8. desember 1911 - Scott og Amundsen

For hundre år sida i dag våkna Robert Falcon Scott og sikkert også alle mennene hans håpefulle i de klissblaute soveposene sine, tok på seg det gjennomtrukne tøyet, vassa bort og løfta på den dryppende våte teltfliken for å se om det nå hadde blitt noen bedring i de nitriste værforholda. De blei skuffa. Ute lava det ned med svære, våte snøfiller som før, og det så ut til å bli en fjerde dag værfast på barriera. Det var krise. Ikke bare var det så å si slutt på ponnifôret, de måtte sikkert skyte alle dyra dagen etter uten å ha fått noe drahjelp av dem det siste stykket mot land. Men dagen før hadde mennene også åpna de forsyningene som var beregna for polplatået. Alle planene de hadde lagt og beregna så nøye var i ferd med å sprekke. De slapp teltflikene og vassa tilbake til de klissblaute soveposene sine igjen.

Ved middagstid løya vinden og de satte i gang med å grave ut de nedsnødde sledene og flytte telta, som lå nede i djupe krater av mørkt, bløtt snøslaps. Skydekket sprakk opp ved 4-tida og sola titta fram. Men det varte ikke lenge, og snart lava det ned igjen. Laget med våt nysnø var tjukt og uframkommelig. Det blei gjort tester som viste at fire mann kunne dra en slede med egen kraft hvis de hadde ski på beina. Tok de av seg skia, sank de til knes. Ponnien Nobby blei også testa, men han sank nedi til buken. Bikkjene var det siste håpet.

Mot kvelden frøys det på, sola kom fram og det begynte endelig å se ut til at det kunne gå an å komme seg av gårde neste morgen. De fem overlevende ponniene sto fornøyd i lyet sitt og knaska på de siste fôrrestene i muleposene. De visste ikke hva som venta dem.

For Amundsen og mennene hans begynte dagen med tåke og dårlig sikt, men uten snø og noen større vind, og de hadde mye bedre føre i de 18 kuldegradene. Dagen før hadde det gitt seg helt med de høye skavlene, og lendet var nå slett og fint. Høydemålingene viste fortsatt 3300, så det kunne virke som om de var oppe på toppen allerede. Bikkjene hadde blitt glupske igjen, så skibindinger, pisker, støvler, stavtrinser og sledesurringer måtte voktes nøye, ellers gikk det ned på høykant. Den halve kiloen pemmikan som de blei tildelt om dagen var åpentbart litt i underkant slik Hjalmar Johansen også hadde advart om. Men det var ikke verre enn at de hadde krefter til å gjøre jobben sin, og da var det kanskje riktig beregna av Amundsen tross alt, vekthensynet tatt i betraktning. Kynisk, men riktig.

Utover formiddagen letta tåka, og de kunne se rundt seg for første gang på flere dager, det var som å våkne etter en god lur, gni seg i øya og se seg om, som Amundsen sier. Lyset formelig skar i øya. Rundt middagstid stoppa de opp med sekstanter og kunstige horisonter for om mulig å få tatt en solobservasjon. Det var stadig grått, men når det lysna litt, kunne det anes et lyspunkt i skydekket, og observasjonene viste ei bredde på 88º16' sør, eksakt det samme som bestikket med distansehjula. Det var en lettelse, og Amundsen var nå sikker på at de kunne finne polen også uten solobservasjoner den snaue uka de hadde igjen før målet var nådd.

Utover ettermiddagen bedra det seg stadig, og kjøringa blei en fornøyelse. Kilometer etter kilometer gikk unna. Distansehjulet snurra. Snart viste det 88º23'... og... 88º23'... og 88º24'! De hadde passert rekorden til Shackleton og var lengre sør enn noe menneske hadde vært. Flagget kom opp, tårene spratt fram, hender blei slått i hop og rygger klappa. En skål til Shackleton som var mann nok til å snu i rette tid hadde vært på sin plass, men den blei spart til siden. De slo leir på 88º25'S, gratulerte hverandre en gang til, og gikk til ro for kvelden.

Rekorden slått! 8. desember 1911,
fra Roald Amundsen: Opdagelsesreiser