4. desember 1911 - Sverre Hassel

Han krøyp ut av soveposen, dro på seg ytterklea og kikka ut av teltet. Det var jo en nydelig dag! Nå skulle det nok bli noen kilometer på dem. Dagen før hadde det jo nesten vært stillstand. Full storm fra sørøst nesten hele dagen og ingen sikt.

Synet som møtte Sverre Hassel den dagen var vakkert, men ikke av de aller mest innbydende. En speilblank isflate, slakt stigende. Stormen hadde blåst vekk all snø, og Hassel lurte på om de heller burde hatt med seg Oscar Mathisen enn Olav Bjaaland.

Det var av med skiene, og prøve å finne fotfeste når bikkjeklørne ikke fikk tak. Heldigvis var det mye ujevnheter som det var mulig å spenne imot, så det blei ikke noen rutsjeturer nedover til bånn av bakken igjen. De to som ikke hadde sleder hjalp til når det kneip.

Heldigvis begynte det etter kort tid å dukke opp noen små snøflekker som ganske raskt smelta sammen til ei ubrutt snøflate, så det var på med skiene igjen og god fart forover. Han begynte å tru at de endelig var oppe på det virkelige polplatået og at det var strake veien til målet fra nå. Men der blei han skuffa. Rett forut dukka det opp en høyderygg, det begynte så smått å helle nedover, snøen forsvant igjen, og de nærma seg en brei, grunn dal full av skrugarder og sprekker.

På den glatte isen gikk det radig nedover, men med ett la sleden til Wisting seg over og stoppa brått. Den ene meien lå i en sprekk. Hassel løp til. Men Bjaaland ville ha et bilde, så de måtte drøye litt. Amundsen kom bortom og spurte hvordan det gikk.

– Å, bare bra, svarte Hassel. – Vi er snart ferdige.

– Åssen ser sprekken ut?

– Å, som vanlig. Fins ikke bånn i’n.

Amundsen kom borttil og glante ned i det svarte gapet, som kunne tatt pusten fra de fleste.

Denne dalen fikk navnet Fandens dansesal, og var et av de lumskeste stedene til nå. Flere steder var det noen som gikk gjennom det tilsynelatende solide islaget. Like under var det et nytt lag, og det så ut til at man kunne gå ut fra at det var solid, iallfall. Men Bjaaland fikk lære noe annet. Han var i god fart da han plutselig gikk gjennom det øverste laget og traff det andre, som også ga etter. «Hadde eg ikkje halla meg fast i ein tamp i slean var eg gjengen til kvile for godt,» som han sa.

Det blei å piske godt på bikkjene og komme seg ut av dette lendet så fort som råd. Heldigvis var det ikke flere som hadde slike opplevelser som Bjaaland, og snart var de oppe på den lille bakkekammen, der det så atskillig mer innbydende ut. Dansesalen var visst den siste lille hilsenen fra breen, og herfra var det jevnt og fint med prektig snødekke. På 87 grader sør og 3000 meters høyde gjorde de holdt etter å ha tilbakelagt 40 km den dagen. Temperaturen var −22 ºC.

Scott og mennene hans fikk den samme stormende sørøsten for hundre år sida i dag som Amundsen hadde dagen før, og kom seg ikke av gårde før ved halv ettida, da det løya og klarna opp for dem også. De fikk gjort unna en bra dagsmarsj tross alt og var nå så nære land at det var mulig å studere detaljer i fjellformasjonene. Scott hadde godt håp om å komme fram til breporten ved Mount Hope dagen etter hvis været holdt seg like bra.

Det var egentlig meninga at Victor, som blei slakta to dager før, skulle holde i 5 dager, men mennene hadde forsynt seg for godt, så denne dagen måtte de også ofre Michael for å skaffe fôr til hundene. Michael var gitt av St. Paul’s School i London. Sleden hans, Retford, var gitt av Retford Grammar School i Retford, Nottinghamshire, føreren hans var Apsley Cherry-Garrard, og han sov i soveposen Carter-Eton, gitt av Assistant Master Richard Thellusson Carter ved Eton College.

Cherry-Garrard og Michael,
fra mp.natlib.govt.nz