![]() |
Madero, fra Wikimedia Commons |
Det var ikke så enkelt å være en mann av kultur i et land som dette. Han trakk på skuldrene. For å oppnå dette målet han hadde nådd i dag, hadde han alliert seg med en serie rå, ukultiverte villmenn, machoer, noen av dem de reine banditter. Og flere av dem han hadde kjempa mot var forfinede sjeler med høy kultur og forståelse for de åndelige verdier. De måtte behandles med skånsomhet. Nå som revolusjonen hadde seira, var det på tide med forsoning. Derfor hadde han også tatt med flere porfirister i det kabinettet han nettopp hadde utnevnt. Det hadde aldri vært hans mening å styrte helt om på samfunnet. Grunnstrukturen var sunn og måtte bestå. Det trengtes bare andre folk i toppen.
Uroa de siste månedene hadde vært ulykksalig for finansene. Nå måtte lov og orden herske igjen. Krigsherrer med private hærer kunne man ikke ha. Avvæpning av dem måtte være første prioritet. Men i og med i dag hadde revolusjonen seira, og de kunne trygt legge ned våpna sine. Heldigvis var regjeringstroppene lojale og kunne settes inn hvis det gikk for seint med avvæpninga.
Disse revolusjonsbrødrene hans visste heldigvis hvor de hørte hjemme. De var svære krigere. Men politikere var de ikke. Det var ikke plass for dem i nasjonens ledelse eller i senatet. Forhåpentligvis ville de bli tilfreds med reformene han hadde tenkt å sette i verk. Sensuren var allerede avskaffa og Huerta, generalen som hadde gjort så mye skade nede i Morelos, hadde fått sparken. Resten fikk de ta stegvis og forsiktig, siden det skulle behandles av senatet. Men det ville nok gå greit, mente han. Senatet kunne da vel ikke motsette seg regjeringa og presidenten som var valgt med så stort flertall av folket? Nei, han stramma ryggen igjen og blunka lurt til speilbildet, det var umulig. Han så fram til arbeidet de hadde foran seg de neste månedene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar