26. desember 1911 - Julius Scharmach

En vakker dag i Nepal tenkte tømmerhoggeren Kathuriya at han skulle lure Døden, som hadde gitt han 5 år å leve. Derfor brukte han de 5 åra til å hule ut et tre med flere rom, spisestue, kjøkken, bibliotek og røykerom og alt som hører til. Da Døden kom for å hente han, viste Kathuriya han rundt i treet, og Døden blei så forundra over det han hadde brukt de siste 5 åra av levetida si til at han snudde ryggen til et øyeblikk. Dermed var det gjort. Kathuriya smatt ut og proppa igjen treet med en kraftig plugg. Døden var fanga.

En vakker dag i Wanstraße(?) i Charlottenburg i Berlin fant drogehandleren Julius Scharmach ut en måte å gjøre en god forretning på. Jula nærma seg, alle fattigfantene i byen var enda sultnere på billig sprit enn vanlig, og han hadde snust opp en ekstra billig måte å framstille sprit på. Så han satte seg i sving, og fra og med julaften sendte han Zastrow og Meyen, de to selgerne sine, til kneipene med kjerrer fulle av sprittønner. De fleste var litt for kresne til å ta inn dette produktet, men i Danziger Straße fikk de god avsetning i tre kneiper der de så nøyere på prisnivået enn kvaliteten. Schnappsen blei blanda grundig opp med det nye produktet, og kundene fikk seg en god og billig rus til jul.

Die Palme, fra marginalisierte.de

Størstedelen av dem var hjemløse som vanka på Städtische Obdach på hjørnet av Fröbelstraße og Diesterwegstraße, et herberge som gikk under navnet «Die Palme» på folkemunne fordi det sto ei diger potteplante i inngangspartiet. Det var bygd i 1886-87, og kunne huse opptil 5000 fattiglemmer hvis man pakka dem ekstra hardt inn i de 40 sovesalene, som hver var beregna på 70, men ofte var overfylte. Herberget var gratis og man fikk også gratis melsuppe og røyka fisk hvis man ikke hadde penger på seg, derfor var det viktig å bruke opp alle pengene man hadde tigd inn i dagens løp på kneipene.

Utover juledagen blei de ansatte oppmerksomme på mislyd i noen av sovesalene, og da de gikk for å undersøke, fant de flere som lå og vrei og ynka seg. Leger blei tilkalt, uten at de kunne identifisere sjukdommen eller hadde noen remedier mot den. De første dødsfalla inntraff for 100 år sida i dag, og ved dagens slutt var 18 døde. Frykten for en epidemi bredde seg. Bederva fisk blei dratt fram som en mulig årsak. At treets ånd, det vil si det man kunne destillere fra tre, kunne være farlig, var det ingen som mistenkte, til tross for at det hadde vært et tilfelle i Ungarn seks år før.

Det var en kollega av Scharmach som satte dem på sporet. Drogehandlere var folk som hadde bevilling for å selge alt i husholdningskjemikalier, inkludert fotografiske kjemikalier, drivstoff for biler og noen reseptfrie legemidler, mens reseptmedisinen hørte til apotekene. Scharmach blei oppspora og idømt 5 års fengsel, ei mild straff siden dødstalla etter hvert gikk opp i 72, i tillegg til 4 som blei blinde for livet av ialt 163 forgiftningstilfeller. Men forsvarerne framholdt at han ikke kunne vite mer enn den mest oppdaterte tyske ekspertisen om hvor giftig stoffet var, og dermed ikke kunne beskyldes for overlagt drap.

Men nå var iallfall Fanden ute av nøtta igjen, og tross den lærdommen man nå hadde fått om treets ånd (holzgeist som tyskerne kaller den), skulle det ikke bli siste gang den herja blant de sprittørste rundt om kring i verda. Uansett blei episoden opphav til stort oppstyr, ikke minst blant alle som var opptatt av å bekjempe fattigdommen, for eksempel Rosa Luxemburg.