Han var født av god familie i en landsby i Henan-provinsen. I de urolige tidene hadde familien bygd en ny befesta landsby i åsene sørøst for fødestedet og herska der. I oppveksten hadde han sett seg ut ei karriere i byråkratiet, men hadde gått opp til den keiserlige prøven to ganger uten å lykkes. Det var det som hadde fått han til å innse at karrieremulighetene hans lå i hæren. Som flere av slektningene sine hadde han gått inn i Huei-armeen som Li Hongzhang hadde skapt i 1861 for å knuse Taiping-opprøret. Der gjorde han det bra og skaffa seg også tidlig innpass i byråkratiet ved å kjøpe seg ei lita stilling som var ledig på markedet. Det var i løpet av de 12 åra sine i Korea at han skaffa seg et navn. Til slutt var han egentlig den mektigste mannen i landet. Men det hadde blitt en blindvei og han var glad for at han hadde blitt hjemkalt i forkant av krigen mot japanerne, som uunngåelig måtte ende med katastrofe.
Etter krigen hadde han fått i oppgave å skaffe landet en moderne hær, Xinjun-armeen eller Den nye armeen som de kalte den de første åra. Den oppgaven hadde han gått iherdig til verks med, vel vitende om hvilke sjanser den ga han. Den hadde vokst fra 4000 til de 75000 han hadde nå, og hadde knust hvert eneste av disse irriterende opprøra som denne dr. Sun dreiv og finansierte til stadighet, samt ei handfull andre, blant annet de avsindige boksernes, det farligste og skadeligste av alle. Siden 1902, da Yuan blei utnevnt til minister for Beiyang, et fellesnavn for de fire provinsene omkring keiserhovedstaden, hadde den gått under navnet Beiyang-armeen, og var en like politisk som militær faktor. Rolla si i kuppet til enkekeiserinne Cixi hadde han klart å holde djupt hemmelig. Men den hadde skaffa han et uforsonlig fiendskap fra de reformvennlige ved hoffet, som var grunnen til at han blei avsatt da enkekeiserinna døde i 1908.
Men tida arbeida for Yuan, og det samme gjorde offiserene hans, som alle fortsatt var lojale. At Zaifeng, regenten og faren til den mindreårige keiseren, ønska livet av han, var en kjent sak. Men han ville ikke lykkes med det forsettet. Yuan hadde bare å vente. Og når dette nye opprøret kom, som viste seg vanskeligere å knekke enn de andre, var tida inne. Yuan måtte redde dynastiet, igjen. Den 26. oktober fikk han kommandoen over regjeringsstyrkene som skulle forsvare Hankou. I løpet av de neste fem dagene hadde han kontroll i byen. 1. november blei han innsatt som statsminister i Beijing og mottok tittelen marki av første grad fra enkekeiserinne Longyu, ei ære som til nå bare var tildelt general Zeng Guofan, mannen som hadde redda dynastiet fra Taiping-opprøret. Det første han gjorde som statsminister var å tvinge Zaifeng til å trekke seg som regent. Deretter utnevnte han ei regjering med bare ett mansju-medlem og resten han-kinesere.
Det var på høy tid å gripe inn, for dette nye opprøret hadde virkelig fått et faretruende omfang. Til nå hadde 11 provinser i sør falt fra og erklært seg som uavhengige republikker, og marinen var også illojal og hadde støtta opprørerne. For 100 år sida i dag kom dessuten nyheten at opprør var brutt ut i Shanghai, at de lojale var på vikende front og at politioffiserene hadde gått over til rebellene. Yuan smilte. Han skulle nok gjøre plikta si og stå fram med all ære i fullt behold. Men han jobba ikke for dynastiet. Han hadde valgt tida si med høy presisjon. Enkekeiserinna hadde ikke behøvd å gi han den tittelen. Det var det eneste som fikk han til å føle litt skam ved tanken på det arbeidet han sto foran. Men det fikk være. Tida var inne nå, og den var Yuans. Han smilte rolig igjen og gikk til arbeidet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar