Delegasjonen hadde tilbrakt dager med å lokalisere Emiliano Zapata, men for hundre år sida i dag sto de foran skjulestedet hans. De hadde fortalt ærendet sitt til vaktene hans, vist fram papirene sine og fått lov til å nærme seg huset. Det hadde lidd litt ut på ettermiddagen, men det var fortsatt godt og varmt denne desembertorsdagen. De tørka svetten fra pannene. Sola skinte fra skyfri himmel.
President Francisco Madero hadde blitt sjokkert da han hørte nyheten om Zapatas Plan de Ayala, som var ei oppfordring til fullt opprør. Han hadde også blitt fortørna da general Augusto Casso Lopez hadde mislykkes i å arrestere den tidligere vennen tross at han hadde omringa Villa de Ayala med 1000 regjeringstropper. Kanskje det var lurest å prøve med noen flere forhandlinger allikevel? Derfor hadde han sendt av sted denne delegasjonen. De var utstyrt med fullmakter og amnestivilkår, og et personlig brev fra presidenten.
Døra gikk opp, og delegasjonen trådte inn, en etter en. Inne i mørket, tvers overfor dem i den andre enden av rommet, satt en mann i en brei stol. Det var Zapata. Ikonet Zapata. Geometrien i rommet og posisjonen til stolen midt på kortveggen fikk han til å virke større enn han egentlig var. Ansiktet virka meisla, som på et bilde av en fremmed gud i det indre av et hedensk tempel. Zapata begynte å snakke.
– Hva vil dere?
– President Francisco Ignacio Madero ber oss om å overbringe hans hjerteligste hilsener. Han har gitt oss fullmakt til å forhandle om de krava De satte fram den 12. november, og er rede til å gi Dem og Deres menn fullt amnesti hvis dere legger ned...
Zapata hadde reist seg i stolen. Blikket hans skøyt lyn. Virkelig elektriske lyn som fløy gjennom lufta og bora seg inn i hjertene til mennene ved døråpningen – eller iallfall kjentes det slik.
– Ut!
Han trakk pistolene. Det klirra i ammunisjonsbeltene som hang over brystet på han.
– Ut! Og si til ese traidor maldido at han har å pakke seg til Havana på flekken, ellers skal jeg, Zapata, personlig sørge for å få han hengt i toppen på ett av de høyeste trea i Alameda Central!
Det blei ikke noen forhandlinger.
 |
| Zapata, fra web.eecs.utk.edu/~miturria/ |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar