03.39 norsk tid (men 23.39 lokal tid): Isfjell rett forut!
03.47: Passasjerene på første klasse henter gratis is til drinkene sine.
04.02: Fem rom forut tar inn vann. Det er også vann i et sjette, men det kan berges. Skipet er konstruert for å holde seg flytende med fire rom oversvømt. Det strømmer inn 7 tonn vann i sekundet. Pumpene kan klare et halvt tonn. Konstruktøren Thomas Andrews forklarer kaptein Edward J. Smith at skipet er fortapt.
04.06: Kaptein Edward J. Smith beordrer livbåtene klargjort, passasjerene opp på dekk og telegrafen til å sende nødsignaler.
04.15: «CQD MGY 41º46'N 50º14'W»
04.23: Mange vil ikke ut av de koselige varme lugarene sine. Det er kuldegrader ute. Noen spiller fotball med isbitene på dekk. Purser Herbert McElroy omringes av damer som vil ha han til å hente juvelene og verdisakene deres fra safen. Men han råder dem til å hente livbelter i stedet. Noen begynner å merke at dekket skråner litt.
04.25: Kapellmester Wallace Hartley og det åtte mann store orkesteret hans har innretta seg i salongen og begynner å spille muntre melodier for å berolige de engstelige passasjerene.
04.42: Andretelegrafist Birdie informerer kapteinen om tilbakemeldinger fra skip som har svart på nødmeldingene. De går sammen til telegrafrommet, der førstetelegrafist Phillips jobber for harde livet.
– Hvilket signal bruker du? spør kapteinen.
– CQD.
– Kanskje vi skulle bruke det nye, enklere nødsignalet som er foreslått for den trådløse, foreslår Birdie.
– God idé.
Og Phillips begynner å sende SOS for første gang til sjøs.
04.45: – Kvinner og barn først!
Livbåt nr. 7 låres og de ombordværende begynner å ro vekk.
Skipet heller nærmere 5 grader forover nå, men ennå har ikke alvoret gått opp for mange.
– Skal det liksom være tryggere nede i den jolla der? sier mangemillionær John Jacob Astor IV.
05.05: RMS Carpathia stimer i full fart mot ulykkesstedet. De regner med å være framme ved 4-tida. Konstruktør Thomas Andrews regner ut at det blir nærmere 2 timer for seint. Men innen synsvidde ligger SS Californian, der telegrafisten slo av apparatet kl. 23.30 og gikk til sengs etter krangel med telegrafisten på Titanic. Avstanden er under 20 km. Andrestyrmann Harold Stone på Californian synes det er rart at skipet sender opp så mange raketter. Han rapporterer til kapteinen som ligger på navigasjonsrommet og benytter sjansen til å ta seg en sjelden hvil nå som skipet må ligge på grunn av isen. Jaså, de skyter opp raketter, ja ja. Takk for rapporten. Han legger seg til å sove igjen. Men Stone synes nå det er merkelig at de skulle ligge der og stadig skyte opp raketter hvis det ikke er noen grunn til det. Vel, vel.
05.15: Bare tre kjelerom er tørre nå, men mannskapet der jobber rutinemessig med å holde dampen oppe for å skaffe kraft til det elektriske anlegget. Maskinistene viser ingen tegn til å ville forlate postene sine og tar det som ei vanlig arbeidsøkt.
Seks av de 20 livbåtene er satt på sjøen, alle med passasjerer fra første klasse eller mannskaper. Bare tre av dem er mer enn halvfulle. Etter hvert begynner noen av tredjeklassespassasjerene å finne veien til båtdekket. Det store skipet er litt av en labyrint.
05.28: – Kvinner og barn først!
Femtestyrmann Harold Godfrey Lowe synes det er noe mistenkelig med ei av damene i livbåt nr. 14. Det er noe underlig maskulint med framtoningen under skjørtene. Aha! Han trekker fram revolveren.
– Ut!
Den unge mannen bønnfaller om nåde. Lowe skifter taktikk. Han ber mannen om å oppføre seg som en gentleman foran damene. Og han adlyder. Men den unge italieneren som sitter med senka hode et annet sted i båten, omgitt av duftende kvinnekropper på alle kanter, ytrer ikke et ord.
Samtidig åpnes brønndekket der de fleste tredjeklassespassasjerene har oppholdt seg, og kvinner og barn inviteres med opp til båtdekket.
05.33: 16 år gamle Karen Marie Abelseth får beskjed om å bli med til båtene, men vil ikke gå fra Olaus, Peter og Sigurd, som hun har vært sammen med siden de seilte fra Ålesund.
Sigurd Moen trøster: – Berre ver ved godt mot. Det går nok bra.
05.38: Karen Marie står og venter ved livbåt 16 mens Lowe har store problemer med nr. 14. En av taljeløperne henger seg opp og båten blir hengende på skrå. En matros i akterenden tar fram en kniv og skjærer av tauet. Båten treffer vannet med et kraftig plask, men kantrer ikke.
Så er det Karen Maries tur. Hun er livredd, og er sistemann om bord i båten før den låres. Heldigvis går det mye glattere.
05.55: Telegrafisten sender: «Maskinrommet fullt opp til kjelene». Det er den siste forståelige meldinga, siden strømforsyninga etter dette begynner å svikte.
