19. desember 1911 - Lassesen

Fix t.v., Lassesen t.h.
Fra Roald Amundsen Opdagelsesreiser

Lassesen, eller Lasse, som han egentlig var døpt, visste ikke at han nettopp hadde vært på sørpolen. Han visste bare at han var sliten, og hadde vondt over alt, og at han ikke hadde fått nok hvile de tre dagene de hadde tilbrakt der nede. Han savna også Fix og Snuppesen, de to uatskillelige vennene hans, som han hadde blitt skilt fra da de dro ut på denne uendelig lange marsjen for alt for mange uker sida. Heldigvis var ennå tobeintingen Roald med, ellers hadde det vært nokså trist. Og den gode Roald hadde gitt han ekstra oppmerksomhet og klapp og stell i dag, det var kjærkomment.

Lassesen og Fix og tispa Snuppesen hadde vært godvenner siden oppveksten på Grønland, inntil de blei overlevert til Fram av den danske inspektøren for nord-Grønland, Jens Daugaard-Jensen, som hadde samla i hop noen av de beste sledehundene han kunne finne. Sjøreisa likte han ikke. Han hadde stått tjora på brua sammen med Fix og de andre som Amundsen hadde sett ut til seg sjøl. Alle store, sterke beist, men ingen var sterkere og ingen villere enn Lassesen. Som regel satt han bare med senka hode og stirra olmt framfor seg som en sinna okse. Hvis noen nærma seg, var det bare å lette litt på den nærmeste overleppa og vise fram noen av instrumenta han hadde der inne. Da holdt de seg på trygg avstand. Han rørte seg ikke en millimeter, trengte ikke å knurre en gang.

I begynnelsen fikk ikke denne Roald heller noen annen behandling. Men han var mer pågående, og dessuten kom han med vann og god mat. Etter et par uker slutta han å flekke tenner og begynte å løfte hodet for å granske denne gavmilde tobeintingen litt nærmere. Her kom han gående med en pinne også, og skulle til å klø han på ryggen. Et rykk og et glefs, så var pinnen knust til småflis. Men etter hvert fant han seg i dette også, og til slutt våga Amundsen handa, uten at den fikk samme behandling. Siden vokste vennskapet, og nede på Antarktis gikk tobeintingen Roald aldri to skritt ut av telt eller hus uten at hele trekløveret, med Lassesen som den ubestridte lederen, var i hæla på han. Han var en del av gjengen.

Lassesen var Amundsens mest betrudde hund og var med på alle ferdene, inkludert det første mislykte framstøtet mot polen da de måtte snu på grunn av for sterk kulde. Men det som nok satt hardest i minnet hans var nok depotferden til 82º S i mars, da sledene var altfor tungt lasta og Amundsen kjørte ihjel alle bikkjene sine, trudde han. Lassesen var også skral etter den ferden, men han sto av dagen før de passerte 80-gradersdepotet på hjemveien. På leirplassen den dagen hadde de gravd ned ei av de døde bikkjene fordi den var full av verkebyller i brystet. Men Lassesen regna nok at skrotten og en dags hvile var det han trengte for å komme seg til hektene igjen. Dagen etter fulgte han etter og tok dem snart igjen. Det blei et hjertelig gjensyn, og han fikk gjøre jobben i spannet til tobeintingen de kalte Oscar på resten av ferden.

Men for hundre år sida i dag var det klart at tre dagers hvile og en smak av Majoren ikke hadde vært nok for Lassesen, og sagaen hans var derfor til ende. De 15 gjenlevende mintes han, og kjøttet og margbeina hans, med glede.

Nede på Beardmore-breen hadde Scott en god dag. Det hadde klarna opp, og en svalende vind gjorde klatringa litt mer behagelig enn de foregående dagene. Det var mye fotografering, tegning og triangulering i den litt lange lunsjpausen, og det praktfulle landskapet med svarte fjell mot den hvite snøen på alle kanter blei behørig historifisert. Da de slo leir for kvelden etter å ha lagt bak seg 27 km, bra til dem å være, viste landmålingene at de befant seg i 1800 meters høyde. Scott regna med å passere 85 grader S den 21.