Møtet i Den indiske nasjonale kongressen hadde åpna dagen før, i fravær av den nykronte keiseren, som var opptatt med å desimere den indiske tiger- og neshornbestanden i regnskogen et sted. Like fullt var en stor del av dagens program satt av til å hylle han, i form av en hylningsresolusjon og en spesialkomponert velkomstsang som skulle framføres av et barnekor. Men første post på programmet var sangen han holdt i henda for 100 år sida i dag, Rabindranath Tagore. Den var også egentlig bestilt som hylningsdikt av en venn av han som satt et stykke opp i den britisk-indiske administrasjonen. Han tenkte tilbake på følelsene det hadde vakt, av lojalitet til vennen, til kongehuset, men også til mor India og skaperguden, han som spant dharmahjulet. Sangen han holdt i henda og nå sto i ferd med å framføre, blei til som en syntese av alle disse følelsene, og kunne leses ikke bare som en hyllest til Brahma og landet, men også (iallfall overflatisk) som hyllest til Georg V (noe han skulle få litt problemer med etter hvert som nasjonalismen vokste fram i landet).
Det tenkte han lite på da han så utover denne ganske kongetro forsamlinga. Kongressen var noe helt annet for 100 år sida enn det den blei kjent for i åra som kom. Det som sto i hodet på han var heller melodien han hadde dikta (som kanskje er forskjellig fra den som brukes i dag – kildene er litt uklare på det) og teksten i alle de fem versa, som han nok huska; papiret var bare for alle tilfellers skyld. Dessuten tenkte han på Europa, på engelskmennene og alle de inntrykka han hadde gjort seg under kroningsferden til denne Georg-en. Han tenkte også på Gitanjali, diktsyklusen han hadde gjort ferdig året før, og på planene sine om å reise til England og Europa neste år. Han var riktig fornøyd med Gitanjali, og tenkte på å skrive en engelsk versjon. Undres om ikke den ville gjøre et visst inntrykk.
Han smilte forventningsfull, og begynte på Jana Gana Mana.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar