Observasjonene, som var ferdige kl. 12 middag for 100 år sida i dag, tyda på at Amundsen og kompani ennå var ca 1º 40' fra polen, altså 1 2/3 nautiske mil (også kalt kvartmil) eller rundt 3,1 km fra polen. Talla var litt ustøe, men antyda en omtrentlig meridianretning, og Bjaaland og Hanssen gikk ut med distansehjul for å sette ned en vimpel der de måtte anta at polpunktet kanskje var.
Så var det tid for festmiddag, der Bjaaland overraska alle med en tale han hadde forberedt nøye, og med å åpne ei sigarkasse og dele ut til alle. Da det var gjort, var det fire igjen, som han overrakte til Amundsen med orda «Og dette gjev eg deg til minne um poli.»
Alle småting de hadde med seg og skulle ha med tilbake, blei merka med sted og dato, og på det nye anslagsvise polpunktet satte de opp det lille tremanns reserveteltet som var tatt med i tilfelle det skulle bli nødvendig å skille lag. Man måtte anta at det ikke skulle bli bruk for det lenger nå. Teltet blei døpt Polheim og på toppen blei det surra fast et lite norsk flagg og en vimpel påmalt «Fram». Inni teltet blei det lagt en sekstant med glasshorisont, ei hypsometerhylse til høydemåling, 3 fotposer av reinskinn og noen selskinnsstøvler og votter som var til overs, og i en liten pose la Amundsen igjen et brev til Scott, som han antok ville være den første som kom til stedet, og ett til kongen, for det tilfellet at de ikke skulle bli i stand til å bære bud om bragden sin sjøl. Alle fem var til slutt innom teltet for å sette navna sine på ei plate som var festa til teltstanga.
Amundsen hadde bestemt at de skulle gå om nettene heretter, for å få sola i ryggen. Det ville både leite mindre på øya og gi færre plager for de oppsprukne ansiktene. Så var det farvel med Polheim. Amundsen, Hanssen, Hassel og Wisting tok av seg hettene og stilte seg opp for å bli fotografert (se over). Så blei reiseteltet tatt ned og sledene pakka. Klokka 8 var det avmarsj, og det gikk i fykende fart, alle på både to og fire var både uthvilte nå og ivrige etter å komme hjem. Man så seg nok tilbake både en eller to ganger under veis, men det tok ikke lenge før Polheim var borte i disen. En mild sommerbris på −19 var den siste hilsen fra polen.
Et godt stykke lengre nord dreiv Scott og mennene hans fortsatt og sleit seg oppover Beardmore-breen. Terrenget var litt mer ruskete i dag, og de måtte navigere mellom høye bølger i breen, men fant at det var best å gå på midten. Været var godt og mange jobba i undertrøyene. Solbrenthet og sprukne lepper begynte å bli et problem, men verre var det at mange leid av snøblindhet. Wilson var spesielt hardt ramma. De slo leir på 84º 26' S, i 1100 meters høyde.
Enda lengre nord var skøytesesongen endelig i gang. Det var trønderne som var først ute for en gangs skyld, de hadde hatt fine forhold lenge mens Kristiania hadde mildvær og ingen is. Det var ypperlige forhold med perser nesten på samtlige, og for det meste ganske radikale forbedringer. På 500 m kom ingen under 50 sekunder, men forbløffende mange var veldig nære. Ja, mer enn forbløffende, se bare:
500 m 1.Ivar Fyhn 50,0 p Alf Paulsen 50,0 p Einar Hansen 50,0 p Jacob Sæterhaug 50,0 p 5.Olaf Rustad 50,6 p Leif O Sættem 50,6 p 7.Johannes Fyhn 50,8 p 8.Johan Sæterhaug 51,4 p 9.Karl Gilberg 52,2 p 10.O Eidem 55,0 pPå 5000 m gikk den etablerte storløperen Martin Sæterhaug på 9.24,0, ei bra tid å sesongdebutere med. Men lillebror Jacob overraska alle ved å slå den og sette pers med over halvminuttet på 9.16,2. Med ett slag var han eliteløper, bare 50 i hele verda hadde gått fortere. Verda hadde fått en ny Sæterhaug. Men hadde han like sterke tenner?
5000 m 1.Jacob Sæterhaug 9.16,2 p 2.Martin Sæterhaug 9.24,0 3.Johan Sæterhaug 9.40,0 p 4.Olaf Rustad 9.47,2 p 5.Leif O Sættem 9.47,8 p 6.Ivar Fyhn 9.56,2 p 7.Johannes Fyhn 10.08,2 p 8.Alf Paulsen 10.10,2 p 9.Karl Gilberg 10.14,8 p 10.O Eiem 10.27,0 p Einar Hansen bruttStevnet blei avslutta med en handikap over 2000 m som Rustad vant på 3.18,4 med forsprang 120 m.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar