Wilson og Bowers hadde fått drept seg i forsøket på å redde det hjem til England, skulle det sannelig ikke ligge igjen her.
Det blåste opp til en snøbyge (eller blizzard, som det heter på engelsk) da de klappa sammen teltet, gravde det ned under en haug snøblokker og reiste en snøvarde oppå. Sola skinte gjennom skyene i sør og malte landskapet i trolske farger. Gran ofra skiene sine til et kors som blei satt opp på varden og Atkinson leste for de døde, etter å ha lest opp Scotts «Message to the public» til de levende. Da de avslutta med salmen Onward Christian Soldiers, Scotts yndlingshymne, hadde det begynt å snø, og da det siste verset tonte ut med «going on before», lå det et pent hvitt dekke over den sørgelige scena. De ti mennene trakk på seg luene igjen, tørka noen tårer og gikk til ro i teltene før de skulle videre neste kveld, i et forsøk på å finne resten av polpartiet.
 |
| «There alone in their greatness they will lie without change or bodily decay, with the most fitting tomb in the world above them» – Atkinson. Fra Return to Antarctica av Adrian Raeside |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar