21. desember 1911 - Edward Evans (og Amundsen, og Sæterhaug)

Det var de hvite stripene i den blå isen som var farlige. Her lå sprekkene, blåst fulle av snø, og du kunne aldri vite om snøen hadde pakka seg så hardt sammen at den bar vekta di eller om den brast sammen straks du satte fot på den. Beardmorebreen hadde vært en lettere vei opp til polplatået enn den Amundsen måtte ta, ikke minst fordi den var bedre kjent, siden Shackleton hadde gått her. Men her oppe ved toppen av breen var det sannelig lumskt nok. Hvis det ikke var mulig å skreve tvers over sprekken, måtte man teste den midt på, for det var i kantene snøen var mest råtten.

Der var det en svær en. Han strakk foten ut, satte den ned midt i sprekken og flytta litt vekt over på den. Det så ut til at det holdt. Han trampa med den et par ganger, ganske hardt. Det holdt ennå. Raskt flytta han hele vekta si over på den og sparka fra for å nå den andre sida i en eneste bevegelse. Da brast det sammen og han og snøen var på vei i fritt fall nedover i det blå mørket som fortsatte i det uendelige, i det uendelige, stadig mørkere og stadig hardere slag mot sidene til han nådde bunnen flere kilometer seinere eller kanskje aldri, aldri...

Heldigvis holdt seletøyet til Edward Evans den dagen for hundre år sida i dag, og lagkameratene og karene i det andre laget klarte etter noen strabaser å hale han opp ganske hel, men noe oppskaka.

Han hadde vært trekkdyr siden den 1. november, dagen da den siste motorsleden brøyt sammen, tilfeldigvis også dagen da hoveddelen av ekspedisjonen reiste av gårde fra Cape Evans, hovedbasen som de hadde oppkalt etter han, ekspedisjonens nestkommanderende. Han hadde planlagt sin egen ekspedisjon, ikke til sørpolen, men til Kong Edvard VII-land, da Scott rekrutterte han til ekspedisjonen sin og gjorde han til nestkommanderende, han var jo også flåteoffiser. Det ville vært for galt om ikke ekspedisjonens nestkommanderende skulle komme med på den siste etappa, syntes han, men naturligvis var det jo Scott som hadde siste ordet i den diskusjonen, og naturligvis ville han velge de sterkeste. Det bekymra han at firemannslaget hans oftest hadde blitt hengende etter i dagsøktene, sammenlikna med de andre, som for det meste hadde hatt firbeinte trekkdyr inntil den første uka av desember.

Dagen før hadde 4 mann blitt sortert ut til hjemsending, Atkinson og Wright fra hans lag og Cherry-Garrard og Keohane fra laget til Bowers. Wright tok det spesielt tungt. Laget til Scott var intakt og besto av Oates, Wilson og Edgar Evans foruten han sjøl, mens Edward Evans nå skulle ha Bowers, Lashly og Crean i laget sitt. Ventelig ville det være de første fire som dro videre til polen når de delte seg igjen om et par ukers tid, men han kunne jo tross alt enda håpe. De fire semifinaletaperne skulle sendes hjem dagen etter, når depotet var ferdigbygd.

Denne dagen nådde de en viktig milepæl, toppen av Beardmorebreen. Herfra var det polplatået neste, og det blei lagt ned et depot. Posisjonen var 85º 7' S, og høyda var nå godt og vel 2000 meter over havet. Det hadde blitt kaldere, rundt 20 kuldegrader, og det var merkbart tyngre å puste, men det stadige solskinnet gjorde arbeidet til en varm fornøyelse, og i telta var det hett som en bakerovn.

Amundsen kryssa i dag 89º sør på vei nordover, stadig med Bjaaland som forløper. Han var ikke bare den mest utholdende og den beste på ski av dem, han hadde også det beste synet. Men til tross for at det hadde vært et lite snøfall ved midnatt, det første på over ei uke, var spora ennå lette å se, og med sola i ryggen lyste merkevardene opp som lanterner. Planen var å nå fram til depotet på 88º 25' på julaften og feste på det etter beste evne.

Bikkjene fikk forresten en ekstra fest i dag siden Wistings Per brått hadde brukt opp kreftene sine. Den snilleste av alle, som styrte langt unna alle slåsskamper, men dro pliktskyldigst til han stupte. Slik var det gjerne med de flinkeste og villigste trekkhundene. Det var ikke dem som kom levende hjem.

Hjemme i gamlelandet var trønderne stadig velsigna med et usedvanlig godt vintervær, utvilsomt et godt tegn for polferden, som alle var spente på nyheter om. For å utnytte de gode isforholda arrangerte de et nytt klubbløp aver 1500 m med bra resultater. Forholda var ikke fullt så gode som på søndag, men det blei mange perser likevel.

1.Jacob Sæterhaug    2.37,0 p
2.Johan Sæterhaug    2.40,6 p
3.Olaf Rustad        2.41,5 p
4.Ivar Fyhn          2.41,5 p
5.Leif O Sættem      2.44,8f
6.Johannes Fyhn      2.45,6 p
7.Kristian Fyhn      2.46,9
8.Alf Paulsen        2.48,5
9.Karl Gilberg       2.48,8 p
Thorleif Kristiansen 2.48,8 p
uk Martin Sæterhaug  2.33,3