8. oktober 1912 - Nikola I

Nikola I følte en sterk lengsel etter å sløve den skarpe sabelen sin på tyrkiske ribbein. Han hadde følt den lenge, og gjennom den lange krigen mellom italienerne og det ottomanske imperiet hadde den bare blitt sterkere. Montenegro, kongeriket hans, hadde han egenhendig leda til ei rekke militære seire over tyrkerne i åra fra 1862 til 1878, da det blei anerkjent av vestmaktene på Berlin-konferansen, og til sammenhengende framgang, vekst og velstand i fredsåra etterpå. Først som fyrste, men nå, etter kroninga i 1910, som konge over Montenegro. Han hadde gitt det en grunnlov, fri presse og kriminallovgivning som i vesten etter ønske av innbyggerne. Det var et lykkelig land, og veien til mer lykke lå slagen, gjennom det like slagne imperiet som forsvarte de vaklende grensene sine like i nabolaget. Nikola I hadde god lyst til å få dem på litt lengre avstand, og han følte at tida var inne.

Maktene hadde gjort svære anstrengelser for å stagge lengselen hans gjennom alle diplomatene sine. Krig var jo kostbart, både i penger og i død og sorg, og måtte helst unngås. Men særlig det østerriksk-ungarske keiserriket hadde også andre motiver for å mane til fred. De hadde slett ikke noe ønske om å få den tyrkiske grensa på større avstand. Tvert imot kunne de gjerne tenkt seg å ha den like i nabolaget, om enn helst så langt sør og øst som mulig. Men det hadde ikke utvikla seg helt slik som de hadde beregna nede på Balkan, og de hadde fått en hel serie små bufferstater mellom seg og tyrkerne. Det var slett ikke i deres interesse at noen av dem skulle vokse seg store og mektige på tyrkernes bekostning. Det var vanskelig nok å holde på de slovenske og kroatiske territoriene pluss de nylig annekterte Bosnia og Hercegovina om de ikke skulle få støtte fra et sterkt sjølstendig Serbia og et styrka Montenegro i tillegg.

Det var både med løfter og trusler at diplomatene hadde stagga de forskjellige balkanstatene der de satt og grådig observerte hvordan ottomanerne stadig blei svekka måned for måned i kamp med italienerne. Men det var tydeligere og tydeligere at både løftene og truslene begynte å bli utilstrekkelige etter hvert som utålmodigheten bredde seg i de forskjellige små kongerikene. Krigen hadde jo vært kostbar for Italia også, mer enn dobbelt så kostbar som beregna. Og det var ting som tyda på at de ikke var fullt så entusiastiske som før. Derfor var det viktig å smi mens jernet var varmt. Grekerne hadde mobilisert i over ei uke alt, og det hadde vært trefninger både på den montenegrinske og den bulgarske grensa. For Nikola I var tålmodet nå slutt. For hundre år sida i dag instruerte han ambassadøren sin i Konstantinopel til å overlevere sultanen brevet som starta den første balkankrigen.