søndag 1. april 2012

1. april 1912 - nei, dette er siste gang

Til enka mi,

Kjæreste elskling – vi er virkelig ute å kjøre og jeg er slett ikke sikker på at vi kan klare oss – I den korte lunsjpausen vår benytter jeg den lille varmen vi har til å skrive brev for det tilfellet at vi skulle gå til grunne her – det første går naturligvis til deg som jeg oftest har i tankene enten jeg drømmer eller våker – hvis det skulle skje noe med meg, vil jeg at du skal vite hvor mye du har betydd for meg og at jeg har vakre minner med meg når jeg drar herfra.

Jeg vil også at du skal vite de følgende kjensgjerningene hvis det kan være noen trøst – at jeg ikke vil komme til å lide, men vil forlate denne verden rett fra seletøyet og full av helse og kraft – dette er allerede bestemt; når forsyningene tar slutt, stopper vi rett og slett der vi er, godt innen rekkevidde av et annet depot.

Derfor må du ikke fantasere om noen stor tragedie – vi er naturligvis bekymra, som vi har vært i flere uker, men vi er i ypperlig fysisk form og apetitten vår gjør opp for eventuelle plager. Kulda er bitende og stundom forargerlig, men igjen, den varme maten som driver den bort er så vidunderlig at vi aldri ville vært den foruten.


Det har gått en god del nedover med oss siden jeg skreiv det ovenstående. Stakkars Titus Oates er borte – det sto dårlig til med han – vi andre holder det gående og innbiller oss at vi har en sjanse til å komme fram, men det kalde været gir seg aldri – vi er nå bare 32 km fra et depot, men vi har lite mat og brensel.

Vel, kjære deg, jeg håper og trur at du ikke vil miste besinnelsen, jeg er sikker på det – gutten vil være trøsta di. Jeg har gleda meg til å hjelpe deg med å oppdra han, men det føles tilfredsstillende å vite at han er i trygge hender hos deg. Jeg trur både han og du vil bli sørga spesielt for av landet som vi tross alt har gitt livet for i noe i retning av en slik ånd som kan være et eksempel for andre – jeg skriver noen brev i anledning av dette i slutten av boka etter dette brevet. Vil du sende dem til de forskjellige adressatene?

Jeg må skrive et lite brev til gutten hvis jeg får tid, noe som han kan få lese når han vokser opp – kjæreste, du veit at jeg ikke er tilhenger av noe sånt sentimentalt møl om å gifte seg om igjen – når den rette mannen kommer og vil hjelpe deg i livet, skal du bli ditt vanlige glade jeg igjen.

Jeg håper at jeg skal bli et godt minne, slutten er absolutt ikke noe du skal skamme deg over og jeg forestiller meg at gutten vil få en god start med et opphav han kan være stolt av. Kjære, det er ikke lett å skrive på grunn av kulda – 40 graders kulde og bare teltet som gir oss ly.

Du veit at jeg har elska deg, du veit at jeg alltid må ha hatt deg i tankene og herren hjelpe meg du skal vite at det absolutt verste aspektet av denne situasjonen er tanken på at jeg ikke skal se deg igjen. Vi må se det uunngåelige i øya – du nøda meg til å bli leder for dette partiet og jeg veit du tenkte at det ville bli farlig – har jeg ikke gjort mitt hele veien, hva?

Gud velsigne deg min egen kjære, jeg skal prøve å skrive mer siden — jeg fortsetter på baksidene.


Siden jeg skreiv det ovenstående har vi slått leir på ikke over 18 km fra depotet vårt med ett varmt måltid og to dagers kald mat å gå på, og vi burde klart det, men vi har blitt holdt igjen i fire dager av en fryktelig storm – jeg trur den beste sjansen vår har gått fra oss. Vi har beslutta å ikke ta livet av oss og heller slåss for å nå det depotet, men den kampen gir en smertefri slutt, så du må ikke være redd for oss.

Jeg har skrivi brev på forskjellige sider av denne boka – klarer du å få dem sendt? Du skjønner at jeg er engstelig for din og guttens framtid – få gutten interessert i naturfag hvis du kan, det er bedre enn sport – noen skoler oppmuntrer til det – jeg veit at du vil ha han ute i friluft – prøv å få han til å tru på en gud, det er trøst i det.

Å min kjære, for noen drømmer jeg har hatt om framtida hans og allikevel, jenta mi, jeg veit at du ikke vil miste besinnelsen – de vil finne bildet av deg og gutten på brystet mitt og det ene i det lille røde marokin-etuiet jeg fikk av lady Baxter. Det er en bit av unionens flagg som jeg satte opp på sørpolen i den private vadsekken min sammen med Amundsens svarte flagg og andre småting – gi en liten bit av unionsflagget til kongen og en liten bit til dronning Alexandra, og behold resten som et trofé!

Så masse, masse jeg kunne fortalt deg om denne turen. Så mye bedre det har vært enn å dovne seg hjemme i stua – tenk på alle historiene du har å fortelle gutten, men åh, for en pris å betale – å nektes synet av det kjære, kjære ansiktet ditt.

Kjære, du vil være god mot den gamle mora mi. Jeg skriver noen linjer til henne i denne boka. Hold deg inne med Ettie og de andre – å, du vil nok ikke vise deg svak i verdens påsyn – husk bare å ikke være for stolt til å ta i mot hjelp, for guttens skyld – han bør få ei god karriere og utrette noe i verden.

Jeg rekker ikke å skrive til sir Clements – si han at jeg hadde høye tanker om han og aldri har vært lei for at han ga meg kommandoen over Discovery.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg inn en kommentar