16. januar 1912 - egentlig Bowers igjen

Det var en opplagt guttegjeng på fem som spiste lunsj på 89º 42' sør for hundre år sida i dag. De hadde gjort unna et godt stykke den formiddagen, med lettere slede etter gårsdagens depotlegging, og var enige om at innen 24 timer ville målet deres være nådd. Været var like godt, og den sirkulerende sola øste fortsatt gavmildt strålene sine over det golde isødet, et monotont, flatt landskap uten markerte trekk i noen retning – polplatået. Men det hadde vist en litt synkende tendens de siste dagene, og de lå nå på 2975 meters høyde. Temperaturen lå fortsatt rundt -30*.

Samtalen gikk ikke ivrig over tekoppene i denne lunsjpausa. Mennene hadde nok med å få seg litt varmt i kroppen og litt hvile etter arbeidet, som fortsatt var hardt her oppe i den tynne lufta. De veksla kanskje noen løse og faste ord om vær og føre, utstyr og målinger, litt vennskapelig erting, der Bowers som yngste- og minstemann som vanlig var den som mottok mest. Men det var en ting det ikke blei sagt noe om, og det var heller ikke noen som hadde den i tankene, iallfall ikke langt framme i pannebrasken, iallfall ikke så langt framme at det hadde festa seg ord på det. Det var jo ikke noen bikkjer her som væra mot sør, og heller ikke var det noen søte små jenter som kom med blomster til dem der de lå i soveposene og drømte i de solklare nettene.

Snart var de på marsj igjen. Bowers var ikke så handikappa nå som underlaget var fast og godt. Disse engelskmennene og waliseren brukte jo skia bare som en slags avlange truger allikevel. Tjenestene til Gran, som var tatt med som ekspedisjonens skiinstruktør, hadde ikke vært utnytta mye. Handa til Evans verka, men ikke verre enn at han kunne holde maska og late som ingen ting, ennå skjenka han den ikke mange tankene. Marsjen fortsatte et par timer i det jevne, konturløse landskapet. Så løfta Bowers handa.

– Der, kan dere se det?

En liten forhøyning i horisonten, noe hvitt som skinte mer i sola enn omgivelsene. Noe menneskeskapt?

– En litt stor skavl, kanskje?

Det var sikkert en litt stor skavl. De trava videre noen meter uten særlig flere kommentarer. Den rimete snøen gnissa tørt under skiene og sledemeiene. Skritta til Bowers og de regelmessige hogga av bambusstavene skar gjennom den polare stillheten. Etter en halvtime blei Bowers igjen vár noe i horisonten, noe mørkt. Ikke lenge etter var han sikker. Han løfta ikke handa og pekte nå, han bare skotta bort på de andre for å se om de også hadde lagt merke til noe.

Kullstiftskisse av Edward Adrian Wilson, 16. januar 1912,
fra Race for the South Pole, the Expedition Diaries of Scott and Amundsen, av Roland Huntford

Det svarte vokste og var ikke noe dyr eller en skygge av en eller annen naturlig formasjon, det var et flagg festa til ei sledemeie. Det var klart at det hadde skjedd. «Det verste eller bortimot det verste,» som Scott kalte det. Snart fant de også de første skispora og sledespora, rester etter en leirplass og spor etter bikkjer, mange bikkjer. De hadde tapt. Tankene som meldte seg var ikke lystige og kommentarene som falt var ikke blide og bløte. Flagget var ett av de tre som Bjaaland, Hassel og Wisting hadde gått ut med for å sirkle inn polen den 14. desember. For Scott og guttene hans var det ikke noe annet å gjøre enn å gå videre til polpunktet dagen etter, foreta de nødvendige målingene og så pakke seg hjemover igjen så fort som bare mulig. Det var bittert. Handa til Evans verka plutselig som besatt. Over dem sirkla sola videre uanfekta og bada polarlandskapet i de skarpe, nådeløse strålene sine.

Helt uvitende om noe av dette, eller iallfall mesteparten, ankom Amundsen og hans 5-mannslag depotet på 82 grader sør og fant det rana. Ei av kassene var åpna og tømt for innholdet, kjeks og menneskepemmikan. Den andre kassa med selkjøtt og sjokolade var hel, og det var også posen med tørrmelk. Men de to bikkjelika på toppen var det ikke en trevl igjen av, og Lussi fant de bare kjevebeinet av 5 og en halv km lengre sør, den gamle kjæresten til rømlingene Karenius, Sauen og Schwartz, som antakelig var identiske med ranerne. Heldigvis var det fortsatt rikelig med forsyninger til alle, og de feira milepælen med selsteik, pemmikan og sjokoladepudding. Det var Wisting som var kokk når det skulle være litt festlig slik som dette.


*) Om vi skal tru det, for det har vært kasta tvil over temperaturmålingene til Scott, ettersom de ekstreme temperaturene han noterer seinere stemmer litt for dårlig overens med de målingene som blei gjort ute ved kysten samtidig. Det kan vel aldri være noen som har forsynt seg av termometerspriten? Pussig nok var også høyda over havet nærmere 400 m lavere enn det Amundsen hadde målt.