Baugen står nå under vann, og til og med John Jacob Astor IV begynner å mistenke at det kan være lurt å bevege seg mot livbåtene. Sammen med den unge Madeleine og den trofaste airedaleterrieren Kitty møter han opp ved livbåt 4, der andrestyrmann Charles Lightoller har kommandoen. Han slipper Madeleine om bord, og John spør om han kan være med, siden den unge kona hans er ventendes. Men Lightoller er blant de kompromissløse, og ber han vente til alle kvinner er redda. Astor sier bare kort farvel til Madeleine og spør om nummeret på båten. Så stiller han seg til å vente. Kitty sitter ved føttene hans.
06.07: Kaptein Smith kikker inn til telegrafrommet like bak brua og sier takk for innsatsen. – Dere har gjort plikta deres, gutter. Dere kan ikke utrette mer nå. Kom dere ut. Nå får enhver klare seg sjøl.
Kaptein E.J. Smith går til brua der han blir stående. Nede i røykerommet på første klasse sitter konstruktøren Thomas Andrews og damper på en sigar. Redningsvesten ligger på bordet foran han. Ingen spør om han ikke skal om bord i en av båtene.
Orkesteret har flytta seg fra hovedsalongen til foajeen på A-dekk og derfra til gymnastikksalen på båtdekket. Det siste alle i livbåtene og de som ennå var om bord hører til dem var (mest sannsynlig) den glade valsen Songe d'Automne.
Skorsteinene begynner nå å bikke faretruenede forover og propellene kommer til syne over den blikkstille havflata. Panikken begynner å bryte ut om bord. Det er ennå et par sammenleggbare livbåter igjen.
06.24: Etter å ha tatt farvel med jentene har sambygdingene fra Ørskog i Sunnmøre, Olaus Abelseth, Peter Sjøholt og Sigurd Moen, venta på båtdekket for å se om det var en mulighet for å redde seg. De siste minuttene har dekket begynt å skråne veldig. Den forreste skorsteinen velter og faller med et kjempeplask i sjøen. De kan ikke vente mer, og Olaus, som er den eneste svømmedyktige av dem, griper de to andre i armen og de kaster seg ut i det iskalde vannet.
Nå står skipet i 45 graders vinkel og orkesteret klarer ikke å holde balansen lenger. Musikken forstummer og det eneste som høres er skrekkslagne rop og brak av ting som glir nedover dekket og knuses om bord. Det elektriske lyset blinker og slokner, og stjernene som speiler seg i havblikket er alt som lyser opp den måneløse natta.
06.42: I båt 16 sitter Karen Marie Abelseth og ser det stolte skipet brekke i to på midten og raskt synke mens de hundrer som er igjen om bord enten hopper ned i det iskalde vannet eller går til grunne i de varme romma der de har oppholdt seg i håp om at mannskapet skulle klare å reparere skadene. Hun er så skjelven at hun må holde seg fast i ei dame ved sida av seg, ellers er hun redd for at hun skal dette ut av båten. Skrika fra folk som lå i vannet i varierende grad av fortvilelse skulle henge fast i minnet hennes resten av livet.
Olaus Abelseth kommer borti ei livbåttalje når han hopper ut og blir hengende fast. Han må slippe kameratene for å vikle seg ut. Han kaver seg fri og ser etter dem, men de er borte og han ser dem aldri igjen. Han får nok med å kjempe for sitt eget liv nå. Det er tett av folk i vannet. De klamrer seg fast til vrakgods og alt annet som flyter. En svær og tung mannsperson henger seg rundt halsen til Olaus så han knapt får puste. Han skriker til mannen at han skal slippe, men han klamrer seg fast. Dønningen fra skipet som går ned løsner grepet så Olaus kan svømme videre. Snart er det en annen som holder seg fast i føttene hans, men han klarer å vri seg fri.
Etter 20 minutter når han fram til klappbåt A, som bare delvis er klargjort. Den er halvfull av vann.
– Ikke slipp han om bord, han kommer til å senke oss, er det noen som mumler.
Men de gjør ikke motstand når han klatrer over ripa, utkjørt. Dønningene driver båten raskt ut av rekkevidde for de druknende.
07.00: Mange av livbåtene er halvfulle, og om bord diskuteres det om de skal snu og ta opp flere. De fleste kommer til at det er for farlig, de vil bli dratt ned av de druknende. Men Harold Lowe tar initiativ på egen hånd og overfører de 55 han har i båten sin til tre andre. Ingen av damene har lyst til å klatre over til en annen båt i mørket og kulda, mens italieneren antakelig er glad til. Klokka 3 (altså lokal tid) kan Lowe og de 7 andre roerne sette kursen mot havaristedet igjen. Men nå har de fortvilte ropa stilna for det meste. De ror etter de ropa de kan høre, men det er vanskelig å styre etter lyden blant alt vrakgodset, og de klarer bare å plukke opp fire stykker, den ene så forkommen at han stryker med kort etter.
07:35: I klappbåt A der Olaus Abelseth har redda seg om bord, er de opprinnelig 30 mann. Men båten tar stadig inn iskaldt vann og den ene etter den andre av passasjerene bukker under for kulda. Carpathia ankommer endelig den telegraferte posisjonen klokka 3:35 (lokal tid), men bruker litt tid på å leite opp livbåtene og begynner ikke å ta opp overlevende før 35 minutter etterpå. Når de endelig finner klappbåten til Olaus ved 7-tida, altså 3 timer etter, er han en av de få overlevende der. Tjue minutters svømmetur i isvann i tillegg til fire og en halv time sittende i en båt som var halvt nedsenka i det samme isvannet – det må ha vært godt stoff i Olaus Abelseth. Men også han hadde fått seg minner som skulle plage han resten av livet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar