24. desember 1911 - Najaf Qoli Khan Samsam-os Saltaneh, Saad ad-Daula

Det var ikke noen hvit jul i Teheran, når vi ser bort fra snøen på de høye fjella som hegna rundt byen, men sola, høy som på en norsk vårdag, skinte fra skyfri himmel, og det var litt varme i den for første gang på et par uker. Men varmen i solskinnet gleda ikke Najaf Qoli Khan Samsam-os Saltaneh, Saad ad-Daula, som hadde en ubehagelig oppgave foran seg. Ubehagelig, men nødvendig. En oppgave som skjebnen ville at han skulle glemmes for, og hvis han hadde tenkt over det, kan det hende at han også ville mistenkt at etterkommerne hans helst ville glemme han for den, men det tenkte han ikke over.

Najaf Qoli Khan Samsam-os Saltaneh, Saad ad-Daula, statsminister fra 26. juli til den 1. desember, da regjeringa hadde mista nasjonalforsamlingas tillit, men fortsatt fungerende statsminister siden det ikke var valgt noen ny, hadde gjort sitt for å redde konstitusjonen. Bakhtiarene hans var tunga på vekstskåla da kuppet til den tidligere sjahen blei slått ned i 1909, og de var også med på å stoppe det andre kuppforsøket hans tidligere dette året. Men to faktorer hadde forsurna forholdet mellom konstitusjonalistene og bakhtiar-khanene det siste året. Den ene var den innpåslitne amerikaneren de hadde ansatt som skattmester, som snuste og grov i skattkistene til khanene og andre hederlige stormenn, og disse skattmestergendarmene hans som hang seg på og sugde deg ut som ei anna blodigle. Den andre var russerne, som åpenlyst hadde støtta gamlesjahen i det andre kuppforsøket og stadig viste seg mer truende og maktsultne, samtidig som de hadde røpt vilje til å fylle disse skattkistene opp igjen med det som amerikaneren hadde sugd ut av dem og vel så det. Ganske klarspråklig hadde de også informert i brevform om hva som ville komme til å skje hvis man ikke etterkom ønskene deres, og de forferdelige meddelelsene som kom fra Tabriz og Kaspi-kysten disse dagene, viste at de hadde makt nok, og var skruppelløse nok, til å sette truslene ut i livet.

Sammen med seg hadde han de 6 andre medlemma av eks-regjeringa som hørte til bakhtiar-folket, samt et tilstrekkelig antall vel væpna bakhtiarer, og de ankom parlamentsbygningen tidlig på ettermiddagen for 100 år sida i dag. Kjapt og effektivt jagde de ut alle medlemma som var til stede og samtlige ansatte. Deretter posterte de en vaktstyrke og trua medlemma på livet hvis de prøvde å ta seg inn i bygningen igjen eller samla seg et annet sted. Majlis, som besluttsomt hadde holdt stand mot de russiske ultimatuma, var ikke mer.

Måtte freden triumfere over spliden her og gavmildhet over griskhet, ærbødighet over forakt, sanne ord over løgner. Måtte den rettferdige orden seire over løgnens djevel.

Avesta