14. november 1911 - Zapata igjen

Emiliano Zapata var rasende. Når Zapata var sint, fylte sinnet hans hele rommet, og det var ikke godt å være i det rommet, verken for venner eller fiender. 

Men når Emiliano Zapata var rasende, hadde han raseri nok til å fylle hele universet, og ingen kunne møte blikket hans, verken menneske eller dyr, gud eller djevel.

Zapata, fra
www.biografiasyvidas.com

Han hadde lagt ned våpna på Maderos bønn så snart den tidligere vennen var innsatt som president mandag den 6. november. To dager etter kom Maderos utsending Gabriel Robles Dominguez for å forhandle om avvæpning og varig fred. Men forhandlingene tok tre dager, og i løpet av de tre dagene så general Arnoldo Casso López og 1000 regjeringstropper sitt snitt til å omringe Villa de Ayala, en landsby 6 mil sør for Mexico by der Zapata var forlagt med sine 500 menn. Intetanende la Zapata fram de 13 krava sine, bl.a. om jordreform, om at hæren skulle trekke seg tilbake fra Morelos, og om at Ambrosio Figueroa, guvernøren over Morelos som var innsatt av interimpresidenten, skulle fjernes.

Høyst rimelige og timelige krav mente Robles Dominguez, og skyndte seg hjemover til residensbyen for å underrette presidenten. Men han kom ikke fram. Troppene til Casso López stilte seg i veien og slapp ingen igjennom. Indignert telegraferte han til Madero, informerte om krava og ba presidenten om å stoppe angrepet.

Dominguez, fra
www.emersonkent.com

I løpet av natta kommer han seg gjennom linjene og dukker opp i Mexico by dagen etter, bare for å bli møtt med ei melding fra en Madero som satte seg på bakbeina og ikke ville høre flere krav. Han var villig til å benåde Zapata og hans menn for de opprørske handlingene bare hvis de overga seg med en gang, og krevde også at Zapata holdt seg borte fra Morelos ei tid. Slik var Maderos tale. Han var president nå, og kunne få folk til å gjøre som han ville. Den tidligere revolusjonskameraten satt i fella, og sjansen var der til å løse problemet en gang for alle, samtidig som han kunne sikre seg regjeringstroppenes lojalitet for all framtid.

Neste dag, for 100 år sida i går, telegraferer Dominguez presidentens tilbud til Villa de Ayala. Nettet var i ferd med å snøre seg sammen, det var umulig å komme gjennom linjene. Dessuten frista det ikke så overvettes å overlevere et slikt budskap personlig til Emiliano Zapata, tross at han hadde anstrengt seg til det ytterste for å formulere det så omsvøpsfullt og diplomatisk som mulig og til og med inkluderte et høytidelig personlig løfte om at jordspørsmålet ville være løst i løpet av 3 måneder.

Hvilke eder Zapata ytra og hvilke elementer han satte i bevegelse da han mottok budskapet, skal jeg heller ikke gå nærmere inn på her av hensyn til sikkerheten for lagringsmediets integritet. Men det er et kjent faktum at da López og mennene hans om morgenen for 100 år sida i dag sneik seg forsiktig inn mellom landsbyhusa med skuddklare våpen og alle sanser årvåkne, var det ikke noen Zapata å se noe sted, og mennene hans var også borte, fordunsta, like uvirkelige som røyk i et speilbilde.