15. desember 1911 - Ivan Pokhitonov

Det var en grå, disig ettermiddag i Teheran. Temperaturen var noen få grader over nullpunktet, og i rennesteinene lå det ekle, brune og slapsete snørester, som generalkonsul Ivan Feodorovitsj Pokhitonov omhyggelig unngikk å tråkke i da han steig ut av kjøretøyet sitt foran de persiske regjeringskontora.

Han hadde et smil på leppene, for kampen han hadde kjempa i årevis var i ferd med å bli kront med seier. Han hadde hatt mye å kjempe mot. At han skulle bli belemra med denne udugelige polske englendervennen i ambassaden hadde vært et avsindig irritasjonsmoment som hadde begrensa aksjonsradiusen hans på det grusomste. Men heldigvis hadde han de der hjemme. Gradvis hadde han klart å få dem over på sin side, og han følte nå at han hadde deres fulle støtte. At han hadde klart å utmanøvrere ambassadøren så ettertrykkelig, den hovne bleien, ga han en djup indre tilfredsstillelse.

Majlis, fra Wikimedia Commons

Disse konstitusjonalistene hadde vært en strek i regninga. Dynastiet hadde lenge vist seg stadig mer mottakelig for russisk innflytelse. Den unge sjahen hadde russisk hofflærer, og den persiske kosakkbrigaden var et nyttig redskap. Men han hadde ikke styring på landet lenger. Parlamentet, Majlis, gjorde stivbeint motstand, og måtte knekkes, ellers kom man ingen vei. Amerikaneren Shuster hadde gitt han noen skrekkopplevelser. Effektiv og besluttsom. Noe helt annet enn disse seindrektige perserne. Han måtte vekk, og det måtte treffes tiltak mot at noe liknende skulle gjenta seg. Alt tyda på at situasjonen var best tjent med å innføre et absolutt monarki igjen, ei ressurskrevende affære.

Verst av alt var denne traktaten med britene fra 1907 som effektivt stengte av halve landet. Men heller ikke der var det helt håpløst nå. Denne Marokko-krisa hadde gitt han mye friere hender i spillet sitt enn han tenkte at han ellers ville hatt, og hvis det kunne lykkes å vikle England inn i en krig mot tyskerne, var mye gjort.

De siste dagene hadde alt gått etter planene. Dagen før hadde den britiske major Stokes forlatt landet, Shusters nestkommanderende, som han hadde ansatt i et eklatant brudd på den russisk-britiske traktaten av 1907. Dagen før det kom det melding om at anslaget mot mulla Muhammad Kazim al-Khorasani var lykkes. Sånt var ekkelt, men høyst påkrevd, for denne høyeste mullahen i Najaf hadde vært i ferd med å reise til Teheran for å erklære jihad mot russerne. Hadde det blitt til det, kunne helvete vært løs for alvor.

For hundre år sida i dag sto han her foran døra til utenriksdepartementet med et papir i diplomatkofferten sin. Hensikten var å presse Majlis til å gi etter slik at man kunne få ei blodløs ordning. Sjøl hadde han ikke mye tru på det, men det var viktig å holde presset ved like iallfall. Ellers kunne man risikere at de blei overmodige. Særlig siden de åpenbart hadde folket bak seg.

Døra gikk opp, og Pokhitonov ba om å få snakke med utenriksministeren. Han fikk beskjed om at det var umulig, for ministeren var ikke til stede. Men han kunne få snakke med sekretæren.

Et minutt etter dukka sekretæren opp. En høy, skjeggete fyr kledd i svart dress med gullbroderier som mønstra han avmålt. Pokhitonov kasta ikke bort tida, men bare overleverte brevet. «Her!»

Sekretæren tok det. Pokhitonov snudde seg ikke og gikk, han ville se hvordan perseren reagerte. Meldinga var kort, og sekretæren oppfatta raskt innholdet. De 4000 russiske soldatene som nå var forlagt i Qazvin 16,5 mil nordvest for Teheran, ville marsjere hvis ikke ultimatumet var oppfylt innen 6 dager. Sekretæren så opp på Pokhitanov igjen med et underlig blikk, et blikk fylt av uro og sorg, men også undring og... var det vemmelse?

Nå vel. Jobben hans var gjort. Han hilste, snudde seg og gikk. Han følte seg helt rolig. Han hadde opptrådt helt korrekt, eller iallfall nesten. Hvem brydde seg forresten om å oppføre seg korrekt overfor disse tilbakestående hedningene? De ville få det som tilkom dem. Han trampa i rennesteinen så det brune snøslapset skvatt og satte seg utålmodig i vogna. Den starta med et rykk og han lente seg tilfreds tilbake i setet. Men hvorfor så han dette blikket til departementssekretæren for seg straks han lukte igjen øya? Vinterkvelden var i ferd med å legge seg. Det var kjølig og guffent. Han fikk en vemmelig følelse i magen, som langsomt spredde seg.

-- -- --

Ikke legg onde planer mot de onde, for den onde høster frukten av sine egne onde gjerninger. Innflytelsen fra onde menn kan overvinnes ved å holde det godes kraft i sinnet og gjøre den til forbildet ditt. Har det noen gang vært en mann som dyrka forbindelser med onde menn uten å angre det når alt kom til stykket?

Gjør godt rett og slett fordi det er godt. Godhet er et virkelig gode, siden til og med onde menn hyller den. Gjør alt som du veit er godt og ingenting som du veit ikke er godt. Ikke gjør noe mot andre som ikke virker godt for deg sjøl.

(Avesta)