14. oktober 1911 - Hans Schmid

Det hadde vært et usedvanlig vellykka flystevne i den sveitsiske hovedstaden til nå. Høstværet for hundre år sida i dag var mildt og vakkert, og tilskuerne sto rundt den improviserte flystripa i tusentall og jubla og applauderte opprømt over de fantastiske manøvrene til luftakrobatene der oppe. Tusen drømmer blei tent om å fare som fykende piler gjennom lufta slik som disse modige mennene og se verden ovafra, fri som fuglen. De var dagens helter, ingen blei beundra som dem, og luftsporten var tidas store under. Etter en sped begynnelse med Wright-brødrene for 8 år sida, hadde den skutt voldsom fart de siste par-tre åra, og tross at flyskolene skøyt opp som paddehatter, vokste ventelistene.

Hans Schmid sto pent henslengt ved maskina si, lent mot den dukkledde ramma som inneholdt den kraftige 70-hesters Gnôme-motoren. Sneipen hadde han hengende i munnvika, som den verdensvante folkehelten han var. For folkehelt var han. Siden han fikk utstedt sertifikatet sitt den 28. mai ved flyskolen i Pau som den 14. flyveren i Sveits, hadde han lagt bak seg flere dusin flytimer og holdt regelmessige oppvisninger i by og bygd. Han hadde rykte som litt av en våghals og flere av numra hans gikk på folkemunne i mer eller mindre overdrevne versjoner, som da han landa foran jernbanestasjonen hjemme i Wettingen, for eksempel. Det var med det første flyet hans, som han kjøpte i Pau av konstruktøren Roger Sommer med midler fra en lokal industriherre som ville støtte flysporten. En spinkel og luftig konstruksjon som han hadde kræsja et par måneder etterpå. Den nye maskina hans, en Sommer modell E, var det nyeste nye, et monoplan med elegante linjer etter Blériot-mønster, dukkledd ramme, passasjersete og kraftigere motor enn verden til da hadde sett. Ei maskin bygd for rekorder.

Schmid så drømmende opp i lufta. Det var Taddeoli som holdt på der oppe nå. Émile. Han var jo på fornavn med alle disse flyverheltene. Émile, René, Jürg, François. Émile var en dyktig mann som kunne gjøre hva som helst med flyet. Men maskina hans hadde ikke kapasitet som denne. Han klappa sommer-en på duken og kjælte litt med den tunge propellen. Snart var det hans tur igjen. De 500 francsa han hadde fått for tidsrekorden i det første forsøket sitt i dag knitra velbehagelig i lomma hans. De kom godt med, for flysport var dyrt, og det var også dyrt å leve og føre seg som den folkehelten han var. Margharita og de fem små skulle nok bli glade når han kom hjem, kunne han tenke seg. Og ennå var han ikke ferdig. Han ville ha høyderekorden også.

Han var sjeleglad for at han var født inn i denne fantastiske nye tida da enkle bondegutter som han kunne bli folkehelter og blande seg med dem som hadde noe å si i landet. Han kom til verden i ei bygd i Ebnat i St. Gallen, i 1879 som så mange andre store menn. Han hadde tidlig blitt forelska i mekanikken og tjente sine første rappen da naboene kom med ting som skulle repareres. Men bylivet lokka og han var ikke gammel før han flytta til Dübendorf der han fikk jobb i et verksted. På fritida skaffa han seg et navn som sykkelrytter og vant mange premier. Siden 1905 hadde han vært bestyrer for det gamle Gasthof Sternen i Wettingen, som han dreiv sammen med Margharita. Men inntektene var ikke riktig slik som han hadde ønska seg, og drømmene strakte seg mot himmelen.

Klarsignalet kom og han satte seg i det elegante førersetet. Motoren blei dratt i gang og hjelperne halte flyet ut på plassen etter vingespissene. Så satte han full gass på. Motorbrølet kvalte all annen støy og applausen da hjula letta fra bakken hørte han ikke med de ytre øra sine, bare med det indre. Raskt vant han høyde og han visste at rekorden ville bli hans. Det var perfekte forhold. Men først ville han vise seg litt. Han svingte inn over plassen igjen og hilste tilskuerne der nede med den ene handa på stikka. Folkemassene vinka tilbake og vifta med det de hadde i henda, lommetørklær, skjerf, aviser, stevneprogram. Jubelbruset kunne han så vidt ane gjennom motorstøyen. Han følte seg i sitt ess. Han visste hvordan de misunte han alle de der nede, og så gjerne ville bytte plass med han. For han hadde sjøl vært en av dem. Over hangaren til den militære ballongen tok han en krapp sving.

Men hva var det? Et dunk og ei dirring gjennom flyet. Plutselig hang stikka så laust i henda hans. Flyet begynte å slingre.

Instinktivt dro han i stikka av alle krefter. Flyet reagerte, det kasta seg brått til høyre. Han dro den andre veien igjen, men det reagerte ikke. Han trakk stikka til seg for å vinne høyde, men flyet bare gjorde et nytt kast, dreide rundt og satte nesa rett ned. Bakken kom oppover i ei fryktelig fart.

Tankene fløy rasende i hodet hans, og han huska de mest intime detaljer av det forrige uhellet sitt. Hvordan i all verden skulle han komme seg ut av dette? Han nøkka og dro i stikka uten at det hjalp det minste.

«Jeg dør!» tenkte han i kald, svart angst. «Nei!!»

Like før sammenstøtet slapp han stikka, løfta henda mot ansiktet og lukte øya. «Aaaaaakk!» Knusende slag, voldsomt, grusomt; et hardt støt mot bakhodet.

Han levde. Noe var brekt, men han sansa og kunne røre seg. Maskina lå over han. Panisk prøvde han å løfte den. I et glimt så han folk komme løpende til.

Så – ild, varme, smerte, skrekk. Alt var flammer. Han vifta livredd med armene, de siste tankene hans gikk til St. Peter og kanskje til Margharita. Hadde han fortjent dette? Hva venta han nå?

Da hjelperne endelig kunne nærme seg, var det bare sotsvarte rester igjen.

Hans Schmid var flysportens 100. dødsoffer for 100 år sida i dag. Dødsstatistikken hadde vokst vel så fort som sporten hadde bredd om seg, fra 1 i 1908, til 4 i 1909, til 32 i 1910 og 63 hittil i år. Den hadde fått motstandere, mange rista på hodet over galskapen, andre lurte på om det kunne være smart å kreve mer enn 3-4 dagers flykurs før man slapp de dristige opp i luftrommet. Kunne menneskeheten være tjent med å miste så mange av sine evnerike, energiske unge på denne måten? Man lurte på hva det neste ville bli. Og man ville få svar.