Knut Olai Thornæs bladde opp dagens avis og kasta et kort blikk over de aktuelle nyhetene. Det var det vanlige. Italienerne kasta bomber fra lufta over tyrkere og arabere i Kyrenaika. Russere massakrerte persere. Kinesere delte hverandre i småstykker. Det var få tegn på at ei ny tid var i emning. Men i Persia, i Mexico, i Kina hadde folket reist seg. Det var borgerlige revolusjoner i land uten noen større industri og uten arbeiderskarer. Trellene satt med lenkene sine som før, og kapitalen manøvrerte seg tilbake til maktposisjonen sin på forskjellige måter de forskjellige stedene. Men tyrannene satt ikke så trygt på tronene sine lenger. De undertrykte hadde håp. Snart, ganske snart, ville dagen komme.
Han så ned på henda sine. Det var ærlige arbeidsnever, grove, ru, herda av slit fra småbarnsalderen av. De kunne ta i et tak. Få var de ikke de taka som nevene hans hadde tatt i til nå, og færre var de heller ikke de taka som skulle komme. Perspektivet var langt, det visste han nok. Men år for år marsjerte flere under de røde fanene. Med fagopposisjonen av 1911 hadde de nye, mer effektive verktøy for å vinne fram. Og den kollapsen som Marx snakka om, den kunne komme før du ante. Hva om alle disse hissige stormaktene en vakker dag skulle begynne å gå løs på hverandre i stedet for dem som var mindre enn seg, for eksempel?
Det K.O. Thornæs produserte i virket sitt var ikke helt det samme som de fleste klassefrendene sine. Han produserte ord. Han var utlært typograf i 1894, og fikk jobb som journalist i den trønderske arbeideravisa Ny Tid i 1902. Ord var virkefeltet hans, ord som opplyste, som oppildna, ord som skulle dra de undertrykte ut av sløvhet og avmakt og vekke dem til oppstand. Kapitalmakt, fattigdom, krig, en dag skulle komme da de var fjerne fremmedord, det var håpet hans. Men han visste også at når kapitalismen skulle slås ned, da var det best å ha noe i nevene.
Han bladde tilbake til førstesida igjen og nikka smilende til det siste diktet sitt, som var publisert der, for hundre år sida i dag. Noe subtilt borgerlig makkverk om blomster, kjærlighet og sjelsliv var det ikke. Men det sa det som trengtes, og han syntes det klang fint. Med en passelig melodi kunne det kanskje bli en brukbar sang, omkved hadde det også. Kunne passe til et 1. mai-tog, kanskje. Ikke godt å vite.
Frem kamerater, frem mot krigeraanden,
frem mot vold og barbari!
Slaa tyranniet vaabnene av haanden,
ellers blir vi aldri fri.
Refr: Skjønt det er vi som bærer dagens byrde,
vi som lægger kræfter til,
saa er det os og vaare de vil myrde
naar vi livets lykke kreve vil.
Tro ikke dem som tænder hatets flamme,
brødre òg bak grænsen bor.
Vi alle ned blir knuget av den samme
magt som knuger alt paa jord.
Refr.
Hvis noengang vi blodig krigsdaad øver,
blir det for at være fri
dem som vaart arbeids frugter grusomt røver,
fri for guldets tyranni.
Refr.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar