7. desember 1911 - Enkekeiserinne Longyu

Enkekeiserinne Longyu, eller Yehenara Jingfen som hun var døpt, eller Xiao Ding Jing som de kalte henne da hun blei gift med Aisin-Gioru Zaitian, eller Kwang-Hsu (moderne skrivemåte Guangxu), som de kalte han da han blei keiser, satt med en penn og et papir i handa. Hun skulle utstede sitt første edikt, dagen etter at hun blei innsatt som regent fordi Yuan Shikai ikke ville ha den forrige, Zaifei, andreprins Chun, faren til den lille keiseren. Og det var et reform-edikt, noe hun aldri i verda ville trudd at hun skulle utstede med sine egne hender den gangen 22 år tidligere da hun satt ved Kwang-Hsu-keiserens side som nykront keiserinne.

Det var jo mest for å holde litt kontroll på den reformvillige unge keiseren at tanta hennes, enkekeiserinne og regent Tzu-Hsi (Cixi med moderne skrivemåte), hadde gitt han niesa si til hustru. Akk ja. Siden det hadde mye skjedd, og hun visste det var sant slik hun hadde trudd, og som mange hadde trudd den gangen, at de ikke skulle ridd gjennom den høyeste harmoniens port under bryllupsseremonien den 26. februar 1889. Porten blei ødelagt ved brannen i Den forbudte by den 16. januar, og det hadde ikke vært mulig å bygge den opp igjen i tide. At det ikke var noe godt varsel, var sikkert. Alt som siden hadde skjedd, var bevis nok på det.

Men tross at hun hadde vært tvert imot dem, hadde hun nå begynt å lure på om ikke mye av det som hadde skjedd kunne vært unngått hvis keiseren hadde fått gjennomført reformene sine. Etter nederlaget mot Japan i 1895 hadde keiseren starta et reformprogram for å modernisere landet etter mønster av Meiji-restaurasjonen. Men Tzu-Hsi, som spesielt var betenkt over planene om å gjøre det gamle keiserriket til et konstitusjonelt monarki, hadde forpurra det med et militærkupp, støtta av Yuan Shikai. Keiseren hadde tilbrakt de ti siste åra av det unge livet sitt i husarrest mens enkekeiserinne Tzu-Hsi hadde makta i landet. Han døde bare 37 år gammel av en plutselig uforklarlig sjukdom i 1908, dagen før den gamle enkekeiserinna. Derfor hadde Tzu-Hsi fra sjukesenga si vært i stand til å utnevne den 2 år gamle Pu-Yi til ny keiser. Og derfor var også Yuan Shikai i live i dag. Hadde keiseren overlevd enkekeiserinna, ville han nok ikke hvilt før Yuan hang i galgen for forræderiet sitt.

Hun grunna over Yuan Shikai. Hva var det han egentlig ville? Han hadde vist seg som en trufast tjener hele livet og gjort dynastiet store tjenester. Kuppet i 1898 var jo også for å forsvare monarkiet. Med Beiyang-armeen sin var han en maktfaktor som måtte regnes med, men utenom dette kuppet hadde han aldri til nå vist noe tegn til å misbruke den. Så, for å hjelpe til med å knuse disse opprørerne, hadde han krevd Zaifeis avgang som regent, noe som også var grunnen til at hun satt her nå. Siden det var regenten som hadde avsatt han i 1908 etter ønske fra den avdøde keiseren, var det sjølsagt forståelig. Han hadde gjort en strålende innsats for å slå ned opprøret i Hubei, provinsen der det starta. Men i stedet for å fortsette mot provinshovedstaden for å knuse det en gang for alle, hadde han gått med på opprørernes forslag om våpenhvile den 1., uten å konsultere regenten, og forlenga den to ganger, seinest i dag. Hun undra seg om han fortsatt var lojal i det hele tatt.

Uten Yuan, eller – hun grøssa – med Yuan Shikai på opprørernes side, var det tvilsomt om det var mulig å slå det ned i det hele tatt. 15 provinser hadde erklært seg uavhengige til nå, og Shanghai og Nanking var på opprørernes hender, med sistnevnte som administrasjonssenter. Det var ikke mer enn 20 prosent av keiserdømmets areal, men det var noen av de folkerikeste og mest utbygde delene som hadde falt fra. Det var nok nødvendig å gjøre innrømmelser tross alt. Det var derfor hun satt med dette papiret og denne pennen for 100 år sida i dag. Hun kneip leppene sammen og satte signaturen på papiret. Fra i dag var det ikke lenger dødsstraff for å klippe hårpisken, som Qing-dynastiet hadde påbudt for alle menn i keiserdømmet da det kom til makta i 1644. Så var det gjort, da. Hun kremta misfornøyd, ga papiret fra seg, reiste seg og gikk til kammeret sitt.