At det gikk an! Hadde han ikke kjent seg så virkelig, ville han trudd at han dreiv og drømte hele greia. Han kunne ikke fatte det. At det ikke fantes så mye som et eneste lite snev av anstendighet!
Han rista på huet. Tvers overfor han satt sjefen og vennen hans Mirza Hasan Ashtiani Mostowfi a-Mamalek, taus og trist. Han visste ikke hva han skulle si han heller.
Russerne, som hadde tatt store landområder fra Persia i to kriger på begynnelsen av 1800-tallet, var ustanselig på søking etter ei isfri havn, og de svake sjahene på slutten av århundret ga dem nytt håp. I 1907 inngikk de en traktat med engelskmennene, som hadde kontrollen i Afghanistan og hadde gjort oljefunn i de persiske Zagrosfjella. I traktaten avtaler de å ikke blande seg i den andres anliggender i hver sin halvdel av Persia, russerne i nord og engelskmennene i sør, en alvorlig trusel mot den persiske suvereniteten. I 1910 støtta russerne den avsatte sjahen i forsøket hans på å gjenerobre makta med militære midler. Et forsøk det lyktes de konstitusjonelle styrkene, inkludert kosakkene, å nedkjempe i oktober året etter. Engelskmennene, som til å begynne med både støtta og inspirerte de konstitusjonelle, snudde tvert om da de begynte å bli for radikale, tenk å blande seg borti i tronfølgen og gode greier. Det var derfor regjeringa hadde vendt seg mot det republikanske, moderne Amerika da de trengte hjelp til å rette opp finansene igjen etter alle disse konfliktene.
En vesentlig del av jobben til Shuster var å kreve inn skatt for å skaffe staten inntekter. Det var vanskelig, ikke minst fordi de som hadde mye å avse også hadde privilegier fra gammelt av, og utvikla en tendens til å ty til russerne hvis det var noen som trua med å ta det fra dem. Han oppretta et skattepoliti, som reiste rundt i landet og tvang inn midler. Han valgte seg sine egne medarbeidere. Det var flere amerikanske, men også noen briter. Og russerne protesterte kraftig hver gang en av dem bega seg inn i nordlig sfære, siden dette var forbudt i henhold til traktaten. Shuster og kollegaene hans i den persiske administrasjonen valgte å stille seg likegyldig til det, siden Persia ikke hadde godkjent denne traktaten deres.
Den 4. oktober vedtok Majlis med stort flertall å konfiskere eiendommene til to av sjahens brødre, som hadde deltatt i kuppforsøket og var på flukt. Både den britiske og den russiske ambassaden fikk varsler med løfte om at eventuelle interesser de måtte ha i boet til hver av de to prinsene ville bli respektert. Det kom ikke noe svar.
Nå begynte et narrespill av operetteaktige dimensjoner. Den russiske generalkonsulen Pokhitonov har øyensynlig bestemt seg for å bruke de russiske offiserene i kosakkbrigaden (den har også svenske[!] og andre utenlandske offiserer, men øverstkommanderende er russeren Ljakhov – derimot er soldatene persere) til å fremme russiske interesser uten å konsultere med ambassadøren, Poklevskij-Kozell. Konfiskeringa tar til den 9. oktober. På to eiendommer nord for Teheran blir Shusters gendarmer kasta ut av kosakkene. På den største, som ligger i byen, ikke langt fra det russiske konsulatet, skjer det samme. Shuster skriver et brev og et telegram til ambassadøren der han ber han om å trekke ut kosakkene og informerer at han vil sende folk for å overta eiendommen neste morgen. Dagen etter sender han 50 mann først til konsulatet for å overtale russerne til å trekke ut kosakkene sine. Generalkonsulen, som mottar dem, nekter, og innrømmer dermed implisitt at de står under hans kommando. Deretter går de til eiendommen, jager ut kosakkene og gir seg til å inventere rikdommene.
Pokhitonov har tydeligvis sett for mye på operetter, for det han nå foretar seg (ifølge Shuster) er henta rett ut av operettelibrettoen. Han sender først tre offiserer, så to visekonsuler til portene der de gir seg til å true og fornærme vaktene på det groveste, for å provosere dem til å foreta seg noe som legitimt kunne tolkes som en krenkelse av russiske interesser. Heldigvis har vaktene strenge ordre om å ikke la seg provosere, så russerne må trekke seg tilbake ukrenka. Men det hjelper ikke, for Pokhitonov rapporterer like fullt hjem om graverende fornærmelser mot fedrelandets diplomater.
Nå skjedde ulykkene i rask rekkefølge. En søknad om et større statslån fra en amerikansk finansbank blei avslått, angivelig etter press fra russerne, som også antakelig var kunder. Russiske tropper, som allerede i april 1909 hadde okkupert Tabriz, for å «beskytte» utlendinger under revolusjonskampene, satte seg i bevegelse. Enzeli (Bandar-e-Anzali) ved Kaspihavet blei okkupert, og større hærstyrker samla seg i Baku. De opprørske turkmenerne i nordøst slo en regjeringshær med ufordekt støtte fra russiske kanonbåter og konsuler. Shuster agiterte mot russisk aggresjon og britisk likegyldighet i britisk presse, men fikk lite positiv respons. I stedet landsatte britene indiske tropper i Bushehr og stasjonerte dem i Shiraz, angivelig som konsulatvakter.
