10. desember 1911 - Amundsen og Scott

For hundre år sida i dag hadde Amundsen og kompani tilbrakt gårsdagen med å legge det siste depotet sitt. Bikkjene til Hanssen var stadig i god form, så det blei ikke tatt noe fra sleden hans. Men de to andre spanna, særlig Bjaalands, hadde tapt seg, og sledene deres blei nå letta med 100 kg. Nå hadde de forsyninger for en måned på sledene, det skulle holde fint tilbake til depotet på 86º21' hvis de skulle bomme på dette.

Sola var framme rett som det var nå, men det var 28 kuldegrader og en liten bris midt imot som svei godt i frostsåra, prisen for å trosse vinterstormen. Wisting, Hanssen og Amundsen var verst ramma, venstresida av ansiktene var ei eneste sårkake bada i blodvann og materie, og de så ut som de verste slagbrødre og landeveisrøvere som Amundsen sier, som neppe ville blitt gjenkjent av deres aller nærmeste.

Føret var godt, underlaget helt slett med en svak utoverhelling, så det gikk godt unna og de slo leir på 88º41'S.

Stakkars Scott kunne ikke skryte av riktig samme føreforhold. Dagen før hadde de nådd fram til det Shackleton kalte The Gateway, en utstikker av Beardmore-breen som strakte seg ned på barriera mellom tre svære granittsøyler på høyresida og en utløper av Hope-fjellet til venstre. I den djupe snøen hadde ferden vært et mareritt, især for ponniene, som måtte ta turer med å brøyte vei for hverandre, men det hjalp da Edgar Evans satte det siste trugeparet på Snatcher, da fikk han ledelsen mens de andre veksla på å være nr. 2. De sleit hele dagen uten pause og slo leir kl. 8 halvannen kilometer fra breporten. Det var siste turen for Snatcher, Nobby, Snippets, Bones og Jimmy Pigg. Om kvelden blei de skutt og hadde ikke annet igjen å gjøre enn å tjene som hundefor, hvis mennene klarte å holde fingrene av fatet, da.

Bikkjene skulle for lengst vært sendt tilbake, men fikk være med på den første delen av oppstiginga fordi det ikke var annen trekkraft. I motsetning til Shackleton, som rapporterte om blank is, måtte denne også forseres i djup snø. Det var hardt arbeid også på ski, og på det bratteste måtte de ta av seg skia. Sola var framme nå, og mennene svetta i solsteiken. Partiet til Edward Evans, som hadde halt egne sleder lenge, blei hengende etter. Hvilke tre som skulle være med Scott til polen var ennå ikke bestemt, men det så ut til at Edgar Evans, Oates og Wilson lå best an. De slo leir kvart over 9 om kvelden. Da hadde det blåst opp en sur sønnavind, som ga et visst håp om bedre føre de neste dagene.

The Gateway sett fra toppen av Hope-fjellet,
med takk til www.polartrec.com