25. november 1911 - Las palabras de Emiliano

Emiliano Zapata og noen venner, og en plan.
fra Wikimedia Commons

Que vivan todos los pueblos

con esta revolución
y que mueran las haciendas
los caciques y el patrón.

Måtte alle landsbyene leve
ved denne revolusjonen
og måtte alle haciendaene dø,
alle sjefene og presidenten.

Emiliano Zapata kjente ikke noe kompromiss. For han var det et fremmedord. Derfor var han heller ikke noen politiker, men en hedersmann som folk kunne stole på, stille seg bak og kjempe for. 

Universet heva seg over den lille landsbyen. Det var enormt og hadde et endeløst virvar av stjerner og galakser. Landsbyen var liten, kvinnene og mennene i den var små og barna var enda mindre. Men det var én som var litt større enn de andre. Kreftene hans var ikke som novaeksplosjoner og gammaglimt fra kolliderende svarte hull. Men han hadde krefter, og for bøndene som fulgte og beundra han, var forskjellen ubetydelig. Ja, for dem var forresten kreftene til Zapata atskillig mer virkningsfulle enn noen stjerneeksplosjon, kanskje unntatt de aller nærmeste og kraftigste. De stolte på han. For dem var han sjølve sannheten, rettferdigheten, mannsmotet. For dem var han loven.

Han hadde ikke liggi på latsida siden han tok det berømmelige forsvinningsnummeret sitt nettopp her i landsbyen, rett for nesa på Casso Lopéz. Det hadde heller ikke Gabriel Robles Dominguez, som fortsatt trudde på Maderos revolusjon og Maderos revolusjonære sinnelag og hadde oppfordra presidenten iherdig til å forsone seg med Zapata, siden krava hans var fullt i tråd med de revolusjonære måla som Madero sjøl hadde kjempa for og et brudd mellom dem ville kaste landet ut i ufred, kaos og krigsherrevelde. Men Madero hadde bestemt seg. Kanskje stolte han på presidentmakta si og på at regjeringshæren hans ville slå ned alt pøbelvelde, kanskje stolte han ikke mer på denne regjeringshæren enn at han var usikker på hva den ville foreta seg hvis han tok parti for bondeoppviglere.

Uansett betydde de pennestrøka som blei tegna av de små mennene og den litt større i et lite hus i den lille landsbyen for 100 år sida i dag at det var for seint. I oktober 1910 hadde Madero satt i gang hele den meksikanske revolusjonen ved å publisere sin Plan de San Luis Potosi, der han erklærte gjenvelgelsen av diktatoren Diaz ugyldig, oppfordra til opprør og skisserte en plan for opprøret og hvilke mål det skulle arbeide for. Med disse pennestrøka hadde Zapata sin egen plan, Plan de Ayala, utarbeida av han sjøl og noen mer boklærde venner, som fordømte Madero som sviker og vraka han som lovlig president og revolusjonsleder, oppfordra meksikanerne til å reise seg mot han og Pasqual Orozco til å overta ledelsen av revolusjonen, erklærte at alt stjålent land straks skulle tilbakeføres til de rette eierne, at en tredel av alt haciendaland skulle tilfalle eiendomsløse og at eierne skulle miste de to resterende tredelene hvis de motsatte seg planen, samt at den skisserte noen detaljer om organiseringa av maktovertakelsen i landet. (Engelsk oversettelse av begge planene her.)

Blir det full borgerkrig nå, da? Vel, vi får se.

Manuskriptside, fra www.bibliotecas.tv