25. desember 1911 - William Lashly

Plumpudding, fra whatscookingamerica.net

Det var en herlig kombinert jule- og bursdagsfest, syntes den nå 44 år gamle William Lashly. Om enn været ennå var litt grått etter snøfallet tidligere på dagen, var omgivelsene perfekte, med de majestetiske svarte, forrevne konturene av Dominion-kjeden i nord og et bølgende landskap med hvite brerygger og skrugarder omkring leiren de hadde satt opp i en skråning på 85º 55' sør, i 2500 meters høyde. Lashly og de andre to mennene, Crean og forskeren Wilson, var i mindretall nå, siden resten av 8-mannslaget besto av offiserer. Det betydde at de fikk selskap av kvartermester Evans i mennenes telt mens de regulære offiserene, kaptein Scott, kaptein Oates, løytnant Evans og løytnant Bowers sov i offisersteltet.

For hundre år sida i dag var det hans tur til å gå igjennom. De hadde ennå ikke klart å komme seg ut av det sprekketerrenget de hadde marsjert i de siste dagene, og de 30 centimeterne nysnø som kom i den siste soveperioden, gjorde det så å si umulig å se sprekkene før du satte foten i dem. Flere ganger var det like før det ene eller det andre laget rutsja ned, og etter to timers marsj var det gjort. Fotfestet var helt vekk og nedover bar det. De tre andre hadde sin fulle hyre med å holde imot, men redda seg ved å legge sleden på tvers over sprekken. Mens han tålmodig venta på at de skulle få dratt fram klatretauet, observerte Lashly kaldt at sprekken var 2,5 meter brei og at det var mulig å se en U-forma bånn 15 meter lengre ned. Sprekken var altså ikke helt bånnlaus.

Da de stoppa for lunsj, blei det tatt fram rosiner og sjokolade, som blei nytt med stort velbehag, og nå, ved slutten av dagens marsj, trylla Wilson fram en fireretters julemiddag: først pemmikan med ponnikjøttskiver smaksatt med løk og sterk karri, med knust kjeks som bindemiddel, så en pudding av pemmikan og kjekspulver smaksatt med maranta, kakaopulver og sukker, deretter en ordentlig plumpudding med rosinkakao til som hadde vært med på Scotts slede siden avreisa fra Cape Evans, og til slutt karameller og ingefær til dessert. Mette og fornøyde la ekspedisjonen seg i teltene sine og sov godt og lenge.

Amundsen og laget hans hadde julemiddag dagen før, ved depotet på 88º 25' som beregna. Etter dagbøkene å dømme virker det faktisk som om de visste at dagbøkene var datert feil, men følte seg forplikta til å fortsette på samme måten. Julemiddagen var atskillig mer beskjeden enn den til Scott, og besto av en ekstra pudding lagd på knust Mariekjeks. Til gjengjeld røyka de resten av de sigarene som Bjaaland hadde delt ut på polen, og tenkte på de der hjemme. Med maten fra depotet hadde de nok til to- og firbeinte i 12 dager, som skulle holde fint til det neste depotet på 86º 21'.