2. november kom ambassadør Poklewski-Kozell på besøk til utenriksdepartementet i Teheran og krevde muntlig at den omstridte prinseeiendommen skulle overlates til kosakkene igjen, samt en formell unnskylding for fornærmelsen som konsulene hans skulle ha blitt til del foran porten. Shuster råda regjeringa til å avslå, ellers var det like greit å glemme alt om persisk suverenitet, mente han. Et formelt nei blei sendt den 6., sammen med et tilbud om å la en nøytral komité granske saka.
Den 11. svarte russerne med å gjenta de samme krava skriftlig under truselen om at de ville bryte de diplomatiske forbindelsene med landet hvis de ikke blei innfridd innen 48 timer. Regjeringa telegraferte til London for å be om råd, og utenriksministeren, sir Edward Grey, sendte samme dag tilbake et telegram der han anbefalte å innfri krava. Statsministeren ga Shuster ordre om å trekke ut gendarmene sine og levere tilbake de konfiskerte rikdommene, men han innvendte at han trengte en ordre fra hele kabinettet, siden det var regjeringa som hadde undertegna konfiskeringsordren. Det lyktes ikke å danne et kabinett der alle var enige om å gi etter for russerne, og den 18. meldte russerne at de diplomatiske forbindelsene ville bli brutt. 4000 russiske soldater samla seg langs grensa.
Den 24. hadde det endelig lykkes å danne ei ny regjering som var rede til å godta de russiske krava. De skyldtes nok mest at de også hadde fått forsikringer fra sir Edward Grey personlig om at russerne garantert ville trekke seg tilbake fra persisk jord hvis de fikk den unnskyldninga. Kort tid etter troppa utenriksministeren, Vossough Ed-Dovleh, i full uniform opp hos den russiske handelslegasjonen, greip den russiske representanten i høyrehanda med begge hender og avsa en formell unnskyldning.
Svaret han fikk var at representanten herved godtok Persias løfte om å innfri det første ultimatumet, men hvis han bare ville vente noen dager til, skulle han få et nytt. Vossough blei bare stående foran døra og måpe, han følte seg som om han nettopp hadde falt ned fra månen.
Og dette andre ultimatumet var det papiret som William Morgan Shuster satt og fingra med for 100 år sida i dag. Det ankom kl. 12.00, var på persisk, og hadde følgende ordlyd:
I løpet av samtalen vår på fredag (24. november), hadde jeg den ære å forklare Deres eksellense hva det skyldes at Russlands keiserlige regjering nå framsetter flere nye forslag overfor den persiske regjeringa, og jeg har venta på instruksjoner fra regjeringa mi om dette. Disse instruksjonene har jeg nå mottatt, og jeg har æren av å framsette følgende forslag på vegne av den russiske regjeringa:
(1) Gi hr. Shuster og hr. Lecoffre avskjed. Status for de andre personene som er satt i tjeneste av hr. Shuster vil bli bestemt i henhold til forslag nr. 2.
(2) Den persiske regjeringa lover å ikke engasjere utlendinger i persisk tjeneste uten å konsultere den russiske og den britiske legasjonen først.
(3) Den persiske regjeringa betaler en godtgjørelse som skal dekke utgiftene ved å sende russiske tropper til Persia. Beløpet og betalingsformen vil bli bestemt etter at svaret fra den persiske regjeringa er mottatt.
Forklaring tilføyd av den russiske ambassadøren:
Jeg føler det som min plikt å forklare at grunnene for disse tiltaka er:
(1) Det absolutte behovet for kompensasjon på grunn av at den keiserlige regjeringa har vært nødt til å sende tropper til Persia og på grunn av hr. Shusters nylige fornærmelser overfor Russland.
(2) Det oppriktige ønsket til den keiserlige regjeringa er nå å fjerne den viktigste kilden til konflikten som har oppstått, legge et grunnlag som de to regjeringene i framtida kan bygge et vennlig og stabilt forhold på, og skaffe til veie en rask og tilfredsstillende løsning på alle russiske saker og spørsmål som ennå står igjen.
(3) I tillegg til de ovenstående fakta, må jeg påpeke at den keiserlige regjeringa ikke kommer til å vente mer enn førtiåtte timer på utførelsen av de ovennevnte forslaga. I løpet av denne tida vil russiske tropper bli stående i Resht. Hvis det ikke mottas noe tilfredsstillende svar innen utløpet av den nevnte perioden, vil troppene rykke fram, og selvfølgelig vil dette i så fall oppjustere erstatningsbeløpet som Russland vil ha til gode fra Persia.
Samtidig kom det inn et telegram om at mora til den rikeste av de to bortjagde prinsene og alt hun eide fra nå av sto under Russlands beskyttelse.
Slik lå det an. Ikke så vanskelig å forstå egentlig. Hvorfor skulle Russerne stå og se på mens italienerne tok seg til rette i det ottomanske riket etter å ha sendt det et ultimatum som det umulig kunne godta? Persia var et dekka bord for russerne. Kosakkene, de eneste rimelig moderniserte hærstyrkene i landet, sto under russisk kommando. Det virka som om undergangen lå like rundt hjørnet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar