12. desember 1912 - Nefertiti (m.fl.)

For hundre år sida i dag satt den pasjonerte tennisspilleren og flypioneren Roland Garros og nippa til et rødvinsglass på en fortauskafé i Tunis eller et annet sted i gleden over å ha satt ny høyderekord dagen før med 5610 m i sin Blériot XI.

Blériot XI, fra Wikimedia commons.

Gandhi i Sørafrika,
fra Wikimedia commons.

Samtidig satt advokat Mohandas K. Gandhi og sludra over en kaffekopp med Hermann Kallenbach på Tolstoj Farm ikke langt fra Johannesburg mens han prøvde å finne seg til rette i de nye klea han hadde fått fra India. De var ikke helt komfortable syntes han, det var vanskelig å få foldene til å ligge sånn noenlunde rett og greit, og det verste var denne greia på hodet. Men det skulle nok gå seg til. De var iallfall mer ledige og ikke så stramme som de europeiske klea han hadde brukt inntil slutten av forrige måned. Stridsbroren hans i borgerrettsbevegelsen, Gopal Krishna Gokhale, hadde lenge brukt den, og for nærmere to uker sida hadde de snakka om det i et møte, og Mohandas hadde bestemt seg for å gjøre det samme. Uvant og ubehagelig var det, men det var mer behagelig å se hvordan indere han møtte reagerte på det, og hvordan europeere han møtte reagerte på det, så det var ikke annet å gjøre. Det gikk seg nok til.

Jack og Lucille, fra http://minglecity.com/

Jack Johnson følte seg ikke ukomfortabel i det hele tatt. Han følte seg veldig komfortabel. Han var nemlig på bryllupsreise på 8. dagen, og koste seg verre sammen med sin kjære Lucille Cameron mens de kikka på Niagarafalla eller hva det nå var de kikka på. Jack Johnson var ikke hvem som helst Jack Johnson. Han var den Jack Johnson. Verdens tøffeste mann. Champion Fighter of the World og champion of his race. Han var beviset. Beviset på at den hvite mann ikke var bedre enn den svarte mann. Alle svarte menn i Amerika visste det og alle hvite menn i Amerika visste det. Og alle de svarte visste også hvordan de hvite viste at de visste det, de hadde vært verre enn noen gang siden Johnson erobra tittelen i romjula nede i Australia for 4 år sida. Men Jack Johnson var ikke redd for noen ting. De siste åra hadde han nedlagt det ene store hvite håpet etter det andre og avlagt beviset sitt gang på gang, mest ettertrykkelig da den store mesteren Jeffries måtte bite i graset på sjølveste nasjonaldagen 1910, i det som de kalte århundrets kamp. Nei, Jack Johnson var ikke redd for noe, han kunne ta i mot alt de slang i trynet på han. Og nå nøyde han seg ikke med å nedlegge den hvite mann heller, han kunne også nedlegge den hvite manns kvinner uten å bli klyngt opp i nærmeste lyktestolpe eller piska hudlaus. Beviset sto ved sida av han her i form av Lucille. Ikke av de dyreste, Lucille, men tøff, vill og deilig, mer en match for han, den tøffeste av alle, enn den forrige. Nei, han følte seg komfortabel med dette.

Hassan Riaz Pasha var ikke komfortabel. Han var ikke komfortabel med fredsavtalen med Italia, som innebar full innrømmelse av de italienske territoriale krava i Afrika, og han var ikke komfortabel med den nylig inngåtte våpenhvilen med Bulgaria, Serbia og Montenegro. Denne krigen hadde vært en katastrofe. På bare noen få uker hadde balkanligaen erobra nesten hele det europeiske territoriet til det slitne gamle imperiet, et helt annet tempo enn italienerne hadde holdt lenger sør. Men Adrianopel og Konstantinopel var ennå på Portens hender, og her i Skutari hadde de en festning som ikke skulle la seg erobre så lett. Det så verre ut med Janina lenger sør, grekerne hadde ikke gått inn på våpenhvilen på grunn av den og Janinas fall var nok ikke langt unna. Men som han hadde sagt i talen sin under forberedelsene til beleiringa, «Byen vil snart bli omringa, men denne byen vil ikke falle i hendene til montenegrinerne. Skutari er vår skjebne og grav, men ikke vår skam. I dag har vi fem tusen tropper, men over 20 tusen andre er å vei for å hjelpe oss. Fra i dag begynner en ujamn kamp, og ingen veit når den vil slutte.» Derfor hadde han beslutta å la våpenhvilen seile sin egen sjø. Porten talte med en røst, æren talte med en annen.

Ludwig Borchardt var mer enn komfortabel. Han var smørblid, ja, mer enn smørblid, for etter det makelause funnet han hadde gjort i Tell-el-Amarna for seks dager sida hadde han svevd i ei tåkesky av lykke i vissheta om at han mellom de to hendene sine hadde det vakreste kunstverket som var skapt av mennesker. Et ansikt vakrere enn det vakreste det er jordisk mulig å være i levende live. Den skjønne som har kommet. Han var ikke i tvil. «Hun må hjem med oss,» tenkte han. «Koste hva det vil.»

Nefertiti tenkte ingenting. Hun var av stein og hadde ikke noe hun skulle si. Blikket hennes var stivt og tomt og bare i mørke kvelder når Borchardt kom hjem til teltet etter en schnaps med gutta følte han seg observert. Det støvgamle minnet hennes romma usagte ting som aldri skulle røpes. Ukjent og usett hadde hun stått på hodet i Thutmoses nedlagte verksted mens århundrene rulla forbi med galere og galere gjerninger og hendelser, mens minnet om det vakre og sanne de hadde hatt vrengte og vrei på seg i stadig mer ukjennelige og motbydelige former, mens det vakre og sanne som kunne vært svant som drømmer under stadig tjukkere lag av støv. Likevel gjorde lyset som traff de døde steinpupillene hennes godt etter over tre tusenårs mørke og glemsel. Lyset som traff den fyldige munnen, de høye kinnbeina og den slanke halsen hennes, reflektertes fra dem og glei inn i pupillene til de glade arkeologene som var det eneste selskapet hun hadde ennå disse første få dagene, det gjorde dem godt. Lyset som ga håp. Ennå var ikke alt tapt.

Nefertiti, fra Wikimedia commons.