ای دیو سپید پای در بند
O hvite drage med føttene i lenker,
ای گنبد گیتی، ای دماوند
O jordiske topp, O Damavand!
Damavand, gudenes fjell, sto snødekt og skutta de breie skuldrene sine mot nordavinden som vern for den gamle byen som lå der nede. Sjahens by, Teheran. Persernes hovedstad.
Byen var i brann. Siden nyheten om det nye russiske ultimatumet den 29. november hadde innbyggernes hjerter stått i lys lue. Studenter og kvinner flakka rundt i gatene og knuste rutene i butikker som stilte ut russiske varer. Det gikk rykter om at trikkeselskapet var russisk, og trikkene kjørte tomme rundt i gatene. Den belgiske direktøren måtte stammende stå fram og dementere ryktene. 300 tilslørte kvinner møtte opp i Majlis, parlamentet, der de trakk fram pistoler og sverga på at de ville bruke dem på mennene sine og seg sjøl hvis delegatene så mye som overveide å svike pliktene sine overfor landets og folkets ære.
Anjumanene, hemmelige selskap som lenge hadde vært pådrivere for demokratiet, kom på banen igjen. Om morgenen den 1. hadde prins Alau’d-Dawla, som hadde konspirert med russerne for å få gjeninnsatt den avsatte sjahen, blitt skutt foran huset sitt, og flere andre reaksjonære blei også utsatt for attentatforsøk. Dette utløste panikk blant kollaboratørene i byen, og prinsens nære venn, Samsamu’s-Saltana, statsministeren, brast i gråt og utbrøyt: «Jeg skal drepe 20 demokrater for dette!» Det demokratiske sinnelaget hans kunne altså virke noe underminert. Opprinnelig en lojal konstitusjonalist, men han hadde dreid i mer russiskvennlig retning etter hvert som de rike vennene hans hadde havna i konflikt med skattevesenet til Shuster, og dessuten var han alltid vel så lojal til bakhtiari-klanen som til staten.
Seinere denne minneverdige dagen kom Majlis sammen for å votere over dette bjørnelabbultimatumet, som ikke nøyde seg med å kreve en minister avsatt eller en pengesum som kompensasjon for en eller annen mer eller mindre innbilt forurettelse som før, men som tydeligvis var inspirert av framgangen til italienerne i Libya, som tok seg til rette i Libya etter å ha sendt tyrkerne et ultimatum de umulig kunne godta. Alt tyda på at Persia var i ferd med å bli «scrambla».
Møtet begynte klokka 11, bare en time før svarfristen. Det var ingen hemmelighet at statsministeren var tilhenger av å bøye seg, og han håpa vel på at den korte behandlingstida skulle bidra til at det gikk igjennom så glatt som mulig. Scena som fulgte skulle seint glemmes av noen av dem som var med. Og det var ikke få, for galleriet var fullpakka av persiske storfolk, og i parlamentbygningene ellers og på parlamentsplassen var sammenstimlinga tett.
Regjeringa brukte nærmere en halvtime på å legge fram forslaget om å godta ultimatumet, og la fram så mange argumenter de kunne for å støtte det. Endelig var det gjort, og det var stille. Lenge. Den første av de 76 frammøtte delegatene som reiste seg for replikk var en prest. Replikken hans var kort. «Det kan hende det er Allahs vilje at friheten og suvereniteten vår skal tas fra oss med makt. Men la oss ikke signere dem bort med våre egne hender!» Og den var virkningsfull. Den ene forsvarstalen for friheten, suvereniteten, konstitusjonen og landet fulgte etter den andre, og da voteringa blei holdt, få minutter før tolv, var avgjørelsen enstemmig, med unntak for ei handfull delegater som sneik seg ut av salen før voteringa.
Hvordan kan en mann flykte fra ordet? Hvordan kan han flykte fra sin skjebne?
Og Sjugdad sa: «Du har latt så mange forgå med sverd at det høver seg best for deg å møte sverdet sjøl.»
(Firdausi)
 |
| Hajji Washington, fra www.radiocp.com |
Men siden da hadde det sett mørkere ut dag for dag. Tusener av russiske soldater kom hver dag til Enzeli med kavaleri og artilleri, og marsjen mot Teheran hadde begynt. Etter alt å dømme var landet på full fart mot undergangen. Det var derfor de hadde sammenkalt til dette møtet for 100 år sida i dag, som var hemmelig i motsetning til møtet sist fredag, den minneverdige dagen 1. desember. Men sannsynligvis ville ikke resultatet bli noe annet. Det kunne ikke bli noe annet. Det måtte ikke, han håpa det av hele sitt hjerte. Og det var ikke noe lite hjerte, hjertet til nawab Hossein Gholi khan Noori Mo’tamed ol-Vezareh, eller Hossein Gholi khan som han gikk for blant sine nærmeste medarbeidere, eller Haji Washington, som han blei kalt av noen av vennene sine.
Han var sønn av en statsminister eller storvesir som kom i unåde hos sjahen på 1850-tallet, og vokste opp i eksil i Isfahan. Han begynte den diplomatiske karriera si som generalkonsul i Bombay, men i oktober 1886 åpna han den første persiske ambassaden i USA etter ei 2 og en halv måned lang og eventyrlig reise med staben sin. Det varte bare et år, men han rakk å skaffe seg mange gode forbindelser før han blei utvist fordi han hadde gitt en indianer asyl i ambassaden og/eller hjemkalt fordi han hadde gjort skandale ved å halalslakte en sau på ambassadebalkongen til id. (I 1982 lagde Ali Hatami en film om denne perioden.)
Det siste minnet var nok ikke av de kjære, men de gode forbindelsene han hadde knytta hadde blitt nyttige etter hvert som de europeiske stormaktene dro nettet sammen rundt landet, og innsatsen til den dyktige skattmesteren Shuster var en av fruktene. Etter at han kom hjem blei han utnevt til minister for offentlige arbeider. Han arbeida utrettelig for landet og folket, fikk rykte som Persias hederligste mann, hvilket ikke sa lite, og blei utnevnt til nawab, den høyeste tittelen i landet utenom kongehuset. I 1903 begynte han å jobbe på ambassaden i London, og i 1910 blei han utnevnt til utenriksminister, men trakk seg etter press fra russere og briter og hadde siden jobba i kulissene.
Den korte desemberdagen gikk mot kveld, og snøen på toppen av Damavand virvla glitrende for den harde nordavinden i den siste solnedgangsgløden. Ettersom konstitusjonen krevde at regjeringa skulle ha nasjonalforsamlingas tillit, var ikke regjeringa regjering lenger. Men det var ikke utnevnt noen ny, og de deltok på møtet for hundre år sida i dag for å diskutere hva som kunne gjøres med situasjonen og hvordan de skulle forholde seg til de russiske krava. Samtidig marsjerte de russiske styrkene nærmere for hver time og Ljakhov, kommandanten for den persiske kosakkbrigaden, satt i ly for mobben og venta. Sjelene til Kyros, Kambyses, Dareios og Xerxes marsjerte over himmelen og de små menn nede i Majlis diskuterte til de kom til konklusjonen, den eneste konklusjonen som var mulig.
Og nordavinden begynte å hyle.
Og nordavinden begynte å hyle.
Herrens vilje er rettferdighetens lov.
Den som hjelper de fattige, kroner Ahura til konge.
(Avesta)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar